Hvordan progressive idealer om medvirkning og mangfold misbrukes av profittlystne eiendomsutviklere på Tøyen

Av: Daniel Vernegg, samfunnsgeograf

Illustrasjon av Elida Høvik

Tøyen torgforening skal på papiret jobbe for medvirkning og mangfold. I praksis er derimot organisasjonen, som ble startet av gårdeiere, med på å fremme det motsatte. I det ordene blir tomme, er det post-politikken som snakker.

Tøyen: På en og samme tid både trendy og «levekårsutsatt»

Selv om bygningsmassen på Tøyensenteret fra utsiden ikke ser ut til å ha endret seg nevneverdig i løpet av det siste tiåret, er det skjedd store endringer på og rundt torget som senteret rammer inn. Mens avisene i 2010 beskrev torget som et på kveldstid dødt og lugubert sted en burde unngå, er det i dag preget av en rekke utesteder som alle henvender seg til et ungt og kulturelt bevisst publikum. Blant tilbudene en kan velge mellom, finner vi blant annet baren «Glasnost», hvor en omringet av Sovjet-estetikk kan ta seg en halvliter i selskap med et ironisk portrett av Lenin. Her finner vi også «Tøyen Startup Village Workbar», en kafé hvor en kan nyte en avokadotoast mens en jobber med noe kreativt på Macen. Om sommeren fungerer flere av utestedene også som klubbscener under den populære Øyafestivalen.

Parallelt med den kommersielle oppblomstringen på torget, har det fra kommunalt hold fra og med 2014 blitt gjennomført et såkalt områdeløft på Tøyen. Et områdeløft defineres som «et utviklingsprogram hvor målet er å gjennomføre en helhetlig innsats i levekårsutsatte områder», områder som velges utifra blant annet innbyggernes inntektsnivå, sysselsettingsgrad og bosituasjoner (i). Det eksisterer med andre ord parallelt med det «trendy» Tøyen et levekårsutsatt Tøyen. Blant tiltakene som er blitt gjennomført som del av områdeprogrammet er bygging av en lekeplass, oppføring av flere veggmalerier og etablering og drift av K1, et aktivitetshus som skal “romme mangfoldige og inkluderende aktiviteter for hele befolkningen på Tøyen” (ii). Totalt har det gjennom områdeløftet siden oppstarten i 2014 blitt gjort investeringer på mer enn 200 millioner kroner.

Effekten av både de private og offentlige midlene som har strømmet til området er forutsigbar. “Det kommunen har gjort for å løfte Tøyen, har gjort området mer attraktivt å bo i. Tøyen torg har blitt et flott sted. [...] Flere strøk i byen blir nå mer og mer attraktive”, kunne en eiendomsmegler i fjor fortelle avisa Vårt Oslo (iii). Mange av tiltakene som er blitt gjennomført er nok blitt ønsket velkommen av flertallet som bor i området. Hvem kan vel være motstander av at området en bor i pusses opp og oppgraderes? Eller av at nabolagets unger får ny lekeplass? Men selv om disse endringene som oftest presenteres som uproblematiske og i samtlige av innbyggernes interesse, er det mye som tyder på at medaljen også har en problematisk bakside.

Tøyen torgforening og de «tøyenske verdiene»

En aktør som applauderer både Tøyen og transformasjonen området gjennomgår, er Tøyen torgforening. Foreningen, som ble opprettet i 2018, har et styre bestående av representanter fra kommunen, gårdeiere, beboere og næringslivsaktører lokalisert rundt torget. Siden sommeren 2018 har foreningen gjennom avtale med kommunen hatt ansvar for å administrere og «programmere» torget. Om en besøker foreningens nettsider, blir en møtt av en lang rekke formuleringer om hvordan «mangfold», «medvirkning» og «inkludering» er en del av «det tøyenske». Over et bilde av en samling barn og voksne med ulike hudfarger som spiller fotball sammen erklæres det at «Vi skal dyrke de tøyenske verdiene» (iv). En kan raskt få inntrykk av at foreningen er et utelukkende ideelt prosjekt drevet av ildsjeler som brenner for å skape positiv endring i eget nabolag.

