I de siste årene har Norge hatt en sauna boom. Langs vannet i Bjørvika har det dannet seg en uformell sauna-landsby. Flere sauna-aktører har slått seg ned langs vannet til publikums store fornøyelse og badstu-arkitekturen har tiltrukket seg internasjonal interesse. Saunaen blir både brukt som et sted for avkobling og som en sosial aktivitet. Oslos første flytende sauna i nyere tid har flere interessante urbane-temaer. Først og fremst er det en beretning om makt. Det er en klassisk David og Goliat fortelling. Den sier noe om privat initiativ og offentlig planleggings stilling til ukonvensjonelle løsninger. Denne teksten skal se på dette fenomenet i lys av konflikten mellom offentlige planlegging, kreative krefter og markedet.
Ulovlig og stygg
Det var ikke gitt at Oslo skulle bli den sauna-destinasjonen den er i dag. Da Oslofjorden var i ferd med å bli sanert og planene for Fjordbyen var klare, antok en svenske nomade og hans Oslo-venn at byen ville sette pris på deres hjemmesnekrede sauna. Kameraten Hans Jørgen Hamre mente at de burde bygge en sauna siden det ikke fantes et slikt tilbud ved havnen da. De så et behov andre ikke hadde sett. I dette tilfellet hadde det oppstått et såkalt «manglende marked», at det har vært et behov, men for en eller annen grunn så finns det ikke et marked som kan imøtekomme dette (Webster, 2010). Men velkomsten av det flytende bygget var ikke det initiativtakerne hadde sett for seg. Kommunen og planmyndighetene mente at det hjemmesnekrede saunaen både var ulovlig og stygg, og dermed måtte fjernes (Burke, 2019). Sauna-prosjektet ble dømt til en tilværelse på rømmen rundt om i Oslofjorden. Takket være intim kjennskap til havneområdet og kreativ manøvrering av maritim jurisdiksjon kunne saunaen kjøpe seg tid. Strategien var å plassere seg på en måte der havnemyndighetene og kommunen ikke visste hvem som satt med ansvaret for den flytende saunaen (Burke, 2019).
De tre tyranner
Denne sauna-historien kunne lett ha endt med at aktivistene til slutt måtte gi etter for kommunens lovmessige nei og med det gått ned i historiebøkene som et prakteksempel på hvordan offentlige planmyndigheter er for rigide. Det hevdes at det finnes tre tyranner innenfor planlegging, nemlig de kreative, markedet og regulerende myndigheter, hvorav sistnevnte ofte blir beskyldt for å være mer opptatt av konformitet og regler enn god design (Carmona et al. 2010). Det kan tolkes at dette var tilfellet med kommunes første møte med flyte-saunaen. De klarte ikke å gjenkjenne et godt design da de så det. Problemet med dette rigide, men kanskje nødvendige oppsettet fra offentlige myndigheter, er at de kan risikere at andre ikke-offentlige aktører kan tvile på deres legitimitet (Carmona et al. 2010). Saunaens juridiske status endret seg da fotballprofilen Freddy dos Santos tok et bilde av seg selv ved saunaen. Prosjektet fikk uventet oppmerksomhet fra noen aktører med politisk makt som ville hjelpe dem med å legalisere prosjektet (Burke, 2019) og med det åpnet for sauna-kolonier langs vannet.
Tilgang som en ressurs
I følge Chris Webster tilrettelegger markedet for det han kaller en masse prosess av sosial utveksling (2010). Her får mange tilfredsstilt sine behov fra andre individer gjennom utveksling (2010). I dette tilfellet var det Oslo borgere som trengte saunaer. Markedet kan også forstås som institusjoner som definerer verdien av en ressurs (Narvaez, Penn & Griffiths, 2012). Hvordan defineres verdi sett i sammenheng med sted i markedsperspektivet? I følge Narvaez, Penn og Griffiths (2012), er det balansen mellom å tilfredsstille behov og bruken av ressurser som skaper ”strukturerte rom”, altså formgivningen eller designen og med dette det definerte sted - her det urbane. I denne sammenhengen er behovet sauna-aktivitet og ressursen er vannet og tilgang til vannet.
Tilgang er et viktig poeng for å forstå verdi eller prissetting og urbane steder. Narvaez, Penn og Griffiths mener at romlig tilgang kan brukes som et grunnlag for å studere skjæringsfeltet mellom økonomi og urbane rom (2012). En ting var at aktivistene merket at det var et marked for sauna i byen (behov), men med det hører også tilgangen eller tilgjengeligheten til noe som er viktig i å identifisere drivkreftene bak stedsutvikling. Også Charles Webster merket seg verdien av tilgjengelighet, og påpeker at det er en begrenset ressurs som gjør at det kan prissettes (2010).
