Tekst og illustrasjon: Elin Dreyer

Første time, et nytt studie. Jeg husker sola som skinte og professoren som fortalte oss at vi aldri kom til å ha ferie igjen. Gå ut og se, sa hun, se på alt som omgir dere og lær av det. Enhver utferd fra hjemmets lune rede er en befaring. Å gå skal gjøre meg til en bedre landskapsarkitekt. Etterhvert som jeg har reist på ikke-ferier, gått og sett, har jeg blitt sikrere i min sak: å gå gir meg mer enn et større referansegrunnlag til studiet; det gjør meg også til et bedre bymenneske. Byen blir litt min. Den kan bli litt din også.

Jeg har alltid vært en som går raskt. For mine korte bein betyr det normal hastighet, men høyt antall skritt per meter. Forflytning fra A til B skjer i effektiv gange, gjerne med musikk i ørene og blikket rettet mot kumlokk og sprekker i asfaltdekket. Hvis Google Maps sier det tar femten minutter å gå, forlater jeg leiligheten tolv minutter før og kommer frem i tide. Det er ikke rom for å legge merke til omgivelsene. Jeg har bedre kjennskap til byer jeg har besøkt i en uke, enn byer jeg har vært folkeregistrert i.

Å lære å gå i en by handler om å være oppmerksom samtidig som man beveger seg. Høres enkelt ut. Helt naturlig. Skjerpede sanser og aktivitet hører jo sammen. Det var ikke før jeg begynte å studere gater, torg og byer at jeg skjønte hvor lite jeg hadde fått med meg. Plutselig var ikke kantstein bare kantstein, eller gress bare gress. På en ekskursjon i Oslo fanget vi en av medstudentene våre i å måle sittehøyden til alle benkene vi passerte, for så å konkludere med hva som var den mest behagelige høyden*. Selv om denne iveren kjølner, så er det via det ekstreme at vi lærer å observere omgivelsene våre med et våkent blikk.

For meg er dette så godt som et arbeidskrav, men byene trenger at vi bruker gatene til mer enn ferdsel. Imens du sjekker telefonen for å se hvor nært Kåre er med din lunkne chicken tikka, holder jeg på å kollidere med en syklist iført rosa sekk og spandex. Myke trafikanter durer av sted på el-sykkel og fotgjengere blir kjørt ned på grunn av dårlig tid og støyreduserende hodetelefoner. I tritt med digitaliseringen av tjenester og framkomstmidler må vi skape nye måter å bruke byrommene på. Trygge gater er ikke utelukkende et ansvar vi skal legge over på byplanleggeren eller arkitekten, vi må påta oss et visst ansvar selv. Velge å gå litt saktere eller ta en ny rute på vei til bussen. Ved å bruke byrommene investerer vi tiden vår i et godt byliv for alle. Det er sånn vi viser politikere at det er verdt å bruke skattepenger på å forbedre disse møteplassene, på å gjøre de til et godt sted for flere.

Når vi blir kjent en plass – kan navnet på sidegatene og vet hvor man finner den billigste ølen – da blir stedet litt vårt. Vi tilegner oss en eierskapsfølelse og en tilhørighet ingen kan frata oss. Vi glir litt bedre inn, går litt mer selvsikkert gjennom gatene. Kanskje hilser vi på han som pakker ut varene utenfor grønnsakshandleren fordi han er der jo hver dag og det føles naturlig. Litt sånn som når man går i fjellet og er nordmann og må hilse på de man møter på. For fjellet er jo vårt, det er felleseie og noe av det fineste vi har. Med et økende antall ensomme må gatene bli et sted der slike spontane og uformelle møter kan skje. Det er ikke farlig å legge mobilen i baklomma og være åpen for noe av det beste en by har å by på: mennesker.

Så hva om vi utvider grensene til de stedene vi betegner som våre? Oppdager en bydel til, går litt saktere gjennom t-banestasjonen vi tidligere bare har løpt gjennom eller setter oss på en benk med behagelig sittehøyde og ser på fugler eller ekorn eller rottene ved Eventyrbrua. Mindfullness for folk som ikke kan drikke chai på en yogamatte hver morgen. Kanskje kan vi få byene til å bli litt mer som fjellene – vakre steder der man slapper av og der fremmede kan hilse på hverandre uten forpliktelser.

Litt mer enn en postadresse. Et godt sted å leve.

*42cm - skulle være behagelig for barn, eldre og voksne mennesker

Målet med denne artikkelserien er ikke å gi noen entydige og presise svar på hva som definerer det gode sted, men heller danne rom for ettertanke og refleksjon. Har du selv besøkt et godt sted, er du velkommen til å sende inn tekst og bilder til nettsiden.