Det er dog god grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt foreningens grunnlag er så ideelt som det virker som. Initiativet til opprettelsen av foreningen ble tatt av den lokale gårdeiersammenslutningen Eierforum. Denne ble i sin tur opprettet i 2012 etter initiativ fra eiendomsutvikleren Realkapital Investor (RKI), som i 2008 og 2011 hadde ervervet bygningsmasse på 24.000 m2 – for stor del bestående av kontorlokaler – i umiddelbar nærhet til torget. RKI har siden solgt seg ut, og Eierforum består i dag av gårdeierne Entra Eiendom, Arctic Securities, Partsbygg og Hagegata 27.

Motivasjonen for opprettelsen av Eierforum var ifølge en informant fra RKI at selskapet som følge av Tøyens karakter fant det vanskelig å skaffe leietakere til eiendommene, og derfor søkte å få på plass en allianse med andre gårdeiere med en felles interesse av å transformere området (v). Ifølge selskapet, som erklærer at det jobber ut ifra filosofien om «å skape gull av murstein» (vi), «lå Tøyen der som en uslepen diamant». I ettertid er diamanten er gjennom en delvis kommunalt finansiert oppussing av torget blitt slipt, og RKI konstaterer på sine nettsider at en gjennom transformasjonen av torget har nådd sin opprinnelige målsetning om å få «kontorlokalene [...] utleid på lange kontrakter» (vii).

«Fra å være et ikke-sted» til et «millennial»-sted?

Til tross for at RKI nå er ute av Tøyen og en del av kontorlokalene «for lengst [er] utleid på lange kontrakter», lever praksisen med å forsøke å øke eiendommenes markedsattraktivitet og -verdier gjennom å øve innflytelse over hva som skjer på bygulvet videre hos de andre gårdeierne. I masteroppgavearbeidet mitt intervjuet jeg en ansatt i Entra, som kunne fortelle at:

milleniumsgenerasjonen [...] er jo veldig opptatt av det sosiale; både at du kan jobbe og ta deg en matbit, en pils med venner. [...] Så den store investeringen vi har gjort er å skape en god miks av tilbud på torget, som gjør at de som sitter i kontorene synes at det er kult å være… så det har jo gjort da, at fra å være et ikke-sted hvor kontorleietakere egentlig ikke var interessert i å plassere seg, så ble det veldig attraktivt (viii)

Med uttalte strategier og mål som disse, kan en spørre seg om hvorvidt mangfold, inkludering og medvirkning er så sentrale målsetninger for torgforeningen som dens selvomtale gir inntrykk av, eller om gårdeierne i virkeligheten instrumentaliserer både disse verdiene og foreningen som ledd i en strategi for profittmaksimering. Ytterligere indisier som peker mot sistnevnte er at gårdeierne har lagt ressurser i å ansette en ekstern konsulent for å utvikle og arbeide i torgforeningen, samt at beboerne på Tøyen opprinnelig ikke var tiltenkt noen styrerepresentasjon. Sistnevnte kom først på plass etter at planen om torgforening ble kritisert for å være en privatisering av torget (ix).

Post-politisk medvirkning

En kan også spørre seg om hvor reelt rommet for demokratisk deltagelse på torget egentlig er, når området aktivt designes for å møte behovene til både eiendomsbesitterne og «millenials ansatt i kontorjobber». Tilbyr Tøyen torgforening i virkeligheten noe rom for utvikling som går på tvers av utviklernes økonomiske interesser?

Flere ulike forskere har anvendt begrepet post-politikk for å beskrive det de anser som en viktig tendens ved utviklingen av demokratiet og politisk styring under nyliberalismen (x). Blant disse er geografen Eric Swyngedouw, som i 2005 bemerket hvordan en i løpet av de to foregående tiårene på blant annet by- og bydelsnivå så en utbredelse av nye typer institusjoner for koordinasjon og beslutningstagning som gikk utover rammene for det tradisjonelle representative demokratiet. Der demokratiet tidligere hadde vært basert på én person, én stemme i formelle valg til representative institusjoner med statsmakt, skulle det demokratiske nå også utøves gjennom ulike former for nettverk bestående av et mylder av ulike aktører, ofte private næringsinteresser og sivilsamfunnsorganisasjoner (xi).

