Mitt første møte med: By- og regionplanlegging ved NMBU

Tekst: Jørgen Kaupang-Marthinsen, SoMe-ansvarlig for +KOTE.

Mars 2017 går det opp for meg; «Jørgen, du hører ikke hjemme på Blindern. Du er ikke typen som trives med minimal deltakelse i undervisning, du er ikke typen som fordyper deg i et teoretisk grunnlag som har røtter tilbake til 1500-tallet, og du er ikke typen som lengter tilbake til en hverdag på 1960-tallet, og du er definitivt ikke typen som assosiere deg mer med Marx og Kant enn jevnaldrende». Det er i mars 2017 mitt NMBU-liv begynner, det er i mars 2017 jeg sender mail til NMBU og lurer på om jeg kan få innpass for fagene mine fra UiO.

Juli 2017 går det opp for meg; Jørgen du er i ferd med å forlate Oslo, du er i ferd med å forlate ditt sosiale nettverk, dine fantastiske studievenner – du er i ferd med å akseptere at bacheloren ikke blir et faktum, og at det er NMBU og postadresse 1430 som skal bli ditt bosted de neste årene.

Etter å ha pakket ned leiligheten på Majorstuen og flyttet inn i et hus omringet av jorder, med en friskere luft enn jeg hadde pustet inn på en god stund og med en ny start, en ny fadderuke, nye mennesker – så begynte det å synke inn; dette var kanskje ikke så skummelt allikevel.

 Som student på såkalt ‘høyere årstrinn’, det vil si oss som tidligere har studert et annet sted og fått innpass for tidligere emner er hverdagen litt annerledes enn for den jevne student. Det er ingen fast klasse som de fleste på by- og regionplanlegging har, det er ingen felles timeplan og det er en fagkombinasjon som er veldig interessant- for å si det mildt. Men det er det jeg trives med. På NMBU er det fleksibilitet, det er  en ‘dette ordner vi’-mentalitet og det er en drive blant studenter og ansatte for å få til noe, for å skape noe – for å sikre en god opplevelse på bygda.

Som tidligere Blindern student, der man brukte mer tid med nesa i en teoretisk bok om det ene og det andre, var det en ny verden å få oppleve prosjektemner. Prosjektemner er virkelig noe av det beste som finnes, det å lære gjennom å handle, forstå mens veien blir til og det å være i et team som sammen skaper et produkt – det er noe av det mest fantastiske en student kan oppleve. Det gir en indre nysgjerrighet, et ekstra gir i studenthverdagen og ikke minst lysten til å leke, lære og tenke nytt! Prosjektemnene på by- og regionplanlegging lar deg nettopp gjøre det; leke og være kreativ. Du – og gruppen – setter selv grenser for fantasien!

Det man opplever på NMBU som de fleste andre universiteter misunner oss – slik jeg ser det – er at foreleserne og underviserne våre ikke er de tradisjonelle, trause foreleserne som har en ny power point klar til hver uke. De er lagspillere, de er fremtidige kollegaer og de gjør oss bevisst på det. De sidestiller seg med oss studentene, lytter, kritisere, roser og berømmer oss – det er virkelig en av styrkene på by- og regionalplanlegging; du møter ansatte som er bevisst på at de er med på å skape fremtidens planleggere – de tørr å si høyt at det de tidligere har ment er feil og de tørr å komme med konstruktiv kritikk, på en måte som gjør at man oppnår respekt og forståelse for hverandre.

Ås som sted er flott det. Du har muligheter til mye, du gjør det til akkurat det du selv vil – ikke mer, og ikke mindre. Det er mange muligheter til å engasjere seg og bli en del av et større fellesskap, men man må ikke – og du lever fint uten og. Det som er viktig å si om Ås er at det ikke er stedet – men innholdet, fagene, studentene, de ansatte – ja hele institusjonene – som ER Ås. Det er de og det som gjør det nysgjerrig!

Mars 2019. Jeg er inne i mitt 4. semester på NMBU. Jeg leser på jus, og tolker lovtekster samtidig som jeg tenker ut nye ideer om fremtidens Lillehammer, jeg reflektere over Kristiansand og kommunesammenslåing, jeg ser tilbake på Lørenskog-prosjektet som vi leverte i fjor, jeg ser tilbake på sene kvelder på Akropolis, tankene går til frustrasjon av å ikke få til det grafiske, jeg svetter av tanken på å lage rekkefølgebestemmelser basert på plan-og bygningsloven og jeg får mareritt om gang- og sykkelveier som ikke følger Statens Vegvesen sine håndbøker. Likevel tenker jeg nå; jeg har hatt det gøy.

Jeg tenker på alle de sene kveldene på Akropolis som er fylt med latter fra medstudenter som også er frustrerte, jeg tenker tilbake på da vi bestilte pizza under håndball-VM, mens vi hørte hverandre i forvaltningsrett, jeg smiler når jeg tenker på alle de gode diskusjonene, de opphetede debattene og de spennende temaene vi har tatt tak i. Jeg er fornøyd. Jeg er veldig fornøyd. Det er jo nettopp dette som er studie – min tid i livet til å leke, lære og oppleve.

Og på by- og regionplanlegging på NMBU, ja der fant jeg MEG. Jeg er han som trives i team, han som liker å diskutere, han som liker å fordype seg i faktiske reelle problemstillinger, som jobber med virkeligheten og ekte steder.

Jeg er en som trives i et miljø som spiller meg god.
Jeg er en som trives med å få lov å feile og få god veiledning.
Jeg er en som trives på by- og regionplanlegging.