Arkitekt Astrid Fadnes undersøker tre plantegninger: gammen, kataloghuset og «hagehuset». Disse, påpeker hun, avdekker noe av historien og organiseringen til det samiske bostedet. Tradisjonelt tankesett og kosmologi spores i funn av gamle boplasser, og tross forsøk på en statlig påført heimkunnskap, vedvarer fortsatt en særskilt samisk forståelse av det å bo.
Tekst og illustrasjon: Astrid Fadnes, arkitekt mnal. Foto: Ingrid Fadnes
Lave, ensarta hus spredt langs en europaveg – i Kautokeino har den statlige boligutviklinga satt spor. Boligarkitekturen i Kautokeino og andre samiske bygder i Indre Finnmark preges i dag sterkt av etterkrigstidas gjenreisningshus – standardiserte hus fra kataloger. Både denne statlige styrte oppføringen av bolighus, samt overgangen fra nomadisk til fast bolig, førte med seg endringer i den samiske befolkninga sine måter å definere og organisere hjemmet på.
Goathi
Goathi (1) er nordsamisk for gamme, den tidlige samiske boligen. Mens lávvu representerer en sterk nomadisk boform, var gammen mer permanent. Det finnes mange ulike typer gammer, men særlig torvgammen var en sentral boligtype og en vanlig boform helt fram til 1940-tallet. Planen til gammen er rund eller oval, som oftest med ett rom, bygd opp av et reisverk i tre. Innenfor vegglivet var det tradisjonelt et sett regler for skikk og bruk. Her gjaldt ritualer knyttet til den samiske gudeverdenen og kosmologien. Den sosiale organiseringen har lokale variasjoner, men et generelt trekk er inndelingen i ulike «rom».
Grunnflaten er delt inn i seksjoner: árran, ildstedet, er alltid i midten og uksa er rommet innenfor inngangsdøra. Her lagres veden, og her var også kvinnenes arbeidsplass. På motsatt side av árran er kjøkkenstedet; boaššu, ofte markert med en stor, flat stein. Dette var regnet som et hellig sted, brukt til oppbevaring av viktige gjenstander som tromma og jaktredskaper. Kvinner skulle tradisjonelt ikke krysse over dette hellige stedet - det kunne gi jegeren i familien dårlig varsel eller en mislykket jakt.
Loaidu er stedet på hver side av árran, vanligvis dekket av bjørkeris og reinskinn – og med faste sitteplasser, vertsfolket til høyre og gjester til venstre.
Overgangen fra gamme til trehus, som i all hovedsak skjedde over en lang periode innenfor 1800-tallet til 1940, tok til gjennom gradvis tilpasning. Spesielt i interiøret brakte boligformen inn elementer fra laftede stuer, ofte dekt av panel eller tapet, og det ble satt inn møbler og vinduer. I dag er gammen fortsatt i bruk, ikke som permanent bolig, men den har en viktig kulturell betydning og er et symbol for samisk tilhørighet (2).
“Det var liten involvering av de som faktisk skulle bo i husa i planleggingsfasen. I en stortingsdebatt i 1971 uttrykker en representant: ‘(...) det som egentlig skjer, er at en gruppe nordmenn er under opplæring i det å bo (...)”
Hus fra katalog: «Klemethuset» og «Hus for Flyttsamer»
«Fort og billig» var strategien. Etter at nær sagt all bosetning ble brent ned i Nord-Troms og Finnmark på tampen av andre verdenskrig, stod omkring 70 000 mennesker uten et hjem. Den brente jords taktikk som tyskerne benyttet i sin tilbaketrekning, samt sovjeternes massive bombing, la en hel landsdel i ruiner. Gjenreisningshuset ble et konkret uttrykk for den rådende ideologien som preget etterkrigstida, der velferdsstaten og troen på enhetssamfunnet var ledende idealer for politikken.
Kort etter krigens slutt opprettet staten «Finnmarkskontoret», et gjenreisningskontor med 800 ansatte, og lyste samtidig ut en konkurranse om å tegne ferdighus som et svar på det prekære boligbehovet (3). Utlysningen stilte klare spesifikasjoner: husene skulle være opp til 60 kvadratmeter, enkel i plan og form, egna til prefabrikasjon og myndighetene skulle godkjenne alle tegninger før noe ble bygd. Standardkrav ble også stilt fra Husbanken for å innvilge boliglån.
