Tekst og illustrasjon: Jørgen Kaupang-Marthinsen

Er det en ting alle norske byer har til felles, så er det at de i en eller annen form og utstrekning har overflateparkering i overflod. Grå flater som ofte opptar verdifulle arealer, arealer som er små tomrom i bybildet, som bryter inn i spennende bybilder og bygdeuttrykk, rom i byen som ikke gir noe tilbake, areal som kunne vært inkludert annerledes, areal som bygger opp om at bilen er den store vinneren, fremfor mennesket.

I byene, små som store, blir det stadig viktige med de sosiale møteplassene. Sosiale møteplasser som parker, grøntdrag, lekeplasser, utendørsaktiviteter som gir bedret folkehelse – ja, rett og slett plasser der folk med ulik bakgrunn og interesser kan møtes og være sammen, være sosiale og føle seg trygge på veien hjem. Byene og tettstedene våre er fulle av flotte plasser der biler kan møtes og være sammen – nemlig overflateparkeringene. Hva om vi kunne se potensialet i de store og små arealene, og transformere og integrere de i et større bildet, ja som en del av byromsnettverket?

Byromsnettverk er viktig. Varierte møteplasser for alle byens og bygdens befolkning. Møteplasser du kan passere på veien til eller fra noe, møteplasser du kan dra til, eller møteplasser du kan leke med. Men det er mangel på de. Det er ofte et fokus på store plasser og parker, men man glemmer de mindre møteplassene, de som skaper et totalt nettverk. Det bør være et nettverk der man kan bevege seg fra rom til rom i byen, mellom storslåtte parker og inneklemte basketballbaner og oppleve ulike inn- og uttrykk. Dette har det vært alt for liten fokus på i planlegging, etter min mening.

I vår streben etter å være best, har vi som vanlig, glemt å se på det åpenbare; de arealene i byen som er spredt utover, som et nettverk, av ulik størrelse og ulik karakter, som ligger på vei til og fra jobb, som man passerer hver eneste dag – overflateparkeringene. Vi må evne i 2019 å klare å tenke annerledes om hva parkering er – og skal være. Likevel, er det en ting som er helt sikkert er det at overflateparkeringen snart må dø.

Ved å se på tre områder, Oslo ved Christian Kroghs gate, Lilleaker og Namsos vil jeg gjennom dette vise det store potensialet som faktisk finnes. Alle tre steder har mye overflateparkering og stedene har kvaliteter som gjør at de kan skape et nettverk av varierte byrom. Fra de store plassene, til de små smugene, fra elva til havet, fra kulturminner til utdanningsinstitusjoner –alle kvaliteter som kan være med å spille inn når man skal se nærmere på nettverket av byrom som kan etableres.

Oslo, området ved Christian Krohgs gate.

Ved Christian Kroghs gate er det flere overflateparkeringsplasser i nærheten. Selvsagt har man Akerselva som en kvalitet, men om man ser for seg at også selve gaten kan være en rute i seg selv, er det likevel stort potensiale for å tenke annerledes – og nytt – om dette området. Tenk så spennende om det hadde vært med ett nettverk av byrom som bygget oppom kunst, kultur og utdanning, det kunne gitt området et etterlengtet løft og også fylt ut en viktig brikke i en større sammenheng i Oslo sentrum.

Det er ikke bare i sentrum av de største byene våre vi bør se på etableringen av byromsnettverk. Det er like viktig at steder som vil vokse, i en tidlig fase etablere byrommene før det er for sent. På Lilleaker har man flere kvaliteter som gjør at det er lett å tenke seg til at dette med tider og stunder kan bli et riktig så flott sted, og da håper jeg man kan se nærmere på potensialet som bokstaveligtalt ligger der i dag.

Så er det lett å glemme at Norge består av mange steder der man i større grad er avhengig av bil enn i Oslo sentrum. Likevel, jeg tror det er mulig – om man vil – å skape gode byromsnettverk også på disse stedene. Namsos har potensiale. Stort potensiale. Det er enorme flater med overflateparkering, og i det utvalgte området er ikke sjøfronten utnyttet i det hele tatt. Om man tørr, våger og kanskje er en smule gærn, kan man gjøre revolusjonerende ting også i de mest bilbaserte byene og stedene våre. Jeg heier på Norge utenfor Ring 3!

Så værsånill, norske planlegger, arkitekter, landskapsarkitekter, utbyggere og andre – se på hva som ligger rett fremfor dere. Gjør noe med overflateparkeringen. Det hjelper ikke å forsøke med all verdens virkemidler å fjerne bilene og få mennesker inn i bybildet – om det ikke er finnes steder mennesker kan være. Og hadde det ikke vært en seier for den sosiale byen og bygden om alle Norges lokalaviser til neste år har minst ett oppslag på forsiden som stadfester en ny revolusjon;

«Da vi fjernet bilene, kom barnelatteren tilbake».