Disse institusjonene blir ofte promotert som å skulle sikre mer inkludering, rom for demokratisk påvirkning og frihet fra ueffektive sider ved offentlig-byråkratisk administrasjon, men har i følge Swyngedouw ofte en janusaktig karakter (xii). I realiteten bidrar de til tross for en demokratisk fasade til å gjøre rommet for reell demokratisk medbestemmelse mindre, blant annet gjennom utydelige mekanismer for representasjon, at markedsregulering står utenfor deres mandat og at det ikke er noe rom for perspektiver som utfordrer disse premissene. Post-politikk viser derfor til hvordan hva som utgir seg for å være politisk, i virkeligheten kan bidra til en avpolitisering. På Tøyen kommer dette til uttrykk i at en «forening» utgir seg for å representere stedet, men i virkeligheten domineres av eierne av stedet, ikke de som bor der.

Gentrifisering er klassekamp

I mediene har Tøyens økte attraktivitet som regel blitt omtalt som noe udelt positivt. Hvem kan vel være motstander av at “Tøyen torg har blitt et flott sted” eller at området har blitt “mer attraktivt å bo i”? (xiii). Gjør det egentlig noe om eiendomsutviklere skaper Tøyen i sitt bilde for å tjene penger? I det store og hele er det kanskje ikke så farlig at de setter agendaen? Området blir jo tross alt oppgradert?

Om en så kunne akseptere det demokratiske problemet ved utviklermakten, er det likevel flere grunner til å stille spørsmål ved utviklingen. Trendyfiseringen av Tøyen og de medfølgende investeringene kan nemlig forventes å bidra til en prosess samfunnsvitere gjerne omtaler som gentrifisering

Begrepet gentrifisering ble lansert av den marxisten Ruth Glass i 1964. Hennes observasjoner viste hvorledes befolkningen i nabolag i London som tradisjonelt var dominerte av arbeiderklassen, ble presset ut til fordel for grupper med høyere kjøpekraft (xiv). Gentrifisering er slik sett en fortrenging

Pengene som kommer inn med de nye beboerne gjør at prisene på boliger og kommersielle tilbud stiger i en slik grad at området etter en tid blir såpass endret og fordyret at de opprinnelige innbyggerne ikke lenger har råd til å leve der.

Selv om begrepet i populær bruk ofte brukes for å beskrive at et område blir mer trendy, er det originalt uløselig knyttet til dette fortrengingsaspektet.

Prosessen er således blitt sammenlignet med kolonialisering (xv). Gentrifisering kan til norsk best oversettes som “kaksefisering” eller “overklassefisering”.

Om en ser oppussingen av Tøyen torg og etableringen av torgforeningen i lys av gentrifisering, blir det klart det fra et mangfolds- og medvirkningsperspektiv ikke bare er utviklernes dominans som er problematisk, men også det faktum at utviklingen med høy sannsynlighet kan medføre at nettopp de som skal bidra til mangfoldet og oppleve å få nabolaget sitt forbedret ikke lenger vil ha råd til å leve i området. Problematikken forsterkes av at Tøyen-området har den laveste selveiegraden i Oslo (48 %), noe som kan tenkes å gjøre mange beboeres tilknytning til området mer ustabil og åpne for en raskere utskiftning når prisene stiger. Det er derfor betimelig å spørre seg om ikke torgforeningens versjon av mangfold og inkludering på noe lenger sikt vil kunne bidra til fortrenging og utestenging.

