Bungehuis var en gang et offentlig bibliotek eid av universitetet, nå huser bygget Soho House, en internasjonal klubb som appellerer til turister som har råd til en svært dyr årlig avgift.
Amsterdam er kjent for å være en levende lærebok i urbanismens ABC. Men nå synker byen, og det er ikke vann som flommer gatene. I byen kjent for de pent planlagte gatene for syklister og fotgjengere ser vi nå at både leieboere og studenter må flytte mens utenlandske investeringer og turister tar over bykjernen. Hva kan Oslo lære fra den nederlandske Atlantis?
Tekst og foto av: Alf Jørgen Schnell
Den første hollandske syke
I den såkalte urbane litteraturen er Bilbao-effekten en velkjent case-studie. Introduser et starchitect-tegnet-museum i byens landskap, og byen vil oppleve vekst ettersom investeringer og turister plutselig oppdager byen. Med andre ord, hva som skjedde med Bilbao etter åpningen av Guggenheim-museet i 1997. Amsterdam har i stor grad fulgt samme strategi og satset på kultur og turisme. Når denne effekten har gått for langt, når byen har blitt for populær på grunn av turisme, så ender du opp med hva vi kan kalle den andre hollandske syke.
Hva var så den første hollandske syke? Oljepolitisk har det i Norge lenge vært prioritert å unngå den såkalte hollandsk syke. Når nederlenderne oppdaget gass på 50- og 60-tallet snudde lykken fort om til en forbannelse. Dette fordi de veldige inntektene førte til en styrkning av valutaen sammenlignet med andre land som igjen svekket konkurransedyktigheten til andre sektorer av økonomien. Det ble vanskelig å eksportere varer. I motsetning skulle Norge være forsiktige med pengene og forsøke å investere oljeformuen i utlandet, for å unngå hollandsk syke. Fenomenet kalles også ressursenes forbannelse, ettersom den samme effekten også er relatert til andre verdibare ressurser.
Den andre hollandske syke
Den andre hollandske syke, er ikke skapt av gass, men av turisme. Den verdifulle ressursen er byen Amsterdam, som bymyndighetene over en lengre periode har forsøkt markedsført og solgt. Effekten har blitt en vekst i turisme. I fjor rapporterte Central Bureau voor de Statistiek at turisme «sees fastest growth in over ten years» og slo fast at 4/10 av alle utenlandske turister er innom Amsterdam: «With 6.7 million foreign hotel guests, the capital was our country’s top attraction. Of all foreign guests, 37 percent visited Amsterdam.» Hovedstaden i dette relativt lille landet, med andre ord, var en av de mest besøkte byene i Europa.
Mens Amsterdam klatret på stigen og ble en av turistenes favoritt-destinasjon, ble bygning etter bygning langs kanalen omgjort til hoteller som logisk nok betjente besøkende heller enn de lokale. Den relaterte veksten i eiendomsverdi og leiepriser ble også påvirket av utenlandske investeringer. En skribent kommenterer det følgende i The Nation: «In 2017, foreign investors sunk more than a billion dollars into the Dutch rental market; for 2018, this number is expected to grow to 2.9 billion. That same year, some 10,000 people, including many families with young children, left Amsterdam for the surrounding regions».
Fakta:
Hollandsk syke (eng. Dutch disease) var en term The Economist brukte i 1977 for å beskrive utviklingen i Nederland etter landet oppdaget gass. Næringen vokste på bekostning av andre sektorer, fordi velstanden fra gass førte til at valutaen styrket seg sammenlignet med andre land, som igjen gjorde det vanskeligere å eksportere andre varer.
Avbildet er en av de få bygningene universitetet ikke har solgt, er en del av Oudemanhulspoort fra 1880-tallet. Ikke bare ligger det sentralt, men i de omkringliggende passasjene kan forbipasserende kjøpe billige brukte bøker.