Når man har en begrenset ressurs kreves det en mekanisme for å rasjonere det på (Webster, 2010), i dette tilfellet er det ikke bare saunaen som tjeneste/opplevelser, men også vannet som lokasjon/attraksjon som er en ressurs. Her kommer markedsmekanismene nevnt ovenfor inn, den kan prisgi en begrenset ressurs, men også sette orden til tilgangen til offentlige goder (og plasser i dette tilfellet). I Oslo er saunaen er en begrenset ressurs i at det er få aktører som tilbyr tjenesten og det på et relativt lite område, her rundt havnepromenaden som vist på figur 1. På varme sommerdager er det kamp på bade bryggene om plasser for soling og bading. Pågangen av mennesker som ønsker å bruke vannet har blitt så stort at offentlige debatter om utviklingen av vanneiendommer ofte kommer med diskusjoner om hvordan man bør regulere områdene til rekreasjon. Dette har man blant annet sett med debatten om Sukkerbiten og Filipstad utbyggingen.
Figur 1: KOK, Salt og Oslo Badstuforening Sørenga Badstuflåte.
Balansen mellom gode reguleringer og markedskrefter
Der Webster mener at markedet er løsningen for å bringe orden til offentlige urbane steder, mener Nan Ellin (sitert i Carmona et al. 2010) at man ikke bør la markedskrefter drive urban utvikling ukontrollert fordi rasjoneringene av ressurser er kortsiktig, noe tilhengere av markedsmekanismer ofte har fått kritikk for. Når man tenker eller opererer kortsiktig blir ikke elementer som ikke har tydelige kapitalistiske verdier tatt nok hensyn til, eller at de ofte havner nederst på prioriteringslisten (Ellin i Carmona et al. 2010). Dette kan være luft-og vannkvalitet, kulturhistorie eller unike nabolagsmiljøer, disse er ofte ting som lett kan forhandles bort i markedsperspektivet. Ellin argumenterer for offentlige reguleringer, men hva skjer når reguleringer slår feil? Dette skjedde da offentlige myndigheter ikke skjønte hva de først sa nei til med flyte-saunaen. Her sier Ellin at der det finnes god og dårlig utvikling så finnes det også gode og dårlige reguleringer. Det man heller bør fokusere på er hva slags typer intervensjoner og reguleringer som skjer og som bør eksistere.
Diskusjon og konklusjon
Sauna-fortellingen demonstrerer viktigheten av balanse og skjønn, å vite når å regulere og når man skal slippe kreative krefter frem. Det er ofte kreative aktører som skaper liv i byen og dermed en verdi, noe som gir noe til byen og gjør den levende. Å hevde at om det ikke var for Freddy dos Santos så hadde Oslo kanskje ikke hatt saunaer er kanskje søkt, men sauna-historien sier noe om maktforholdet i møtet mellom en uerfaren liten aktør og kommunen. Er det slik at om man ikke har de riktige menneskene bak seg så er sannsynligheten for at man lykkes mindre? Kanskje badstu-aktivistene bare var heldige og traff tiden godt? Konflikten mellom de tre tyrannene her kan også leses som en forhandlende forhold og betydningen av tilgjengelighet. Fra et markedsperspektiv er tilgjengelighet ansett som en begrenset ressurs og dermed noe verdifullt som kan oversettes til penger. I dette tilfellet: tjenesten sauna med tilhørende fysisk struktur og nærheten til vannet som begge kan regnes som å være en begrenset ressurs.
Ved skrivende stund har det kommet frem at kommunen ikke har fornyet leieavtalene med Oslo Badstuforening til neste år (Boger, 2020), nok en gang blir badstuene nødt til å tenke kreativt og kommunen må stille seg spørsmålet «hva er verdien av å ha badstuene i Bjørvika?»
Edit: Badstuforeninga flyttet til Sukkerbiten i 2021.
Referanser
Boger, C. (2020). ´De populære badstuflåtene må flytte. Fra Bjørvika. Aner ikke hvor de skal være fra nyttår´ Vårt Oslo, 27 oktober. Hentet fra: https://vartoslo.no/bjorvika-bydel-gamle-oslo-bymiljoetaten/de-populaere-badstuflatene-ma-flytte-fra-bjorvika-aner-ikke-hvor-de-skal-vaere-fra-nyttar/266235 (lest 22 november 2020)
Burke, C. (2019). `How Oslo went wild for floating saunas` The Guardian, 18 September. Hentet fra: https://www.theguardian.com/cities/2019/sep/18/hot-properties-how-oslo-went-wild-for-floating-saunas
(Lest: 10 oktober 2020)
Carmona, M., Tiesdell, S., Heath, T., og Oc, T. (2010). Public Places Urban Spaces – Dimensions of urban design. (Second edition) London and New York: Routledge
Narvaez, L., Penn, A., og Griffiths, S. (2012). `Configurational Economies: the value of accessibility in urban development`, International Transaction Journal of Engineering, Management, & Applied Sciences & Technologies, vol. 3, no. 3. Hentet fra: https://www.researchgate.net/publication/265178947_Configurational_Economies_The_Value_of_Accessibility_in_Urban_Development (Lest: 10 Oktober 2020)
Webster, C. (2010). `Pricing accessibility: Urban morphology and missing markets`, Progress in planning, vol. 73, issue 2, pp. 77-111. Hentet fra https://www.researchgate.net/publication/248512670_Pricing_accessibility_Urban_morphology_design_and_missing_markets
Kart hentet fra: https://www.google.com/maps/search/salt+oslo/@59.9073675,10.7448198,17z/data=!3m1!4b1?hl=no