Redaksjonen i +Kote tok turen til Oslos nyeste sauna, Skarven. To timer på tolv kvadratmeter i 90 grader gav rom for svette samtaler.
Tekst: Astrid Fadnes og Kristin Sunde
Foto: Ingrid Fadnes
“Forskjellen på den nye og den gamle? Den nye har større plass og et skifterom. Ja, og så kan du stupe fra taket”. Det er tidlig januar, badstumester Rune Reite står på den frostbelagte badstubrygga ved Operastranda og peker på Oslohavnas nykommer: Skarven. Med generøse glassflater, lyst trepanel i norsk furu og en form med spiss vinkel der sitteamfiet i kvistfri or reises på innsiden, flyter den i kontrast til sin gode, gamle nabo: Måken - instagramkjendisen (#sørengabadstuflåte) som er bygd av badstuentusiaster med drivved og gjenbruksmaterialer.
“Et lunt rom der man enkelt kan snakke sammen, utfordre tyngdekraften fra stupebrettet og hvor man kommer tett på vannet, byen og i ett med naturen”, beskriver arkitektkontoret Zeuthen+Stjern sitt konkurransebidrag som til slutt ble bygd og nå ligger flytende i Bjørvika. Redaksjonen i +Kote har en måned i forveien sikra oss prime time i badstubookinga (søndag ettermiddag) og er klare for å svette ut det gamle året. Det ligger is i store flak over den svarte fjorden, og samme hvor nydelig måneskinnet speiles i vannet og lysene fra byen gir en følelse av å være med i en lovprisende Oslo-film, så er én ting sikkert: vi skal ikke stupe fra taket. Men samtalene, som arkitektene ville skape rom for, de kommer. Men først: litt badekulturhistorie.
Naken offentlighet
“Rik og frodig” beskriver Sverre Jervell, forfatteren av boka “Oslofjorden. Folk og fisk gjennom 10 000 år” (2015) hovedstadens badekultur på 1800-tallet, forlokket av legers konstatering av saltvann som helsefremmende, “både til innvortes og utvortes bruk”. Nærmere femten bad var å finne langs Oslos indre havnebasseng ved århundrets utgang. Med industriforurensning utover 1900-tallet, ble imidlertid den rike og frodige badekulturen straks demmet opp. I nyere tid er havnebassenget renset opp, og med unntak av dager med kommunale advarsler mot bading som følge store kloakkutslipp etter kraftig regnvær, kryr det av badende borgere langs havna i sommerhalvåret. Vannrensing, økt tilrettelegging og den ultrapopulære Sørenga Sjøbad har gjort sitt for å gjenopprette hovedstadens badekultur. SBHA - som de kaller seg, Sørenga Badstue- og Helårsbadeanstalt hever imidlertid badefrekvensen også i vinterhalvåret, gjennom å svette folk ut av badstuas hete og til avkjølende fjorddypp - eller for de hardføre - svale stup. Den idealistiske foreningen av badstuentusiaster bygde selvhendt sin første, før de fikk midler gjennom Sparebankstiftelsen og kunne utlyse arkitektkonkurranse for sin andre flytende badstue. Den første badstua fløt lenge usikkert rundt langs kaikanten, mellom løyver og unntak fra Oslo kommune og Oslo Havn; «det var mange og lange runder hos kommunens etater», understreker styremedlem og badstuentusiast Hans Jørgen Hamre, og forteller videre hvordan SBHA endelig i fjor fikk gjennomslag for en ny kommunal flytebrygge med landgang, regulert som testbed for flytende badstuer. Med den privatdrevne badstubåten “Kok” snart også forankra ved samme brygge, er Oslo kommunes påkostede bryggeanlegg i Bjørvika snart for en badstuhub å regne. Det er ikke helt finske tilstander ennå, Oslo får kanskje aldri som Helsinki en egen sauna-guide i New York Times (selv om samme avis har inkludert badstua i artikkelen «36 hours in Oslo», front-row view of the harbor in the driftwood sauna nevnes som et must mellom nordic dining, art detour og downtown drinks i den), men den offentlige badstukulturen er utvilsomt i ferd med å bre seg også her. På drop-in er det opp til 50 svettende og instagrammende gjester innom; «det er så fullt at vi må avvise folk noen ganger», forteller Hamre, og du skal altså være tidlig ute for få booka vennegjengen inn i helgene.