Å løfte befolkningen uten å løfte den ut

Det kan ofte virke som at en er pent nødt til å velge mellom enten ukritisk å applaudere endringene Tøyen gjennomgår, eller å avskrive seg selv som irrelevant, bakstreversk og motstander av utvikling. Men selv om gentrifisering i blant kan virke som en nærmest unngåelig og naturgitt prosess, er det i realiteten snakk om en sosial prosess som drives frem av handlende aktører. Og som alt annet som drives frem av handlende aktører, kan også gentrifisering unngås dersom handlende aktører går inn for det.

I stedet for å måtte velge mellom pest eller kolera – neglisjering eller fortrenging – kan en unnslippe dilemmaet gjennom å gjøre noe med markedsmekanismene som driver gentrifisering. En måte å gjøre det på er tiltak for å etablere en prisregulert tredje boligsektor hvor boligprisene ikke følger det ordinære markedet, og konsentrere innsatsen inn mot gentrifiseringstruede områder i Indre Oslo Øst.

Det rødgrønne byrådet i Oslo har de siste par årene leflet med planer om en tredje sektor, men har hittil ikke gått så langt som å foreslå prisregulering. I stedet har planene begrenset seg til å omfatte ulike tiltak for å hjelpe boligkjøpere inn på markedet, tiltak som gjør lite for å begrense prisvekst (xvi). I tillegg til å etablere en prisregulert tredje boligsektor, er et komplimenterende tiltak som ville kunne monnet prisregulering av den private utleiesektoren. I Berlin har det som følge av blant annet bekymring over utbredelsen av gentrifisering i byen, nylig blitt nedlagt et femårig forbud mot leieøkninger for omlag 1,5 millioner utleieleiligheter i byen (xvii). Med politisk vilje, er det meste mulig.

Sluttnotater

https://www.husbanken.no/boligsosialt-arbeid/omradesatsing/ (sist besøkt 14.02.20).
https://www.aktivitetshusetk1.no/ (sist besøkt 04.02.20).
https://www.vartoslo.no/prisrekord-pa-toyen-loftsleilighet-gikk-for-81-millioner-vanskeligere-og-vanskeligere-a-komme-inn-pa-boligmarkedet/ (sist besøkt 04.02.20).
https://www.toyentorg.no/ (sist besøkt 04.02.20).
Intervju med informant fra RKI, des. 2018. Intervjuene det refereres til ble alle gjort i forbindelse med feltarbeid for min masteroppgave des. 2018 – feb. 2019. Vernegg, Daniel. (2019). Fortrenging gjennom medvirking og inklusjon? Masteroppgave ved Universitetet i Bergen.
https://realkapitalinvestor.no/ (sist besøkt 20.02.20).
https://realkapitalinvestor.no/referanse/transformasjon-toyen-torg-oslo/ (sist besøkt 20.02.20).
Intervju med informant fra Entra Eiendom, feb. 2019.
Intervju med ekstern konsulent ansatt av Eierforum, des. 2018.
Blant disse finner vi Chantal Mouffe, Slavoj Zizek, Jacques Ranciere og Colin Crouch.
Swyngedouw, E. (2005). Governance Innovation and the Citizen: The Janus Face of Governance beyond the State. Urban Studies, 42(11), 1991–2006.
Ibid.
Sitater hentet fra https://www.vartoslo.no/prisrekord-pa-toyen-loftsleilighet-gikk-for-81-millioner-vanskeligere-og-vanskeligere-a-komme-inn-pa-boligmarkedet/ (sist besøkt 04.02.20).
Omtalt blant andre steder i Smith, N. (2002). New Globalism, New Urbanism: Gentrification as Global Urban Strategy. Antipode, 34: 427-450. doi:10.1111/1467-8330.00249.
Smith, N. (1996). The new urban frontier: gentrification and the revanchist city. London, Routledge
https://www.aftenposten.no/osloby/i/Wb8yQQ/slik-vil-byraadet-i-oslo-gjoere-veien-inn-paa-boligmarkedet-enklere (sist besøkt 23.02.20).
https://www.dw.com/en/germany-berlin-parliament-passes-five-year-rent-freeze/a-52210612 (sist besøkt 23.02.20).

Denne artikkelen ble først publisert i papirutgave #12