Hva skjedde med Fjordbyen, byen som lovet mangfold?
Sørenga er ikke regulert til hotellvirksomhet. Likevel har noen utnyttet et smutthull i eierseksjonsloven som gjør at dette kan pågå helt lovlig, skriver Yngvild M. Mæhle.
Tekst: Yngvild Margrete Mæhle,
masterstudent i samfunnsgeografi
Fjordbyplanen av 2008 hadde store visjoner om mangfold og variert boligsammensetning. Dette skulle oppnås blant annet med et krav om at 10 prosent av boligene som skulle bygges var rimelige utleieboliger. I dag har dette, etter press fra utviklerne, blitt krympet til fem prosent dyre studentboliger. Den manglende sosiale boligbyggingen er et symptom på fraværet av en rettferdig by- og boligpolitikk. Den mangfoldige Fjordbyen har blitt byen for de få.
“Her kjøper boliginvestorer opp store leiligheter, for å seksjonere de opp i mindre hybelleiligheter.”
I forbindelse med min masteroppgave har jeg intervjuet beboere på Sørenga. Slik ble jeg gjort oppmerksom på et fenomen jeg verken var klar over omfanget eller effekten av, et fenomen som har stor påvirkning på både bomiljø og prisutvikling i området; den private hotellvirksomheten. Etter videre undersøkelser har jeg kommet over flere private selskaper som eier en betydelig andel av leilighetene på Sørenga, og leier dem ut for korte perioder, til høye priser. En av dem er Wright Apartments som med sine 21 leiligheter på Sørenga trekker turister med slagord som ”Lev som en konge” og ”Lev som lokale Osloborgere gjør”. Men denne virksomheten bidrar til å gjøre det vanskelig for mange Osloborgerne selv å bo i nettopp dette området.
Den store andelen korttidsutleide boliger presser boligprisene opp og gjør at færre og færre har råd til å kjøpe bolig her. Når regjeringens mål er at flest mulig skal eie sin egen bolig framstår dette som et åpenbart problem. Høyre proklamerer at de har gjort det dyrere å kjøpe bolig nummer to, men hvis man oppretter aksjeselskap er det ingenting som hindrer deg i å kjøpe flere leiligheter i samme sameie så lenge hvert selskap kun eier to leiligheter hver. I tillegg til dette, hemmer den store andelen korttidsutleide boliger et godt naboskap i de nye boligområdene, ifølge mine informanter.
“Sosialboliger i Fjordbyen var det kanskje ingen som noensinne trodde riktig på, men det er likevel betimelig å peke på årsakene til at boligmangfoldet har blitt fullstendig fraværende her.”
Sørenga er ikke regulert til hotellvirksomhet. Likevel har noen utnyttet et smutthull i eierseksjonsloven som gjør at dette kan pågå helt lovlig. I fjor var denne loven oppe for behandling i Stortinget, og den foreslåtte endringen lød: «ingen kan direkte, eller indirekte, kjøpe eller erverve flere enn to boligseksjoner». Høyre, Frp og Venstre stemte ned dette forslaget – en direkte motsigelse av deres eget mål for boligeierskap.
Symptomene ses kanskje tydeligst med den nevnte hotelldriften i Fjordbyen, men det samme problemet utspiller seg også andre steder i hovedstaden. I forbindelse med en stedsanalyse for et annet forskningsprosjekt ga beboere på Vestli meg samme type bekymringsmeldinger. Her kjøper boliginvestorer opp store leiligheter, for å seksjonere de opp i mindre hybelleiligheter. Hyblene leies ut på korttid, ofte til østeuropeiske arbeidsmigranter, og eierne kan innhøste stive leiepriser. Selv om fenomenet utspiller seg forskjellig i disse to eksemplene, er det de samme underliggende årsakene som gjør at boligprisene presses, samtidig som bomiljøene forringes.
Sosialboliger i Fjordbyen var det kanskje ingen som noensinne trodde riktig på, men det er likevel betimelig å peke på årsakene til at boligmangfoldet har blitt fullstendig fraværende her. Å peke på de strukturene som tillater at bemidlede privatpersoner kan drive hotellvirksomhet, på bekostning av et fornuftig boligtilbud til de som trenger det. Og den diskusjonen må vi ta, for en slik utvikling nyter ikke byen godt av.