Foto og tekst av: Jørgen Kaupang-Marthinsen
Mamsen og Lillegutt var ingen miljøaktivister, men de visste godt hvor det var urørt natur; “vi durer til fjells der er det ingen som vet, her fins det ikke en sjel som ser eller hører” kunne man høre de synge. Denne strofen ble sunget for norske barn for første gang i 1999. Nå, 20 år senere er det stadig færre steder Mamsen og Lillegutt kunne gjemt unna søppelet sitt.
Vi nordmenn er ikke fremmede for en hyttetur. Vi har pakket niste, stått på ski og tittet på Kongeparet så lenge den kollektive nasjonen kan huske. Eller forresten, Kongeparet har vi vel ikke kikket så mye på i det siste. Utedoen har blitt et utrydningstruet bygd element i det norske landskapet, der stadig flere av oss etablere oss i ‘hyttefelt’. Snakket vi om “hyttefelt” før noen tiår tilbake var det snakk om 10-15 enheter, i dag kan dette tallet oppjusteres kraftig.
Sentraliseringen har nådd fjellet. Der vi før kunne se et nordisk nesten urørt landskap, med spredt bebyggelse med hjemmesnekrede solcellepanel, ser vi i dag stadig mer av storstilt hytteutbygging som dominere – og ikke harmonere med landskapet. Prefabrikkerte hytter bygges i et tempo som ikke engang Il Tempo Gigante kan matche. Byene våre blir stadig tettere og vi søker oss nærmere naturen, men når fjellet blir en drabantby, eller et suburbant utbyggingfelt – hvor gikk det da galt?
Det kan det umulig være bærekraftig å sluse flere tusen biler opp i den norske fjellheimen hver helg, det kan umulig være bærekraftig å bygge ned fjellheimen og det kan umulig være bærekraftig å stadig hige etter mer og mer og mer. FN kom nå nylig ut med en urovekkende rapport om dyrenes skjebne. Den sier blant annet at menneskenes behov for å stadig bygge ut stjeler verdifull areal fra dyreriket som resulterer i utryddelse. Likevel fortsetter vi, og det virker ikke som om noen står på fjellets side i denne saken. Menneskets behov for tettbebygd hyttekos står sterkere enn naturens levekår.
Ikke bare er det viktig for nordmenn å eie egen bolig. Vi skal eie egen hytte. En helt eiesyk nasjon endres ikke over natten, men kanskje vi skulle gjort et forsøk? På andre områder i samfunnet er vi på god vei tilbake til den gode gamle dugnadsånden, der vi alle bidrar litt og får et stort utbytte. Vi deler på arbeidet og nyter godene sammen. Delingsøkonomi er og har vært en god stund i vinden. Det er bildelingsapper, det er AirBnB og noen borettslag har egne apper for deling av verktøy og sukker. Er det muligheter for å se på å få laget en ordentlig hyttedelingsapp? Det gjør kanskje ikke underverker, men det kan være et første steg mot å begrense utbyggingen om flere av oss kan være med på å dele hytter, istedenfor å eie selv.
Kanskje kunne man tenkt litt utenfor boksen, bitte litt alternativt, og sett på hytter som et nasjonalt anliggende, enn fellesgode vi alle kan benytte oss av. Skulle vi etablert et nasjonalt foretak på linje med Statsbygg? Som jobbet for en mer bærekraftig utbygging av hytter, hytter som vi nordmenn sammen eier, som vi sammen bruker og som vi sammen vedlikeholder. Et foretak som ikke overetablere hyttefelt, men et foretak som kunne stått for et bredt tilbud av hytter. Så trenger man faktisk ikke ei hytte på fjellet og en ved sjøen – man kunne benyttet seg av disse nasjonale hyttene. Kanskje dette også kunne vært et steg vekk fra den privatiserte fjellheimen, hvem vet? Jeg vet ikke, jeg prøver bare tenke annerledes.
Nå skal man ikke legge skyld på hytteeierne, dit en finger skal pekes er mot lovverk og planlegger som fristes av etterlengtede inntekter som står i veien for at fjellet ikke bygges helt ned. Hadde lovgiverne våre faktisk brydd seg hadde de gjort et enkelt grep i plan- og bygningsloven, og etablert «§1-10 Forbud mot tiltak mv. i fjellheim og dalstrøk», hvor man enkelt kunne satt noen absolutte krav om utbyggingsutstrekning og tetthet. En slik lovhjemmel måtte fulgt strandsone-prinsippet, og faktisk blitt fulgt opp. Det burde vært langt inn i bestemmelsen at det var ufravikelig og ikke tilgang til å få dispensasjon for tiltaket. Dette er for mange radikalt, for oss andre anser vi det som heller merkelig at en slik bestemmelse ikke eksistere i dag.
Så løser ikke denne teksten hytteutbyggingen, men den forsøker å dra debatten videre. Det er viktig at vi sammen blir enige om hva vi syntes er greit i dette landet. Er vi felles enige om at fjellheimen kan bygges ned og transformeres fra et grønt lynglandskap til et brunt hyttefelt – så javel, da får det så være. Min påstand er at vi som nasjon egentlig ikke ønsker dette.
Min påstand er at vi ønsker hyttekosen, men kanskje det ikke er så viktig at denne hyttekosen er på en privateid hytte, kanskje den hyttekosen etableres av folkene man er med og tilbudene stedet du oppsøker gir. Er det mulig å tenke seg at hytta i seg selv ikke er det viktigste, men følelsen av hyttetur?