Gamle industriområder transformeres til stadighet, men hvorfor tenker vi på dem som blanke ark? Vårt masterprosjekt forsøker å vise hvordan Laksevåg kan samle fortid, samtid og fremtid.
Tekst og illustrasjon: Siri Nordeide og Andrea Ellefsen
Verftsområdet på Laksevåg i Bergen står overfor store endringer. Det planlegges nye boliger og kontorer – delvis på den gamle verftstomten, delvis flere titalls meter ut i byfjorden. Her skal det bygges en “luksusøy” uten forankring i fortidens og nåtidens kontekst. Vi befinner oss i skjæringspunktet mellom gammelt og nytt. Hvordan kan vi bruke tiden for å forstå historisk kontekst og eksisterende potensiale? Og hvordan kan denne forståelsen være med på å utvikle en stedegen og inkluderende plass for fremtiden?
Historien til Laksevåg
Laksevåg har vært karakterisert av kontinuerlig endring. Da verftet ble etablert på 1800-tallet vokste det frem et levende arbeidersamfunn med sterk industri, en voksende befolkning og en sentrumskjerne som vevde området sammen. Teknisk utvikling og romlige behov har formet og endret området i over 200 år.
I dag er derimot mange av rommene tomme. Noen strukturer fra fortiden er stadig i bruk, inkludert tørrdokken – som et levende kulturminne i byen. Elementene som står igjen gir oss en fortelling om stedets historie.
Den historiske utviklingen viser en nøysom tilnærming hvor sjølinjen har endret seg gradvis og bygningene grodd sammen over tid og etter behov. En utfylling i sjø som foreslått i den nye planen for stedet viser imidlertid en helt annen tilnærming til landskapet.
Nye planer for en bydel med utfordringer
Verden over flyttes industri ut av byene og områdene får nye, urbane formål. Transformasjoner i denne skalaen burde være tidkrevende i alle faser. Vi burde sette av tid til å å forstå stedets egenart, legge til rette for midlertidig aktivitet og forme fremtidens by gradvis og stedstilpasset. Ved å fortsette utviklingen med å trekke fra og legge til kan vi tilpasse oss den nye virkeligheten som et stort transformasjonsprosjekt fører med seg.
En av utfordringene i tidligere industriområder er store bygningsmasser som vanskelig lar seg tilpasse ny bruk. Det er da lett å se stedet som tabula rasa – et blankt ark hvor man kan starte på nytt og bygge mye på kort tid. Området åpnes deretter når det er ferdig utbygget og mennesker som lever rundt blir presentert for noe de fra starten av kunne ha etablert et eierskap til, men som nå er nytt og fremmed.
Verftet på Laksvåg ligger i byfortettingssonen gitt av KPA 2018-2030 og området skal nå realisere Laksevåg som en del av et utvidet Bergen sentrum (1) Bydelen er i dag preget av negative levekårsundersøkelser og stor arbeidsinnflytting, men det gror også stort, lokalt engasjement i grupper og foreninger. På grunn av allerede eksisterende sosiale forskjeller ser vi det som problematisk at man nå bygger en «luksusøy» uten en helhetlig plan for bydelen. Transformasjon av Laksevåg krever at man ser på typologier og sosiale tiltak for å oppnå mangfold – både for de som bor og jobber der slik at det blir et rom i byen for alle.
Arkitektur som prosess, ikke objekt
I skjæringspunktet mellom det gamle og det nye ligger det et potensiale for å skape tilhørighet i det som allerede er og bygge videre på stedets egenart. Laksevåg verft kan åpnes opp og tilgjengeliggjøres, og komponentene i seg selv kan fungere som ledd mellom mennesker og fremtidig realitet. Jubileumsparken i Gøteborg er et godt eksempel på hvordan en kan aktivisere et områdes mellomtid. Befolkningens engasjement har skapt tilhørighet som utfordrer utbyggernes tanker om stedets fremtid (2).
Brukermedvirkning, eierskap og tilhørighet bør være en drivkraft på Laksevåg hvor flere hensyn kan ivaretas enn det en tabula rasa-fremgangsmåte vil kunne gjøre og hva en juridisk, formell reguleringsplan kan inkludere. Historisk har Laksevåg vært en sosial ramme for alle, blir det sånn når «drømmeøya» blir bygget? Som landskapsgrep er den todelt, og sosialt er den separert fra det eksisterende.
Fra konkurransevinner ble presentert til dagens versjon ser vi forbedringer der flere kulturminner er tatt hensyn til og løftet frem som viktige bygninger for Laksevåg. Vårt ønske er at de ikke blir objekter, eller bevart som symboler - men at de blir bevart som en del av helheten og får romme aktivitet som kan legge grunnlaget for en sosial og stedegen bydel.
Kulturminner som katalysator og anker
Selv har vi laget et masterprosjekt om området, og der undersøker vi mellomtiden med fokus på kontinuitet mellom før, nå og fremtid. Gjennom et utvalg av eksisterende bygninger og strukturer, og ved å legge til innlegg som kan fasilitere aktivitet vil vi vise stedets komponenter som verdifulle for Laksevåg og byen.
Bygningene som er valgt har ulike kvaliteter, og de er alle sårbare i fremtidig byutvikling. Det er noen ganger viktig å se på kulturminnene som miljøer fordi de forteller en historie sammen og gjør hverandre lesbare. Sammen skaper innleggene nye forbindelser og knytter sammen eksisterende og fremtidig bebyggelse og program.
I et forsøk på å ta vare på det eksisterende tilfører vi ny aktivitet. Ved hjelp av generelle rom fremfor spesielle, kan eksisterende rom bli resistente for fremtiden gjennom fleksibilitet og tilgjengelighet. Kulturminnene blir relevante i seg selv, og sammen lager de en ramme for det som kommer, nye lag i historien.
Det er viktig å forankre infrastruktur og aktivitet allerede nå, og Laksevåg må sees på i sammenheng med andre transformasjonsprosjekter. På denne måten kan det utvikles en mer helhetlig plan, hvor Laksevåg kan bli en del av byen, og byen en del av Laksevåg.
Rom for engasjement
Til tross for at Laksevåg ikke har mange møtesteder og offentlige arenaer kan man finne lokalt initiativ og engasjement. Det å gi engasjementet rom i byutviklingen kan være med på å gi lokalbefolkningen sterkere tilhørighet til det nye området. Ved å tilgjengeliggjøre for dette tidlig kan man i løpet av prosessen veve sammen ulike program, mennesker og planer, og bygge videre på de eksisterende kvalitetene som finnes.
For vi starter vel aldri med blanke ark? Et sted har en historie, en fortelling og en kontekst. Hva om vi kunne ha fortsatt prosessen istedenfor å stoppe den og starte på nytt? Gjennom å aktivere de ressursene vi har kan vi med tiden skape nye forestillinger og visjoner basert på stedets potensiale og behov
Bilder / Illustrasjoner:
Bokskapet med bildetekst - Vi gjorde et eksperiment ved å sette ut et bokskap, og oppdaget hvor raskt innbyggerne begynte å bruke det og gjorde det til et stadig forandrende element.
Referanser:
1) Bergen kommune,, KPA: Kommuneplanens arealdel 2018-2030
2) Caroline Dahl, Swedish University of Agricultural Sciences, Article: Gothenborg’s Jublieumsparken 0.5 and Frihamnen, Artickel in: SPOOL 2015, ISSN: 2215-0897
Denne teksten er opprinnelig trykket i +KOTE utgave 12.