I dag setter de ikke bare et preg, etterkrigstidas gjenreisingshus i Finnmark, de er sant å si dominerende i det bygde landskapet. Både bygda og kommunen, landets største i utstrekning, hadde og har fortsatt i dag hovedsakelig samiske innbyggere, og en stor andel reindriftssamer. Mengder med hus ble reist for å dekke opp for den utstrakte bostedsmangelen, men Kautokeino og andre samiske bygder skiller seg likevel ut fra andre gjenreisningssteder. På grunn av mangel på byggematerialer, fagfolk og dårlig organisering tok gjenreisinga uvanlig lang tid i disse områdene. Mens resten av Finnmark og Nord-Troms gradvis ble bygd opp igjen i løpet av 50-tallet, varte de statlige boligtiltakene i Kautokeino til langt utover 80-tallet.
Samtidig var Kautokeino det eneste stedet hvor det ble utviklet en lokal type gjenreisningshus. «Klemetshuset» var én type, oppkalt etter den lokale kommunearbeideren Klemet Hermansen som tok på seg oppgaven å tegne mer lokalt tilpassede og funksjonelle hus. Åtte ganger sju meter over ett plan, inndelt i tre eller fire rom, kjøkken, stue, soverom og sentrert pipeløp. Boligtypene i Kautokeino var både mindre og med lavere standard enn ellers i landet. Dette ble delvis begrunnet med at de nye husene ikke avvek mye fra boligstrukturen beboerne var vant til fra før, i gamme eller telt.
Tross de lokale tilpasningene var boligsituasjonen i Kautokeino til langt utpå 60-tallet sterkt kritikkverdig. Ensformige planløsninger, dårlige materialer, tekniske løsninger som ikke var tilpassa det nordlige klimaet, liten plass til lagring og store familier, små kjøkken og mangel på våtrom skapte problemer for skinnarbeid og andre oppgaver. Det var liten involvering av de som faktisk skulle bo i husa i planleggingsfasen. Hva det vil si å bo ble ikke diskutert – den selvsagte boformen var den de nye kataloghusa tilbydde. I en stortingsdebatt i 1971 uttrykker en representant: «(...) det som egentlig skjer, er at en gruppe nordmenn er under opplæring i det å bo (...)». Basert på konklusjoner fra statlig hold om at «å bo i trehus må læres», ble det trykt opp opplæringsbrosjyrer for informasjon og veiledning. Må vieso doallat årdnegis? Hvordan holde boligen ved like? ble i 1977 utgitt av Norges Byggforskningsinstitutt som en veileder på nordsamisk og norsk i bruk og vedlikehold av de nye boligene, med en innledende anmodning om «å lese anvisningen nøye» (4) .
Det samiske «hagehuset»
I Kautokeino er bolighusene gjenkjennelige og kan dateres; fra det enkle 60-tallshuset med liten grunnflate, til de større husene med karnapp, veranda og moderne platekledning (5) .Selv med kataloghusenes utvikling og tilpasning, er det lite i boligenes plantegninger som bærer preg av at de er reist i samiske områder. Mens funn av eldre boplasser bærer spor etter den samiske heimkunnskapen med sine betegnelser, ritualer og lokale variasjoner, skinner likhetsidealet fra etterkrigstida gjennom i boligene fra denne tida: Kautokeino, Kristiansund eller Elverum, norsk eller samisk – alt ser likt ut.
Men studerer du utsiden av den paneldekte fasaden kan likevel noen særegne kjennetegn spores. «Den samiske hagen», kaller arkitekt Sunniva Skålnes det, i sin avhandling «Bustad og Beiteland».
“Bolighusenes uterom i Kautokeino kan lett forveksles med rot – dersom man ikke vet hva man ser.”
Utenfor det enkle huset ser vi lange, oppstilte bjørkestokker, flere lettkonstruksjoner dekt av netting, en snøskuter og demonterte biler og motordeler. Bolighusenes uterom i Kautokeino kan lett forveksles med rot – dersom man ikke vet hva man ser. I Kautokeino tjener huset og uterommet ikke bare som et sted for hvile og opphold, bostedet er også en viktig arbeidsplass og en base for bruk av vidda.
