Tekst: Simon Steinsvik, by-og regionsplanlegging NMBU
I dette essayet vil jeg stille kritiske spørsmål rundt planleggingen som svar på klimakrisen, og hvordan filmen «Elysium» viser tanker om fremtidens byer. Elysium er et begrep som stammer fra gresk mytologi og betyr et sted eller en tilstand bestående av ideell lykke. I filmen med samme navn der Matt Damon spiller hovedrollen ser man fremstillingen av dette stedet, Elysium, som en romstasjon i bane rundt jorden. På denne romstasjonen er alt i en tilstand av ideell lykke, og det er her de rike bor. Jorden har nemlig blitt et nærmest ubeboelig sted som minner mest om en søppeldynge, og det er her de fattige lever i en konstant kamp for å overleve. Årsaken til denne tilstanden er overforbruk av ressurser, overbefolkning, og klimakrise. Menneskene som residerer på Tellus på dette tidspunktet forsøker naturligvis med alle krefter de har å komme seg opp til romstasjonen Elysium.
For en planlegger som ser denne filmen vil det være naturlig å trekke paralleller til samtiden, og dagens utfordringer. Det første jeg tenkte var at denne filmen er en slags framskriving av fremtidens byer dersom vi fortsetter på samme kurs som i dag. Dette får meg til å ønske å drøfte noen kritiske spørsmål knyttet til planlegging som svaret på klimakrisen.
Denne drøftingen vil i all hovedsak omhandle to punkter. Det første punktet handler om hvordan vi tilpasser oss eller løser problemer tilknyttet klimakrisen. Det andre handler om hvordan presset på ressurser og klimaendringer gjør at forskjellen mellom rik og fattig blir synlig i arkitekturen.
Til det første punktet, hvordan løser vi eller tilpasser vi oss klimaendringene i planleggingen i dag? Svaret, slik jeg ser det, ligger i verdigrunnlaget vårt. Den planleggingen og reguleringen av arealene man regjerer over tar hensyn til omverdenen i den skalaen som i mange tilfeller gagner området selv best. Dette gjelder på tvers av administrative grenser, og dette blir ekstra tydelig når det kommer til klimakrisen da miljøet og klimaet ikke kjenner noen grenser. I Norge planlegger vi fortsatt for bilen, flyet og eneboligen til en viss grad, og selve klimaendringene håndteres ved hjelp av mindre tiltak. Dette kan være flomvoller, overvannshåndtering eller lignende, for vi påvirkes ikke her til lands så sterkt av klimaendringene at planleggingen tar hensyn utover denne skalaen av tiltak. Spørsmålet er om ikke dette er en form for Elysium i planleggingen? At vi virkelig burde planlegge mer i tråd med globale interesser om å nå 1,5-graders målet i Parisavtalen? For de menneskene som mister hjemmene sine på andre siden av kloden fordi havnivået stiger kan vår planlegging oppfattes som en tilpasning i mye større grad enn en løsning. På samme måte som i filmen Elysium kan de bare lengte etter å være en del av det lykkelige samfunn, samtidig som problemene praktisk talt stiger til opp etter ørene på dem.
Det første punktet tok opp hvordan det på et planmessig nivå tilpasses eller løses problemer knyttet til klimakrisen. Det andre punktet omhandler hvordan klimakrisen og økte forskjeller får utslag i arkitekturen. I filmen Elysium er dette trukket helt til ytterpunktet, der de rike bor på en romstasjon. På jorden i dag er det allikevel liknende segregering i form av lukkede nabolag. Dette gjør seg særlig tydelig i områder med store forskjeller på folks inntekter. I enkelte områder av Brazil, der favelaen møter de velstående nabolagene, slår kontrasten på flyfoto mot en på en måte som gjør det vanskelig å tro at dette er et og samme bilde. Arkitekturen på disse tilstøtende nabolagene er så ulik at man kan begynne å snakke om at økte forskjeller og klimautfordringer har en direkte påvirkning på- og på en måte hever de rike og velstående i vertikal retning. Dette er en type segregering som kan fungere som katalysator for ytterligere polarisering mellom menneskegrupper, og den er så vanskelig å reversere når den ligger i arkitekturen. Det er fullt forståelig at man ønsker å sikre sine verdier og levemåte, men hvorvidt det er en holdbar strategi å skape sine egne samfunn uten å samhandle og heve kvaliteten på livene til menneskene utenfor kan diskuteres. Dette bringer meg på over på hovedpoenget i dette essayet.
Dersom filmen Elysium illustrerer ønsket resultat, vil jeg påstå at metoder som backtracing vil kunne bekrefte at menneskeheten er på riktig spor for å oppnå dette. Situasjonen er midlertidig ikke slik, og det er rom for handling i riktig retning. Faktum er at det ikke ser ut som at vi i nærmeste fremtid har en romstasjon i bane rundt jorden der noen, uansett hvor rike de er, kan flytte til. Så dersom planleggingen og byen slik vi kjenner den i dag skal være løsningen på klimakrisen bør det kanskje være en forutsetning at vi tenker løsninger for absolutt alle? Spørsmålet videre blir da om dette lar seg gjøre gjennom de verktøyene og arenaene for samhandling vi har i dag. En ting er i alle fall sikkert- om Elysium skulle utspille seg i vår verden vil det for de aller fleste være alt annet enn en tilstand av ideell lykke.