Falske toner i snøskuternes inntogsmarsj

Christian Børs Lind
Norges Naturvernforbund

75 000 brummende snøskutere spinner på startstreken, klar til å bryte en historisk barriere: Den nye regjeringen har bestemt at forbudet mot fornøyelseskjøring med snøskuter i naturen skal oppheves.

I dag er kjøring med snøskuter underlagt strenge regler, av hensyn til friluftsliv og til naturmangfoldet. Kjøring «blott til lyst» er ikke tillatt. Men kommunene kan gi avgrenset dispensasjon for såkalt nyttekjøring. Praksis viser at kommunene innvilger praktisk talt alt det søkes om, nærmere bestemt 95 %. [1] Dagens ordning holder likevel trafikkmengden på et relativt lavt nivå de fleste steder. Nå vil det politiske flertallet på Stortinget i følge regjeringserklæringen i tillegg gi kommunene rett til å tillate lystkjøring, på permanent basis.

Faktum: I henhold til alle (seriøse) meningsmålinger er det stort flertall i befolkningen imot en slik liberalisering av gjeldende praksis[2]. Påstand: Det vil gå ut over det tradisjonelle, helsebringende friluftslivet, og det vil medvirke til å utarme naturmangfoldet.

Men hvis flertallet er mot og påstandene stemmer, hvordan i alle dager ..?

Påstand to: Om et antall år kommer tv-dokumentaren om aktøren som fikk gjennomslag for sine kommersielle egeninteresser, gjennom enkel, men svært pågående desinformasjon. Noe som ikke skulle skje i en «fungerende» borgerlig offentlighet, der stemmer og motstemmer brytes og underveis korrigerer for åpenbare usannheter og forvrengninger. Kanskje vil programmet peke på denne rimelig triste fortellingen som eksempel på at slik fungerer det ikke alltid …

Naturmangfold og snøskutere, alt annet enn vinn-vinn
I Norge har det enkle, helsebringende friluftslivet hatt lang og bred oppslutning. Det har også hatt udiskutabel forrang framfor motorisert motorferdsel. Motorferdselloven er svært tydelig på hvilke verdier den skal ivareta: «Formålet med denne lov er ut fra et samfunnsmessig helhetssyn å regulere motorferdselen i utmark og vassdrag, med sikte på å verne om naturmiljøet og fremme trivselen.»

Det var neppe i noens tanker at denne trivselen skulle innbefatte snøskuter-kjøreres inntog i norsk natur.

Men i 2013 ble det meste snudd på hodet. I siste runde ved at et nytt flertall på Stortinget varslet endringer i loven til fordel for fornøyelseskjøring med snøskuter i naturen. Erna Solberg og Siv Jensen forklarte at erfaringer fra et femårig prøveprosjekt beviste at dette ikke hadde negative ringvirkninger, snarere var det en vinn vinn-situasjon.

Følger vi utviklingen i Sverige (relativt til folkemengden), vil det om få år være 150 000 private kjøretøyer som utfolder seg på kryss og tvers over det meste av norgeskartet, langs milelange traseer innenfor og mellom kommunene. Vår opplyste leser av KOTE må stusse: – Uten negative konsekvenser? For annet friluftsliv? For folkehelsa? For naturmangfoldet? Her ser vi nærmere bare på det siste.

Solberg/Jensens utsagn må innebære at et utall hurtiggående og svært støyende kjøretøyer i skog og mark ikke vil stresse og påvirke adferd, utbredelse og dødelighet negativt i den perioden hvor fugler og dyr går på sparebluss og er mest sårbare? Hva med den utsatte og sky villreinen, en art Norge har spesielt ansvar for (s.k. «nasjonal ansvarsart») ettersom vi huser den siste bestanden i Europa av dette dyret? Snøskuterne når lekende lett inn i de fjerneste områdene der dyr og fugler tidligere kunne få ro. Rovfugl som forstyrres ved etablerte reirplasser særlig før egglegging skyr området selv ved mindre forstyrrelser. Tusenvis av kilometer med skutertraseer, med 300 meter på hver side med fri kjøring, i tillegg til den utstrakte ulovlige kjøringen, vil dekke enorme arealer og være til hinder for etablering av nye reirplasser, og unngåelig ta livet av smågnagere, og av ryper og andre hønsefugl som «går i dokk» under snøen. 50 % av ulv i Sverige og Norge dør allerede som følge av ulovlig jakt, kan åpning for snøskutere medvirke til at andelen øker?

