I fjor sommer møtte +KOTE folkene bak Min_Drittleilighet. Du har kanskje sett Insta-kontoen der folk sender inn beretninger om sine drittleiligheter - boligaktivistenes svar på Diet Prada. Med slagord som ”spis de rike” og ”reduser husleia”, retter boligaktivistene søkelyset mot en shady virksomhet som har fått lov til å fø på svake uten mye oppmerksomhet. Det var før koronatider, men nå har mange fått nok og historiene kommer frem, og det er mange av dem på Instagramkontoen @min_drittleilighet.

KOTE blir invitert inn i en drittleilighet der noen av aktivistene bor, ved første blikk virker den ikke så ”dritt”. Det var lyst, koselig, og romslig. Og ikke minst hadde de balkong. Vi spør dem ”bor dere i en drittleilighet?”. ”Drittleilighet”, sier Ingrid, betyr ikke nødvendigvis dårlig tilstand, det kan også bety ting man ikke ser, som at man må betale veldig mye for å bo et spesielt sted, eller problematiske kontraktsforhold. Mer om det senere.

Starten på denne aksjonen kan dateres til kjølvannet av korona-utbruddet. Det tok ikke lang tid før spørsmålet om leieforhold ble aktuelt, hva skulle skje med bedrifter som måtte holdes stengt? Og ikke minst, hva med menneskene som mistet jobbene sine? Lite oppmerksomhet ble imidlertid viet leie av boliger. Med desperasjon og frustrasjon over et urimelig boligmarked og i tillegg stresset som kom med korona-lockdown, ble Min_Drittleilighet startet. Det kan også nevnes at det er de samme aktivistene som står bak Facebook-gruppa Reduser husleia. Ingrid forklarer at plattformene har ulike brukergrupper. Mens Facebook brukes mer aktivt av foreldregenerasjonen, appelerer Instagram mest til unge brukere. Det er som oftest sistnevnte som er mest sårbare i møtet med utleiere.

foto: skjermdump fra @min_drittleilighet. En aldri så liten frekkas av et “tilbud“.

Helseskadelige leiligheter og hookeforbud

På Insta-kontoen ser man flere som bor i, bokstaveligtalt, drittleiligheter. Mange er i så dårlige stand at det setter liv og helse i fare. Man får også innblikk i hverdagen i leietagerlivet med regler som ”hooke-forbud”, som er akkurat det det høres ut som. Kort fortalt så er det regulering og kontroll over leietakers sosiale og intime liv, regler skapt etter utleiers godtbefinnende.

Skrekkhistorier om depositumutbetalinger, utleiere som dukker uanmeldt opp, og vaskegebyrer er gjengangere. I følge Ingrid, var aktivistene noe overrasket over den massive responsen. En av grunnene til den store interessen, sier hun, kan være at denne sammensatte gruppen av leietakere ikke har en interesseorganisasjon bak seg. Riktignok finnes det steder der man kan få henvende seg angående rettslige problemer, men å leie handler ikke bare om juss. Aktivistene har identifisert et behov der folk kan dele sine erfaringer og historier om hvordan det er å leie.

Man lærte om mitokondrier på skolen, men ikke om hvordan man skal navigere på leiemarkedet. Man lærte aldri om jussen bak det; hva som er lov og hva som ikke er lov, og ikke minst hva man har rett til. Dette vet utleierne å utnytte. Noe som har kommet frem, er at utleiefirmaer er, i følge Ingrid, datterselskaper og at eierstrukturen er for enkelte så komplisert at leietakere ikke vet hvem de skal henvende seg til eller at det er vanskelig å komme i kontakt med noen. Å forholde seg til kompliserte eierstrukturer som ung leietaker er litt som å famle i en labyrint med bind for øynene.

Mange av fortellingene fra kontoen vitner om at de fleste gir opp, og gir etter for kravene fra firmaene, noe som ligner på utmattelsestaktikk. Posterboyen her er kanskje Fredensborg Bolig/Heimstad med Ivar Tollefsen i spissen, som får gjennomgå hardt på kontoen. Men det er ikke bare bolighaier som Tollefsen som får gjennomgå, studentboliger av SiO og lignende har heller ikke rent mel i posen i følge Ingrid som også kunne fortelle at SiOs boligvirksomhet har blitt overtatt av det private selskapet Toma.

Tre kjappe

Hvem er dere?

– Vi er en stor gruppe som består av ulike folk blant annet innenfor samfunnsgeografi, anarkister og marxister, sier Ingrid.

Hva gjør egentlig en boligaktivist?

– Vi belyser feil i boligmarkedet og vi driver med bevisstgjøring. Det er viktig at folk vet at de ikke er alene om dette, for dette er et systematisk problem. Å ha et hjem er en rett, og at noen eier det og tjener på det blir feil.

Hva jobber dere mot?

– Vi jobber med endringer i boligpolitikken. Mer konkret var vi blant annet med på å få kommunestyret i Ås til å oppfordre utleiere til å redusere husleia for studenter under korona.

foto: skjermdump fra @min_drittleilighet. Aktivistenes krav til myndighetene.

Lei av å å leie drittleiligheter

Boligpolitikk er et omfattende og sammensatt felt. Det er kanskje her klasseskillene kommer tydeligst frem. Dagens situasjon tilsier at du enten: må tjene veldig bra, finne noen å kjøpe sammen med, ha foreldre som kan låne/pantsette eller motta arv, for å sikre en plass i boligspillet. De fleste har hørt om sykepleierindeksen, den sier at om en enslig sykepleier kan kjøpe en stor andel boliger i en by så betyr dette at boligprisene lave. (I Oslo var denne indeksen på rundt 2,7 % i 2019. Det betyr altså at en sykepleier har tilgang til å kjøpe om lag 3 av 100 boliger i Oslo, og i noen bydeler kan denne sykepleieren bare glemme å bosette seg i. Disse, og alle andre som ikke har råd til å kjøpe seg en bolig, samt de som ikke vil eie en bolig, må altså belage seg på et dyrt leiemarked, i hvert fall i storbyene.

Om man skal tolke kommentarfeltet på og populariteten til instakontoen min_drittleilighet som et slags barometer, er folket ganske drittlei av å betale bolighaier for drittleiligheter, og de er ikke redde for å dele og advare.

foto: skjermdump fra @min_drittleilighet. Fordelingen av markedet i dag.

Her er ulike ressurser man kan ta i bruk ved behov: