Bengt har sett Taste of Cement, en dokumentar om eksil-syrere som jobber og bor på en byggeplass i Libanon. Dette er hans tanker om dokumentaren.

Tekst av: Bengt Magnus Sjøberg Carlson

Filmanmeldelse av Taste of Cement (2017). Oslo dokumentarkino og Syrian peace action centre (SPACE) vist mandag 10. september på Cinemateket i Oslo.

Splitt og hersk. Spreng og drep. Riv og bygg. Smaken av sement gir pustebesvær i Lillebil på Cinemateket, og beviser hvor sterk filmmediets posisjon er i vår maniske og heseblesende mediehverdag. Har du fått nok – eller trenger du bare en sårt tiltrengt pause – fra analsex og liksom-litterater på realityfjernsyn, eller mørkebrune kvasinazister uten dømmekraft i Sverige, anbefaler jeg deg halvannen time i mørke omgivelser. Du blir ikke lykkelig av så se Taste of Cement, men du får se hva meningsløse krigsherjinger innebærer, uansett om det er fredsbevarende operasjoner forkledd bak folkerettens slør, eller bare en religiøs kult som sprenger seg fremover mot et nytt kalifat.

Det er ikke modernismens vakre og glatte, smidige og allsidige betongmateriale som er tema i regissør Ziad Kalthoums film Taste of Cement fra 2017. Det er 1/3 av betongens skitne og støvete bestanddel – sement – som pryder tittelen og birollen i den mest grufulle og til tider svært vakre filmen om krigen i Syria. Vakker blir den når godt komponerte foto får støtte av gjennomarbeidede lydspor – på grensen til lydkunst, der byggekraner dirigerer majestetisk i luften som en streng maestro, flere titalls meter over Libanons gater. Grufull er filmen når de harmoniske bildene fra byggeplassen hardt, brutalt og rytmisk kryssklippes i en sterk fotomontasje av tanks som panorerer kanonløpet og manøvrerer seg i i ruiner av en tidligere by, før byggekranene på ny svinger rundt med forskalingselementer og stålbjelker. Og verst er det når forvridde kjøkkenskap, flatbanka bokhyller, forvrengte sengegavler, stueløse salongbord og pulveriserte betongstrukturer begraver familier levende i ruiner av sine egne hjem.

Syriske bygningsarbeidere i eksil binder stål, snekrer forskalinger, murer lecablokker og forserer stillaser i magesugende høyder. Som tatt ut av en hvilken som helst «hvordan-bedrive-sosial-dumping-bok» sover de syriske bygningsarbeiderne på tynne madrasser rett på fuktige betongflater, og jobber 12 timers skift. Flere forlater aldri byggeplassen, og på en svær banner står det skrevet «No Syrian workers allowed on the streets after 7 p.m.» Mens syrerne bidrar til å bygge opp en by som inntil nylig var sønderknust av krigens herjinger, kan de etter endt arbeidsdag følge nyhetene som forteller om deres eget hjemland og dets like forferdelige skjebne.

Ferdigbetongen suges opp med pumpebil, og i suggererende skvulp oppfører seg som rolige tidevannsbølger og dekker armeringsjernet i forskalingene. Filmen skaper et bilde av krig jeg aldri har sett portrettert før. Der byer destrueres, før de på ny, under fredelige omstendigheter rekonstrueres i et slags subtilt håp for fremtiden. Jeg evner ikke helt å se håpet i Kalthoums film. Jeg ser heller meningsløsheten. Forbruket av arbeidskraft, ødeleggelsen av materielle ressurser. Litt som når man tråkker i stykker en maurtue, og maurene like iherdig fortsetter på oppgaven med å bygge opp tua igjen. For hva var poenget med å ødelegge den?

Det er lett å bli nummen og følelsesløs i vår gullkanta del av osteklokke-Norden. Som i egen selvtilfredshet stemmer på de partiene som gir oss mest mulig komfort og konformitet – og minst flyktninger og friksjon i livet. Verdensfreden er vi heller ikke så gode til å ivareta, der vi sender kampfly mot Libya etter et par raske tast med avskrudd T9-ordliste. Da er det deilig å kjenne at følelsene ikke har forsvunnet i en svensk avgrunn på 17,5% – og at man faktisk lar seg berøre.