Tekst: Cecilie Johannessen
Det er lite som definerer oss i samme grad som språket. Språk både skiller og knytter relasjoner. Fagspråket er en faktor som knytter mennesker med samme sjargong, som oftest innen samme arbeidsfelt. Arkitektenes fagspråk er et fremragende eksempel på en klan som snakker et språk kun de selv forstår. Bransjens ord og utrykk gir knapt et snev av mening for de utenforstående. Man kan spørre seg om fagspråket er blitt et virkemiddel for å pynte på sitt eget uttrykk. Fjonger vi oss med overdådige komplekse faguttrykk?
Læringskurven i et arkitekturstudie er brutalt bratt. Fremmede fagbegreper og nye utrykk er en del av hverdagen til forvirrende og ferske studenter. Det spesielle med arkitektursjargongen er hvordan hverdagslige ord brått får en mer kompleks betydning. Et eksempel på dette er rom. Er ikke et rom bare et rom, da? Som en norsk student i England opplevde jeg denne frustrasjonen. I en situasjon hvor språket generelt var en tilvenningssak, ble fagspråket ofte et rotete kaos. Jeg brukte få faguttrykk, og ofte i feil sammenheng. Som Bambi på isen, kom jeg meg omsider på trygt underlag – og arkitekturens abstrakte «utstillingsspråk» ble mer innforstått. I dag, som norsk student i Norge, prøver jeg å finne oversettelser for disse fagbegrepene jeg lærte meg på engelsk. Å finne forklarende oversettelser for threshold, canopy og enclosure ble mer utfordrende enn antatt.
Et godt fagspråk er viktig. Hvorfor nøyer vi oss med å blande engelsk terminologi inn i vårt norske arkitekturspråk? Dette er svakt. Motløst. Hvorfor tar ingen seg bryet med å vri hjernen for å finne gode, presise norske fagbegreper. Arkitektur er et felt med gode internasjonale relasjoner og samarbeid, men vi trenger allikevel en solid norsk stemme som vil styrke den norske arkitektur-forfatteren. Det norske språket er rikt, la oss bruke det til å formulere lange kronglete abstrakte fagdefinisjoner. Rory Stotts har i “150 weird words defined: Your Guide to the Language of Architecture” (ArchDaily) definert ord og utrykk vi arkitekter bevisst eller ubevisst kaster rundt oss. Artikkelen er av perfekt arkitekturhumor hvor Stott stiller bransjens største svakhet under en av scenens sterkeste lyskastere.