Når papir-redaksjonen diskuterte hva termen «heimkunnskap» kunne mene, ble din analyse av Knut Knutsens elever trukket frem. I første omgang fordi dette var en fersk studie av fire hjem som var underbelyst. Men særlig relevant er din drøfting av hvordan Knutsen-skolen på den ene siden benytter seg av disiplinen arkitektur for å forstå hjemmet, og på den andre hvordan de måtte jobbe med at hjemmet i seg kan utøve en disiplin over dets beboere.
Men først, hva er Knutsen-skolen – egentlig?
– Rent konkret og historisk var det arkitekten Christian Norberg-Schulz som i 1961 brukte termen «Knutsen-skolen» for å omtale Knut Knutsen og et knippe av hans elever fra Statens kurs for kriseramte arkitekter fra 1945-46. Siden da har begrepet blitt en etablert del av norsk arkitekturhistorie og i dag regnes Knutsen-skolen som én av hovedstrømningene i etterkrigstidsarkitekturen.
– Men til tross for den sentrale posisjonen skolen blir tillagt har den vært påfallende lite undersøkt og diskutert. Selv omstendighetene rundt SAK-kurset har tidligere vært lite kjent og jeg skriver for eksempel om skolens opprinnelse i kurset, basert på intervjuer med noen av elevene og arkivmateriale fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.
Hva var det du ønsket å belyse i din undersøkelse av Knutsen-skolen?
– Prosjektet handlet i korte trekk om å undersøke Knutsen-skolen som et diskursivt felt. Det innebar at jeg ville se nærmere på Knutsen-skolen fra ulike perspektiver, både historisk, biografisk og teoretisk, og at skolen ikke kunne reduseres til ett av disse perspektivene.
– Undersøkelsen ble forankret i fire modernistiske eneboliger som har vært marginalt omtalt i forskningslitteraturen. Disse ble tegnet av Knut Knutsen selv, samt Are Vesterlid, Wenche Selmer og arkitektparet Molle og Per Cappelen, som regnes blant skolens mest sentrale arkitekter.
Videre forteller Leding at hun ønsket å undersøke hvorfor arkitektene var opptatt av tre, men også hvordan bruken av glass kunne fungere regulerende mellom det offentlige og det private, og med det blir et maktaspekt lest inn i arkitekturen.
En endring inntrådte på 50-tallet, påpeker du. Hvorfor var Knutsen-skolen skeptiske til glass før det, og hvordan endte de opp med å bruke det?
– Fra midten av 50-tallet lar Knutsen-elevene seg påvirke av samtidens modernistiske strømning, noe som kommer til uttrykk i bruken av store glassflater og -vegger. Valget om å åpne opp fasadene legger til rette for lys og utsikt, men det har også noen utfordringer knyttet til blikk, innsyn og i ytterste konsekvens makt. Dette er problemstillinger som er minst like relevante i dag.
– Det handlet imidlertid ikke så mye om at de var skeptiske mot å bruke glass, men kanskje mer om at dette var i etterkrigstiden. I 1946 ble elevene ferdig utdannet og flere bidro i gjenreisningen. En av elevene sa det rett ut til meg, at dette ikke var tiden for modernistisk arkitektur. Det var kanskje litt strengt sagt, men mange av elevene startet praksisen med å bygge hus der premissene først og fremst var materialknapphet og boligmangel.
– Utover på 50-tallet endret denne situasjonen seg og elevene ble mer modernistisk orientert. De valgte altså å kombinere tradisjonell trehusarkitektur med modernistiske trekk, og dette er en av de mest spennende sidene ved Knutsen-skolen – at de hele tiden bygger i et spenn mellom det tradisjonelle og moderne.
Du skriver at makt distribueres gjennom synlighet, hvordan skjer dette? Og hvilken effekt har dette på de som blir sett, så som hjemmets beboere?
– For å diskutere dette trakk jeg på noen tanker fra filosofene Walter Benjamin og Michel Foucault, siden disse representerer to motpoler i hvordan man kan diskutere synlighetens problematikk.
– Benjamin var positiv til den modernistiske arkitekturens betoning av transparens og synlighet. Han så et frigjørende potensial i glassarkitekturen ettersom den åpnet opp for at alle kunne se inn i borgerskapets hemmelige rom. For ham ble dette både en metafor for samfunnsmessig transparens og en konkret fasilitering for atferdsendring: når hemmeligheter ikke lengre kan skjules gis mennesket mulighet til å forbedre sin moral.
– På den andre siden finner vi Foucault sin berømte analyse av panoptikon – som jo er et ekstremt tilfelle av denne diskusjonen – hvor man blir kontinuerlig utsatt fra andres blikk uten å vite om eller når man blir sett. For Foucault innebærer denne synligheten også atferdsendring, men nå i form av moralsk kontroll heller enn frigjøring. Begge var altså enige i at arkitekturen endrer på adferd, men de var fullstendig uenige i om denne atferdsendringen var frigjørende eller undertrykkende.
– Jeg er nok mest sympatisk til Foucault her. Særlig med tanke på følelsen av å være på utstilling i eget hjem, noe som store glassvegger kan åpne opp for om ikke arkitekten er varsom. Ikke minst om natten. Når det blir mørkt ute endrer glasset karakter fra å være transparent til refleksivt, slik at utsyn umuliggjøres mens innsynet opprettholdes. Bevisstheten om at man kan bli sett kan skape ubehag. Vinduene må dekkes til og man trekker for gardinene for å beskytte seg for den offentlige sfæren i sitt private hjem. Dette kan kanskje virke udramatisk, men det endrer på helt sentrale arkitektoniske kvaliteter ved rommet, og utfordrer behovet for beskyttelse og vern fra andres blikk – som begge er vesenstrekk ved ethvert hjem.
Forskjellen mellom det private og det offentlige, inne og ute, det usynlige og det synlige. Hvorfor er disse dikotomiene særlige relevante for en diskusjon av hjemmet?
– Et hjem er grenseoppdragningen mellom nettopp disse dikotomiene. Hjemmet er alltid en fysisk manifestasjon av slike grenser, og glass er et materiale som perforerer disse. Dette blir tydelig når man tar i betraktning at et hjem skal ivareta beboerens behov for privatliv, men også legge til rette for lys, luft og utsyn.
Hva kan arkitekter og andre som jobber romlig tjene på å studere det bygde gjennom et maktperspektiv?
– Arkitektur er en sentral del av samfunnets maktstrukturer, både direkte og indirekte. Helt konkret gjennom å faktisk inndele det offentlige og private rom, der hvor arkitekturen avgrenser fysisk hvor vi kan bevege oss og hva vi kan se. Avgjørelsene som er knyttet til disse grensene er aldri nøytrale. Arkitekturen må derfor også forstås ved at måten det bygges på reflekterer ulike interesser, holdninger, idealer og makthierarkier. Å ha dette i mente innebærer å være bevisst hvordan arkitekturen påvirker adferd og hvilken rolle den spiller i et samfunnsperspektiv.
Dette intervjuet ble opprinnelig publisert våren 2019 i +KOTE #10. Julie Leding er kurator for formidling ved Nasjonalmuseet. I 2017 skrev hun masteroppgaven «Knut Knutsen og hans epigoner: En arkitekturhistorisk studie av Knutsen-skolen som diskursivt felt, orientert rundt fire arkitekter og fire eneboliger» i kunsthistorie UiO.