Tekst: Jørgen Kaupang-Mathinsen

Foto: Adnan Brkic

Den følgende teksten er en indre monolog, der jeg forsøker å skildre frustrasjonen over at politikere jager populisme fremfor handlingskraft.

Atter en gang skal vi utføre vår samfunnsplikt. Vi skal pløye oss igjennom valghefter, spise vafler og småsnakke og nikke lyttende til våre politikere som med nebb, klør og ubesluttsomhet skal overbevise oss om at det er nettopp de vi skal stemme på. Like tradisjonsrikt som at julaften faller på den 24., vil politikere snu der vinden blåser i valgkampen – og dette gjelder særlig stedsutviklingen.

Før valget

Er det en ting som engasjerer innbyggere – smått og stort – så er det stedsutvikling. Det er ofte høylytt, usaklig, følelsesstyrt og engasjerende. Alle mener noe, og alle mener de skal bli hørt. De folkevalgte lytter og støtter seg gjerne på de fagkydindige i periodene før valget. De viser til utredninger, forslag, medvirkningsprosesser og ja, i det store og det hele hvor god jobb den faglige etaten har gjort.

Det er stort sett god stemning, så lenge det ikke er valg. De kan ta de upopulære, men smarte valgene uten at dette påvirker maktbalansen. De kan velge å tenke nytt, uten frykt for å miste jobben. De kan til og med tenke nytt, kreativt og spennende – de er rasjonelle, tar balanserte avgjørelser og følger i stor grad faglige råd. Ja, det er en og annen justering som må til for å vise til et politisk gjennomslag, men i det store og det helt tørr de mer, og de lytter mer.

Under valget

Ingen står trygt lengre. Det er som en evigvarende “Haien kommer” der man i tid og utide følger nøye med på hva motstanderne sier, tar for seg og ytrer. Man venter i spenning på en anledning der man kan sette all fornuft til side og hause opp en stemning i kommunen som gjerne kommer fra generasjonen som er nærmere begravelsesbyråets tjenester enn barnehagesektoren. Som politikere skyr man ingen, og det er kun en ting som gjelder; opp og frem,

Det å leve flere uker i angst, engstelighet og en generell ustabilitet gjør jo selvsagt noe med oss alle, men hvorfor skal det gå på bekostning av allmenhetens hensyn? Det er i stor grad noen få høyrøstede personer som kommer til, der resten av kommunen tilsynelatende ikke mener noe. Allmenheten, faglige råd og evnen til å tenke klart blir lagt nederst i en skuff og opp av hatten trekkes valgflesk, en enorm evne til å skifte mening og en higer etter å utsette prosjekter til etter valget.

I frykt for å miste velgere ofrer man stedet, byen og bygda. Man ofrer faglighet, og viktige hensyn som trygghet, miljø og fremtidsutsikter. Det er vel kun i valgperioder at man vil få seg til å forslå utvikling som vitner om en svunnen tid.

Etter valget

Makten er fordelt. Stillingene er inntatt. Roen senker seg over kommunen. Det finnes kun en taper; folket. Valgflekset som nå skal innføres og utvikles bærer preg av forhastelser, liten forståelse for utfordringer i fremtiden og en emosjonell forstyrrelse fra den eldre garde. Det er ikke ofte folket blir sviktet av sine folkevalget – det skjer kun hvert fjerde år – men det setter merker som varer i flere tiår fremover.

Skal vi ta valget tilbake? Skal politikerene klare å stå for hva de mener gjennom hele valgkampen? Skal man lytte mer til de faglige rådene, eller skal man la noen røster råde øverst? Jeg sitter ikke på noen fasit.

Velg med omhu. Husk; det bygde miljøet er tungt å endre. Godt valg.