Omstrukturering av universitetet
Byens situasjon har ikke bare åpnet opp muligheter for private spekulanter, men også byens historiske Universiteit van Amsterdam. Med sine eiendommer som vårt oljefond ville kalt «prime properties» har universitetet forsøkt å selge unna en rekke praktbygg som har ligget spredd utover byen, for å heller konsentrere sine «asset» i fire seksjoner, skriver Janno Martens i det internasjonale, nederlandske tidsskriftet Failed Architecture. Noen fakultet ble flyttet til utkanten av byen, mens andre ble bygd som segregerte fort i byen, i kontrast, skriver Martens, til universitetets tradisjon for en inklusiv og åpen arkitektur fra 80-tallet. Han legger også til at det ikke ble tatt godt imot av studentene at universitetets nye planer inneholder få offentlige plasser, og at biblioteket Bungehuis, som hadde vist å seg å være svært effektiv i en okkupasjon mot universitetets markedsrettede politikk, er blitt et privat hotell og medlemsbasert klubb for de rike.
Mens urbane manualer ofte foreslår kunnskap som del av økonomien og mangfold som del av bylandskapet, sier de sjelden noe om hvor disse skal være plassert. Viktige offentlige institusjoner som universitet med sine studenter, men også andre grupper som sliter i en nyliberal by, burde kreve retten til byen.
Retten til sentralitet
Utviklingen i Amsterdam sier en del om hvem byen planlegges for. Universitetet planlegger ikke byen, men er likevel symptom på en videre utvikling hvor byen prioriteres for investeringer og turister, heller enn de lokale innbyggerne. Men byen burde i langt større grad fremmes som et sted hvor alle klasser kan være tilstede, og folk burde tilbys retten til både sentralitet og retten til å være der de er.
Studentene har imidlertid ikke vært de eneste som har protestert, og en ny byregjering ble nylig valgt. Restriksjoner på AirBnb er innført, en boligpolitikk er på vei inn, og tradisjonen med å markedsføre byen revurderes. Siden 2006 har turister og andre forbipasserende funnet den kjente «IAMsterdam»-reklamen foran Rijksmuseum, en kampanje som minner om lignende nyliberale tiltak som «I <3 NY». Ifjor meldte The Independent at den nå er fjernet; ikke bare fordi den tiltrakk seg turister, men også fordi den var som et symbol på alt som var galt med byen.
Det er gode nyheter at en progressiv byregjering gjør tiltak, men det er åpent om hvorvidt det ikke er for sent for å kurere den andre hollandske syke. Hva gjør du når du har blitt en suksess?
Oslo sentrum, 2019
For Oslo stiller ting seg annerledes. Amerikanere har begynt å kjøpe opp eiendommer i Barcode og det er lite sannsynlig at de kommer til å fremme en «kulturledet byutvikling», men hovedstaden har enda ikke blitt et mål for utenlandsk kapital som spekulerer i boligmarkedet, slik tilfellet er i byer som London, New York og nå Amsterdam. Byen vår har heller ikke, som Amsterdam, opplevd en fullstendig inflasjon av turister, selv om tallene er økende.
2019 markerer året hvor Oslo skal forsøke å stable et bilfritt sentrum på bena og ikke bilen. Bil eller ikke, står det fremdeles åpent hva dette området skal bli. Den såkalte grønne hovedstaden forsøker fortsatt å tiltrekke seg turister, og Visit Norway tilbyr en hjelpende hånd med å foreslå for turister å fly til Oslo med SAS. En slik utvikling er ikke bare klimamessig problematisk, men Amsterdam viser også at den fort kan utvikle seg til et sosialt problem. Norge lærte av den første, kanskje vi kan lære av den andre hollandske syke også? Lærdommen bør, enkelt sagt, være: romlig planlegging må alltid kombineres med sosial planlegging.
Oslo må ikke bare diskutere design, men også sosiale tiltak som kan styrke et mangfold og gi marginale grupper en rett til å bli hvor de er og en rett til sentralitet. Som urbanisten Saskia Sassen har påpekt, dette handler ikke om å ekskludere fremmede, snarere det motsatte. Byplanlegging som ikke satser på mangfold, vil ende opp med å være et sted utelukkende for rike investorer og turister. Kanskje 2019 kan bli året hvor Oslos innbyggere sammen jobber for et mangfoldig sentrum, som tar lærdom av andre byers feilsteg?