Tekst og foto av: Jørgen Kaupang-Marthinsen

Om du leste første del av denne saken, fikk du med deg at Mamsen og Lillegutt i større grad enn før blir utfordret til å finne urørt natur de kan forsøple. Det de to holdt på med er definitivt ikke i tråd med noen av bærekraftsmålene, men er egentlig moderne hytteutbygging det? Og har vi alternativer allerede i dag? Er det håp for at den norske hytteturen kan reddes, uten at vi skal ta mer av den verdifulle norske fjellheimen?

I første del av ‘tett, tetter, tettest’ tok jeg opp dette med at vi tidligere hadde en mer spredt hyttebygging, der frittstående hytter nærmest danset seg igjennom landskapet – og tegnet et veldig romantisk bilde av dette. Det er på ingen måter noe mer bærekraftig at vi skal pepre naturen med frittstående hytter, men poenget var altså at de nyetablerte hyttefeltene er for dominerende, for store i utstrekning og for voldsomme. Man har forsøkt – forgjeves slik jeg ser det – å presse den romantiske, frittstående hytta inn i et felt. Det var ingen nytenkning når man konsentrerte hytteutbyggingen, man tok en gammel oppskrift som støvet ned, prøvde den og glemte å smake på den før man serverte den.

Gjengs over er man enig i byene at veksten skal tas vertikal og ikke horisontal. Hvorfor har ikke dette nådd fjellet, eller hytteutbyggingen? Som jeg var inne på i del 1, kanskje det er hyttekosen eller at premisset for hyttetur er endret, kanskje det ikke er naturen i seg selv eller hytta som et bygd element i seg selv som er viktig – men den sosiale biten, og den kan man i teorien plassere i et hvilket som helst bygd miljø. Er det på tide av veksten i fjellet også skal tas vertikalt? Da mener jeg ikke hoteller, eller annet kommersielt, jeg mener hytter. Hytter i høyden. Hytter som kan arealeffektivisere seg selv, og ikke ta så store naturområder, ikke forkludret til fjellheimen og som ikke krever like mye infrastruktur. Det er mulig å få til dette, det står på vilja, som det som oftest gjør.

Det er allerede noen prosjekter som eksperimentere med det vertikale. Det å ikke bruke bakkenivå, men å strekke seg til tretoppene har blitt en stadig mer utbygd eksperimentell form som grunneiere har prøvd ut. Og vi ser at det er etterspørsel. Tretopphyttene i Oslofjorden, i Innlandet og på Sørlandet opplever stadig mer etterspørsel og et stadig økende belegg. Her har man gjort to ting som er interessant; man har flyttet hytten opp – i tillegg er den ikke privatisert, det er utleie. Det er noe flere kan benytte seg av og flere som kan oppleve samme utrolige naturopplevelsen. Når markedet klarer å fylle disse tretopphyttene som er det kanskje et lite skrik om at det er lov å eksperimentere – også i hyttesektoren. I tillegg er mange av disse hyttene bygget med vedtak om at de skal fjernes innen en gitt tidsperiode. Spennende!

Når vi først er innom hytter i fellesskap, skal vi virkelig ikke glemme DNT-hytter. For hva er vel ikke mer norsk enn hytte-til-hytte tur? Å vandre i hele landet vårt og ha tilgang på hytter, er et fantastisk gode som DNT står for. DNT operer også mye på tillit fra sine brukere, som en representant fortalte meg. At man rydder og gjør opp etter seg, og ikke minst tar vare på fellesskapets goder. Så om du ikke har meldt deg inn enda, så gjør det nå. DNT-hyttene representere nettopp det jeg etterlyste i første del av teksten, nemlig hytter som fellesskapet forvalter, deler og skaper minner sammen i. Det er tydelig at det funker – da DNT-hyttene aldri har vært så populære som de er nå. Det er med andre ord ingen automatikk i at hytter skal være private frittstående hus på fjellet. De kan like gjerne være staslige, spennende, tradisjonelle eller moderne bygg som rommer fellesfunksjoner som matsal, soveplasser og en peisstue. For det er vel ingenting som binder oss nordmenn mer sammen enn naturen – er det?

En siste ting jeg ønsker å belyse, og få frem, er begrepet nærtur. Når vi reiser på hytta skjer det et par interessant ting. Tid, sted og landskap endres. Det er forandring, det er som at du kan legge alt fra deg og oppleve nye inntrykk fra en annen omgivelse enn den du daglig lever og ånder i. Det er forståelig at vi reiser langt for å komme til dette nye landskapet som tilbyr noe annet, men om vi nå ser for oss at hyttedelingsappen blir en realitet – så ønsker jeg en funksjon som tillater meg å ta en nærtur også. Nærturer er slik jeg ser det, steder du kan sykle til. Steder som er akkurat så langt unna at du gidder å sykle, men samtidig akkurat så langt hjemmefra at du opplever denne endringen. I et bærekraftsperspektiv vil i alle fall reduksjon av transportutslipp ha mye å si – det kan være med på å sikre hytteturen, bare i en litt annen innpakning.

Jeg skriver som jeg skrev sist, jeg er ingen magiker, jeg er ingen hyttedoktor eller fjellentusiast, jeg ønsker bare å løfte debatten. Det er opp til deg som leser å dra dette videre nå, kanskje opp mot skyene, kanskje ned i bakken, kanskje fra hytte-til-hytte, kanskje med et statlig foretak – jeg vet virkelig ikke. Det eneste jeg vet er at vi nå i 2019 må sette noen spørsmålstegn med hvordan det norske fjellet blir behandlet, forvaltet og ivaretatt.

God tur!