Tekst: Mallory Petersen Chamberlain

I dag fikk jeg gleden av å høre på Sidsel Sandelien, Norges første kvinnelige sivilingeniør, første kvinnelige avdelingsdirektør og første kvinnelige etatsdirektør, snakke om trafikksikkerhet i Norge. Hun dro frem noen utsagn fra 70-tallet hvor blant annet daværende leder for NAF kom med uttalelsen: “hvis nå bare norske mødre kunne lære seg å passe på barna sine så ville det ikke bli flere ulykker.” Hurra for at man i dag har kommet lengre enn å skylde på mødres omsorgssvikt som eneste årsak for trafikkulykker.

Det livsviktige arbeidet man startet med den gang for å sikre trafikanter ser man på som en selvfølge i dag. Det var mange som ikke så poenget med bilbelter, enda færre som ville ha fartshumper på veiene og ingen som hadde tenkt på at det kunne være lurt å dimensjonere inn en barnevogn i midtrabatten på gangfeltet. Barn og deres trafikksikkerhet var ikke engang på sakslisten. I dag snakkes det mye om feminisme i urbanisme. Sissel Engblom påpeker at dette begrepet ikke må forveksles utelukkende med feminin design, eller “hvordan tegne gatestein så folk i høyhælte sko ikke setter seg fast i fugene”. Hun bruker begrepene sikkerhet og trygghet for å forklare nærmere; der vi føler at det er størst sikkerhet (tenk på tiltakene rundt den tidligere amerikanske ambassaden i Oslo) føler vi oss ikke nødvendigvis trygge. Og der vi føler oss trygge (for eksempel i en godt belyst og oversiktlig park) er det ofte ikke mange sikkerhetstiltak. Følelsene av trygghet, tilhørighet og samhold må dyrkes frem i byene, og vi må slutte å regne på hvordan man fortest kommer seg fra A til B, for i livet er det reisen som er målet. For å oppnå dette er det viktig med forskjellige perspektiv, for å unngå å havne i standardiseringsfellen som gjennomsyrer dagens samfunn. Bilbeltene som etterhvert ble lovpålagt å bruke er plassert i biler som ikke er kollisjonstestet for kvinner, og det finnes fortsatt ikke et sikkert bilbelte for gravide.

I landskapsarkitekturstudiet blir vi stadig stilt spørsmål om hvem vi tegner for. Hva slags bruker er det vi har i tankene når vi setter oss for å designe en plass, en gate, en skolegård? Historisk sett jobbet landskapsarkitekter med de private hageanleggene til det øverste samfunnslaget. I dag har arbeidet henvendt seg utover til folket og det offentlige, og landskapsarkitekten forventes å føle på samfunnsansvaret for å skape “inkluderende møteplasser” og “attraktive byrom”. Men subjektiviteten i å føle seg inkludert eller se noe som attraktivt gjør at man som designer blir farget av egne preferanser, referanser og mål. Dette setter oss som studenter i dag i en unik posisjon historisk sett. I klassen vår er vi nesten utelukkende kvinner. Utover denne statistikken er vi enda viktigere en klasse med varierte bakgrunner som trives godt sammen. Det å hele tiden bli konfrontert med ulike synspunkter og behov er det som driver oss fremover best mulig. For det er først når konstruktiv kritikk blir en ufarlig del av hverdagen og alle bidrar med sine erfaringer og ønsker at vi virkelig finner de verdiene vi har til felles og de målene vi deler. Er man for lik de andre rundt bordet risikerer man å tro at det som gjelder for oss gjelder for alle.

Alltid tenk på hvem du tegner for, og ikke vær redd for å utfordre normene. Dine særegne erfaringer og meninger er din styrke!

For med alt fra bilbelter til krav om universell utforming til stemmerett for kvinner har ingenting blitt endret ved å følge standard praksis.