Hva slags «erfaringer» er det Solberg og Jensen snakker om når de hevder at å åpne opp for lystkjøring ikke vil gi skadevirkninger?  De snakker om «NINA rapport 90» (Skår/ Østdahl:2005) som evaluerer en viktig forsøksordning fra 2001 – 2005. Rapporten kom til å dominere snøskuterdebatten over alt der den ble ført. Og her er et par nye påstander:

Snøscooterimportørenes forening (SIF) og skutertilhengerne presenterte konsekvent en versjon som plukket selektivt fra innholdet og forvrengte konklusjonene. Det hjalp lite at hele rapporten lå åpen på nettet og var tilgjengelig for kritisk gjennomlesing. I den grad politikere har lest rapporten har de likevel valgt å gå videre med SIFs forvrengninger. Journalistene har nøyd seg med slapp enkildebruk der partiske sekundærkilder får bli premissgivere.

Så la oss gå ad fontes i denne sammenhengen; hva viser primærkilden?   

Mangelfullt forsøk med gode intensjoner
I forsøket som rapporten omtaler fikk åtte kommuner unntak fra motorferdselloven ved å få lov til å legge til rette for lystkjøring i egnede traseer. Intensjonen var å finne ut hvorvidt en lokal forvaltning med kanalisering av trafikken kunne styrke målsettingene i loven gjennom:

-         mindre trafikkbelastning og støy

-    ved at kjøring i sårbare områder «ble redusert til et minimum».

Men til tross for at rapporten sier den utleder delmålene fra formålsparagrafen i motorferdselloven, føyer de til hele fire delmål som har med saksbehandlingsaspekter å gjøre.[3] Resultatet er at rapporten har fått en voldsom overvekt på slike aspekter. Ringvirkningene for natur og friluftsliv får relativt begrenset oppmerksomhet, i tillegg til at denne delen er beheftet med grandiose svakheter. Et stykke på vei er dette også presisert av forfatterne.

Lokal styring og konsekvenser for naturmangfoldet
De to første delmålene er i realiteten bare indirekte knyttet opp til mulige ringvirkninger for arter i naturen. De kan ikke si noe f eks om arter fortrenges fra levesteder, eller om endringer i bestandsutvikling og dødelighet før og etter forsøket. Det er en logikk bak tanken om at mindre kjøring i sårbare områder vil påvirke mindre, men det er spesielt å avgrense undersøkelsene til noen velvalgte flekker i terrenget. Når så rapporten «presiserer» at forsøket, p.g.a. manglende kartlegging og kort praksisperiode «sier lite om effekter av forsøket på sårbare områder» (s. 27) understreker det også hvor håpløst svakt rapporten stiller m.h.t. konsekvenser for naturmangfoldet. 

I rapporten kommer det også fram at til tross for at slike områder er dårlig eller overhodet ikke kartlagt, så oppgir kommunene at slik kartlegging har spilt inn på skutertraseenes plassering (s 28). Det sier nok noe om spesielt mindre kommuners evne og vilje til å ta naturmangfoldhensyn på alvor. Selv der føringer vedrørende sårbare områder fantes, som i Røros, måtte Fylkesmannen gripe inn for å påse at løypene ble lagt utenfor. I Rauland måtte han gripe inn for å stoppe en skuterløype som var lagt helt inn mot Hardangervidda nasjonalpark, og i Fauske ble den en sesong lagt to km innenfor Junkerdalen nasjonalpark.

I det hele tatt er eksemplene på at Fylkesmannen måtte gripe inn i forhold til lemfeldig praksis fra forsøkskommunene en gjenganger i rapporten.[4] Det får også et eget «bekymringspunkt» der behovet for en Fylkesmann med innsigelsesrett understrekes (s. 57-59). Desto mer tankevekkende blir det når regjeringen sier de vil «vingeklippe» nettopp Fylkesmannen, slik at han i mindre grad skal kunne gripe inn når kommunenes bryter med nasjonal lovgivning o.a.

