Tekst og foto: Vetle Hallås, B.A i samfunnsgeografi og master i by- og regionsplanlegging på NMBU
Vi holder godt på lommebøker og mobiler i det vi stiger inn på bussterminalen i Rio de Janeiro. Taxisjåføren forsøkte på en blanding av portugisisk og internasjonale håndbevegelser å kommunisere at denne delen av byen ikke er særlig gjestmild. Inne på bussterminalen er det et kaos som man kun finner på en bussterminal. Det eneste vi vet er at vi skal reise med et busselskap som heter Costa Verde, og det er takket være min reisepartners spanskkunnskaper at vi finner den grønne (verde er grønn på spansk) billettluken innerst i et hjørne, kjøper to billetter og stiger på en overraskende behagelig buss som har endestasjon Paraty.
Mens vi raser ut av byen på et motorveisystem i amerikansk skala tar jeg meg i å sammenlikne Brasil med Norge. Noe av det beste med å reise er den komparative evnen man opparbeider seg ved å oppleve forskjellige steder, kulturer og samfunn, og selv om likhetene kan være tilstede, er ulikhetene enorme. Verden er et stort sted, selv om vi stadig sier at den aldri har vært mindre. Da jeg var i New York for første gang i 2014 slo det meg hvor mye av byen jeg hadde sett fra før gjennom ulike populærkulturelle medier. Senere har jeg reflektert mye over at man kan forberede seg på turer på ulike måter, og sanseinntrykkene stemmer som regel med det man leser om, hører eller ser på bilder, men lukt er det eneste man ikke helt kan forberede seg på.
I det vi stiger ut av bussen 25 mil sør for Rio treffer 36 fuktige varmegrader oss, midt i et lite kaos av gateselgere, reisende, innsekter og løshunder. Vi er fremme i Paraty, som dette reisebrevet skal handle om. Den pittoreske gamlebyen virker milevis unna der vi befinner oss, men det er vel slik alle ikoniske byer trenger, et omland som kan huse funksjoner som gjør at byen faktisk fungerer; sykehus, skoler, boliger for lokalbefolkningen og en busstasjon.
Paraty er en typisk industriby fra den portugisiske kolonitiden. Portugiserne oppdaget det som skulle bli verdens største gullmine rundt fjellet Minas Gerias, og byen ble den viktigste havnen for eksport av gull fra Brasil til Portugal. Dette var to hundre år etter Gaspar de Lemos først ankom Januarelva, som senere ble kalt Rio de Janeiro. Etter at utvinningen av gull ble en solnedgangsindustri, har byen hatt flere opp- og nedturer. På et punkt på 70-tallet hadde byen kun 700 innbyggere, før den oppdaget verdien av den unike arkitekturen, gatestrukturen og historien sin, og satset på turisme.
Det første som slår oss når vi går inn i gamlebyen er fraværet av biler. Etter et par dager i Rio de Janeiro der bilene virkelig har hegemoni i gatene, var dette en enorm befrielse. Byggene som omkranser de omtrent fem meter brede gatene er lavmælt, godt bevart og ikke minst fargerike. Det som kjennetegner byggene er de hvite murfasadene med fargerike karmer og dører. Fasadene er høye, men byggene nesten aldri mer enn én etasje. Dette gjør at rommet som skapes mellom byggene virker inviterende og livlige, og uteserveringen inviterer til å bevege seg sakte gjennom gatene (selv om litt skygge hadde vært deilig).
Det er ikke bare kvaliteten på uterommet som senker farten vår gjennom gatene. De fleste som studerer fag som arkitektur, byutvikling og samfunn er ofte interessert i fasadene som omkranser gatene, og vi bruker mye tid på å se opp for å sette pris på byggenes utforming. Skal man gjøre dette i Paraty er man helt avhengig av å gjøre det i et rolig tempo, fordi underlaget er ekstremt utfordrende. Dette er det lengste man kan komme unna universell utforming når det kommer til gateutforming. For en som ikke er spesielt glad i brostein kan bygulvet i Paraty være en utfordring. Mennesker som snubler og vrir anklene er et vanlig syn i denne byen, nettopp på grunn av det ugjestmilde underlaget. Men selv om man må se mer ned enn opp når man beveger seg gjennom byen, inviterer det til å senke tempoet og sette pris på den kompakte byen man oppholder seg i.
Nå skal det nevnes at midt på varmeste dagen er det ikke mye byliv i Paraty. Stranden frister mer enn byvandring i 36 varmegrader, men når solen går ned, og barer og restauranter åpner, endrer byen karakter til et livlig sted med både tilreisende og lokale. Når vi reiser i april er det i lavsesong, og det er nesten utelukkende portugisere og brasilianere som har tatt seg turen til Paraty. I andre byer hvor turisme er en stor industri har det også uheldige følger med mye lokal motstand, men i denne byen eksisterer det nesten en rørende sameksistens med turister og lokalbefolkningen. Godt nede i vår tredje øl, over en runde Skip-Bo (Et utrolig morsomt kortspill som bør sjekkes ut hvis du har en hel kveld til rådighet) ser vi de små interaksjonene som foregår mellom gateartister, lokale som er på bytur og turister som mer enn gjerne oppsøker andre. Om det er byens gjestmilde karakter, den lavmælte arkitekturen eller menneskene som utgjør det hele vet jeg ikke, men samspillet bør være et forbilde for enhver by som tar imot turister.
Og lukta? Alt her er annerledes enn i Norge, men når tidevannet flommer inn i bygatene én gang i måneden, blir lukten av hav kombinert med den lokale brasilianske retten Feijoada et sterkt sanseinntrykk man aldri kan oppleve med mindre man faktisk tar turen.