Samtaler i saunaen
Dagen før Kotes badstubooking, går det varmt på facebooktråden (“hvor er det egentlig?”, “kan vi ha med øl..?”) og Kristin melder “maybe attending”: “Jeg er griseforkjøla, så om jeg ikke er bedre i morgen skal dere få slippe å dele bakteriene mine”. Søndagen kommer, og det gjør Kristin også, for sett bort fra bakteriespredningen, skulle ikke et isbad være helseframbringende? Tina kommer rett fra jobb, Sigurd fra ferie i Brasil, forøvrig er vi bare åtte av oss som er tilbake i byen etter nyttår, det er altså romslig i Skarven, som på det meste gir plass til 14 (“Men da er det stappa”, advarer Hamre i e-post etter booking) - god plass til den gode samtale. Kan dagens badstubesøk bli et sted hvor vi kan “kle av oss offentlighetens klær og tre inn for å spille offentlig-privat skuespill med stille, men subversive samtaler?” . Alf Jørgen har jo allerede nedskrevet sine tanker om badstua, og siden hans kritikk av SiOs kjønnsdelte badstuer faller her på Operastranda, og selv om vi har beholdt det innerste kleslaget på og med direkte utsyn til (og innsyn fra?) turiststrømmene på Operataket, er vi enige om at følelsen av offentlighet, ikke er helt utviska. Det offentlig-private skuespillet er i gang, tror vi, la de subversive samtalene komme!
Det er bare Sigurd som huska øl, to raskt lunkne Carlberg 0,33 sendes rundt, “Dette stedet manifesterer jo på mange måter Oslos møte mellom øst og vest”. Bengt akselerer i replikkvekslingen idet han lener seg bakover i saunaens spiss, en behagelig solsengvinkla ryggstøtte, Alf Jørgen hever øyebrynene, er skuespillet i gang? “Ja, kanskje det er nettopp her i badstuene i Bjørvika, at klassene møtes?”, Tina sender siste ølrest opp et nivå og flere varmegrader høyere, Araceli nikker sakte, Ingrid og jeg veksler noen ord om hvordan de to saunaene satt på spissen representerer to ulike saunaklasser, vi tilhører opplagt den øvre, her vi sitter og svetter på kvistfri or, mens naboene vi kan høre fra bryggas østside knapt har utsyn gjennom veggflater i resirkulert kanalplast. Badstumester Rune stikker hodet innom, legger inn noen kubber i vedovnen mellom de to glassdørene som leder ut, mens Kristin tar opp tråden: “Jeg vet ikke heelt om jeg er enig i det med klassekamp, tviler på om noen fra Enerhaugen pub drar ned på Sørenga for å ta badstue uansett hvor hjemmelaga den er”. Temperaturen øker. “Tar et bad jeg!”, Bengt dar seg ut av solsengposisjonen, snart følger halve gjengen etter til avkjølende dypp og hopp fra bryggekanten.
Klassesamtalen blir aldri henta opp igjen, men vi blir underholdt av skyggeteater på Operaens marmorfasade, diskuterer om Munch-museet sin fasade faktisk er litt stilig eller bare ligner på oppstabla autovern, og vi var ihvertfall alle enige om at badstua måtte dreies i motsatt retning, mot Hovedøya, bare for å komme enda tettere naturen.
To timer går fort, på det trange omkledningsrommet etterpå (det er her vi virkelig får kjenne på intimitetsgrensene!) tikker en melding fra Tin opp på facebooktråden vår: “Oj, var det i dag?”. Bengt er ferdigskifta og svarer kjapt: “Ja, men vi skal dra igjen. Jeg er hekta”.
Til slutt litt badstupoesi.
Om sykdom og sauna
Jeg er syk.
Men jeg vil i saunaen på Sørenga
Ingeniørpappa rister på hodet
New-age søster nikker
Jeg aksepterer risken
For tuberkulose og
Å smitte en hel redaksjon
Jeg kommer
Jeg svetter
Jeg bader i minusgrader
Jeg blir ikke friskere
Jeg blir ikke sykere
Ingen andre blir smittet
Ingen ting forandres
Ingen ting betyr noe
Når det kommer til sykdom
og sauna
Denne gang.
Av: K Sun-de