Om rapportens konklusjoner
Rapporten gir oss følgelig fint lite av reelle data som kunne si noe om negative (evt positive) effekter av skutertrafikk på naturmangfoldet. Men forfatterne slår fast at ulovlig kjøring i sårbare områder ble redusert, uten at de «jubler» av den grunn. Hovedårsaken er nemlig at mye av den kjøringen som før forsøket var ulovlig, nå ble lovlig. Og både i disse kommunene og andre steder er det grundig dokumentert gjennom anmeldelser, medieoppslag og sporbilder fra lufta at ulovlig kjøring florerer. I lys av kostnadene knyttet til overvåking av så store områder, er det også naivt å forestille seg at det er mulig å kontrollere bajaskjøringen.[1]

Men på begge delmålene om konsekvenser i terrenget, konkluderer Rapport 90 i det vesentlige med at målene ikke ble nådd: Verken trafikkbelastning eller støy ble redusert, og «trafikken ble neppe redusert til et minimum i sårbare områder». Og til tross for at premissene for forsøket var vel kjent lokalt og at det hele skulle evalueres, sier rapporten: «Ulovlig kjøring foregår fortsatt til tross for arealsonering og etablering av løyper for rekreasjonskjøring.» 

Det systematiske misbruket av rapporten
De aller fleste nøyer seg med å kikke på sammendrag og konklusjoner i slike omfangsrike rapporter. Faren er at aktører kan misbruke materialet ved å plukke og henvise etter forgodtbefinnende, i tillit til at ingen går dem etter i sømmene. Måten denne rapporten ble brukt på anskueliggjør hvordan en kommersiell aktør kan ta seg friheter i så måte. Og komme unna med det. 

«Snøscooterimportørenes Forening» (SIF) fastslo fra første stund at rapporten viste at «forsøket var en suksess», og at den bekreftet at skuterkjøring ikke var til skade verken for naturen eller friluftslivet. Dette kringkastet de i infomateriell, på hjemmesider, i innlegg, via lokale skuterklubber, i debatter og selvsagt på lobbymøter. Snart begynte også journalister i regions- og lokalaviser å referere til det vellykkede forsøket. Fra februar i år heter det i et stortingsdokument fra Høyre og FrP: «Rapporten viser at forsøket med lokal forvaltning av snøscooterløyper ble en suksess. Norsk institutt for naturforskning skriver i sin evaluering at alle seks delmål for bedre motorferdsel ble helt eller delvis innfridd.» Igjen et rent ekko fra SIF, og igjen en forvrengning. «Suksess» er ikke akkurat etter rapportens «ånd og bokstav», for å si det forsiktig. Og kun to av de seks delmålene handler om «bedre motorferdsel», «delvis innfrielse» er med respekt å melde feil begrepsbruk. 

Hvorfor sa vi ikke noe? Naturvernforbundet, DNT, FRIFO m fl prøvde, men nesten fånyttes. Å gå i dybden på rapporten var det aldri plass til, og opp mot de uendelige gjentakelsene i alle kanaler kom vi til kort – sammen med det store flertallet av befolkningen som ikke ønsker liberalisering. I stedet så vi i høstens valgkamp hvordan både programmer og stortingskandidater fra AP, H, FrP og SP uten blygsel refererte til Rapport 90 og «forsøkets suksess» når de skulle at erformen ikke ville ha negative konsekvenser.

Høyre ble gjort oppmerksom på misbruket ved flere anledninger, også i møte vi hadde på Stortinget på forsommeren.
Men FrP Høyre fortsetter helt til det siste , nå mot bedre vitende, å kolporteere  halv- og usannheter fra rapporten. Senest i «Dagsnytt 18» 11. oktober repeterer stortingsrepresentant Linda Hofstad Helleland (H) påstandene om forsøkets entydige suksess.

I verste fall er snøskuterpolitikken et frampek om nivået på beslutningsgrunnlaget som denne regjeringen vil legge seg på når nye viktige miljøvedtak skal gjøres i tida fram over. 

[1] Beregnet ut fra tall kommunenes oppgir til KOSTRA. KOSTRA står for Kommune-Stat-Rapportering og gir statistikk om ressursinnsatsen, prioriteringer og måloppnåelse i kommuner, bydeler og fylkeskommuner.

[2]F eks:  http://www.nationen.no/2012/03/04/politikk/utmark/meningsmaling/snoskuter/samferdsel/7285614/

[3] Disse delmålene skulle vurdere hvorvidt den kommunale saksbehandlingen ble mer helhetlig, om den ble mer demokratisk, om den ble mer effektiv og mer forutsigbar …