De oppstilte trestokkene, muorraguahpa, er en vedreis av trestokker i full lengde stilt opp i lávvuform – de er lett å få øye på. Den fysiske formen gjenkjennes av mange som spesiell og samisk, men først og fremst er vedreisen et praktisk svar på for liten innendørs lagringsplass: det tørre klimaet i Finnmark tillater utelagring av ved og oppstillingen gjør den lett å håndtere selv om snøen legger seg.
De mange småhusene plassert rundt på boligtomta, svarer også på behovet for lagringsplass som ble ignorert i gjenreisningsboligene. Aíti, det samiske stabburet, er en sentral bygning i boliglandskapet. Tradisjonelt brukt både i reindrift og jordbruk, er aíti først og fremst et lagerhus for utstyr og mat. I tillegg til å svare på et praktisk behov, har de også sin symbolske og kulturhistoriske verdi, og selve plasseringen er historisk forankret. ‘Verddestabbur’ er stabburkonstruksjoner som er geometrisk plasserte langs ei rett linje. Navnet verdde beskriver forbindelsen mellom flyttsamene og de mer bofaste, som inkluderte utveksling av varer og tjenester; reinkjøtt kunne byttes mot overnattingsplass. Det var status for gårder å ha rekker med samenes verddeaíti på tomta, og i Kautokeino danner rekkene med stabbur et eget arkitektonisk uttrykk man lett observerer fortsatt i dag. Mange har også en lávvu stående på hustomta. Tradisjonelt har den vært brukt som temporært bosted på fjellet under reinflytting, eller fiske- og jaktturer, på den faste boligtomta tjener den en annen funksjon, som røykehus for kjøtt og fisk. Et lite reingjerde på boligtomta brukes av reindriftsfamilier dersom rein må ned fra fjellet for midlertidig tilsyn på grunn av sykdom eller lignende.
Ulike installasjoner for kjøttheng vitner om at selvbergingshusholdet fremdeles er levende i Kautokeino i dag. To hovedtyper; en luftig nettingkasse eller en holga - en løs, lett bjelke som henges opp under taket, tjener begge til tørking av reinkjøttet på vårvinteren. Holdningen om at «alt kan komme til nytte», forklarer også hvorfor man ofte ser brukte skutere og biler på boligtomta. Bildeler og motorer er bruksting, som til ulike deler av året gjør sin nytte. Viktigheten av å opprettholde grønne korridorer og ski- og skuterløyper er en av forklaringene på den store avstanden mellom husa. Alle i Kautokeino har mulighet til å kjøre snøskuter helt fram til døra og har lett tilgang til elva og vidda, skuterne utgjør som bilen en naturlig del av de fleste bostedene i Kautokeino.
Å bo innbefatter mer enn en bolig
I «Bustad og Beiteland» konkluderer Skålnes med at boligene i Kautokeino i stor grad kan karakteriseres som «norsk inne og samisk ute». Å bo, innbefatter mer enn en bolig. Tar man i betraktning den fysiske utforminga også utenfor vegglivet, finner man i dag samiske bosteder som både ivaretar og utvikler den samiske heimkunnskapen, i en hage der alt «rotet» har sin plass, funksjon og betydning.
Denne teksten ble opprinnelig publisert våren 2019 i det 10. nummeret av +KOTE, som hadde heimkunnskap som tema. Papirmagasinet gis ut to ganger i året, og er tilgjengelig på NMBU, UiO, AHO, NTNU og BAS, samt et utvalg kafeer i Oslo.
Referanser
1 Teksten benytter nordsamiske ord, da den i størst grad baseres på materiale og bilder fra Kautokeino, som er nordsamisk område. Gamme er gåetie på sørsamisk og goathe på lulesamisk.
2 Randi Sjølie, “Byggeskikk i Sápmi” (2016)
3 “Finnmark mellom øst og vest”, dokumentarfilm av Knut Erik Jensen (1986), tilgjengelig på nrk.no
4 Sunniva Skålnes, “Bustad og Beiteland”, Dr.Ing. Avhandling NTNU (2003)
5 Grethe Brox-Nilsen og Caroline Tiernås, «Boliger for samiske familier i vår tid», Rapport Fakultet for Arkitektur og Billedkunst, NTNU (2007)