Hvorfor bygger vi den disiplinerte og uforanderlige by, når vi kan utvikle et åpent og vitalt byliv? Les John E. Pløgers angrep på den konforme byen slik den materialiserer seg i stadig nye nabolag rundt byer som Oslo.
Ensjøs fortrinn er nærhet til T-banen og bysentrum. Bydelen har vært offer for en puristisk funksjonalitets-planlegging; en god bolig, transport-effektivitet, skriver Pløger. Kollasjen viser det pågående dynamiske byggningsarbeidet ved Ensjø T-banestasjon. Illustrasjon: Aleksandra Klevstad Schnell.
Tekst: John Erik Pløger,
professor ved Universitetet i Agder.
Folk strømmer til byene. De fleste gjør det av lyst og med forventninger til bylivet og bostedet. De skal ha byatmosfære, de skal ha bylivskvaliteter, leiligheter som er tilpasset livsfasen og livsstilen, mangfoldighet kulturelt og etnisk, uformelle byrom, og mange valgmuligheter.
Politikere, planlegger og investorer vil selvfølgelig hevde det er det de jobber med hele tiden, men det ser vi ikke såfremt vi ser på f.eks. Lambertseter, Grorud, Ensjø, Holmlia, Tveita eller Oppsal i Oslo, for blott å nevne noen områder på Østkanten. Utbyggere er ikke byutviklere. Plan & bygningsetaten er det ‘når de må’ bli det, men jobber primært reaktivt, dvs når problemer blir definert. Hovinbyen og Bjørvika er unntak fra dette, og der kan man håpe plan-etaten får lov å drive byutvikling også med hensyn til bylivs- og byromskvaliteter og ikke kun bosteds-kvaliteter.
“Utbyggere er ikke byutviklere. Plan & bygningsetaten er det ‘når de må’ bli det, men jobber primært reaktivt, dvs når problemer blir definert.”
Å planlegge for byutvikling og byliv betyder å jobbe med livsfaser, levde verdier, følelser, estetikk, håp og drømme. Men der disse endrer seg med alder og tid, bygger vi byer, byrom og bosteder som er fysisk uforanderlige (eller som det vil koste en ‘bondegård’ å forandre). Byene gir gatene til handelen og ikke til gatelivet. Byene gir boområdene til det stramt funksjonelle barne- og jobbrelaterte hverdagsliv, og ikke til det nytende og samtalende hverdagsliv. De gir bostedene og byrommene til det forutsigelige liv og ikke det nysgjerrrige hverdagsliv. Vi behøver byplanleggingens ‘bruk av u-orden’ (Richard Sennett).
Konformitetens liv
Bykvaliteter er for utbyggere og politikere et torg, en handlegate, noen (kjede)cafeer (Joe & the Juice og lignende), og familievennlige omgivelser i form av en designet lekeplass, sykkelstier, sport og masser av grønne områder. Det er en planlegging som retter seg mot familier med barn, par i den modne alder, og 24-timers beboeren.
“Jane Jacobs og Richard Sennett talte om ‘byens uorden’ som naturlig. Hvorfor ikke støtte lidenskapen for bylivet fremfor alltid å skape disiplinære byrom?”
Men byen domineres av single hushold (60% eller mer). Å være singel er en annen livsfase og verdier enn familie med babyer, men vi ser aldri at det planlegges byrom for unge mellom 14-35 (hvis de ikke dyrker sport), barna får aldri deres egne leke-rom, og kvinnerom er utenkelige. Alt er fysisk disiplinert til ro, renlighet og regelmessighet. Problemet er at byliv er det motsatte, det vitalistiske liv.
Vitalisme er sanselighet, begjær, atmosfære, ‘min’ opplevelse og ikke ‘vår’ opplevelse, det er farger, valgmuligheter, sensualitet, det uventede møte, den særlige opplevelse, følelser og begjærlige øyne. Det er barnet som ikke hurtig nok kan komme ut og leke, og ungdommen som hemmelig er forelsket. Vi ‘ser’ stedet vitalistisk og imaginært, ikke arkitektonisk, funksjonelt eller ‘grønt’.
Hva gjør vi så?
Noen ganger føler jeg lyst til som den livslange kritiker av byplanlegging Jane Jacobs å tale om byplanleggingens ‘monotomi, sterilitet og vulgaritet’ i dens ignorering av mennesket i byen. Hun og Richard Sennett talte om ‘byens uorden’ som naturlig. Hvorfor ikke støtte lidenskapen for bylivet fremfor alltid å skape disiplinære byrom?
Engang skulle arkitekturen bidra til likhet, frihet og fellesskap. Det ble mest form og ikke liv. Man ‘glemte’ å tenke på om menneskene som flyttet inn hadde noe tilfelles og noe de ville dele. Kritikken kom med f.eks. Jan Gehls insistering på at ‘livet mellom husene’ er det viktigste å planlegge for. ‘Først livet, så husene’, sier han.
Vi kunne tro ‘alle’ aktører har tatt dette til seg. Hovinbyen, Lambertseter og alle andre byutviklingsprosjekter emmer av ideer om grønne stier, allmenninger, møteplasser i naturlandskapet og omkring boligene. Det er det funksjonelle liv, men er det livet en singel kultur etterlyser?
Ikke mange av de oppgraderte bykvartaler og bydeler har kvaliteter for bylivsformer og livsfaser. Ensjø ligger tett på byen, men er uten bykvaliteter. Stedets fortrinn er nærhet til T-banen og bysentrum. Ensjø har vært offer for en puristisk funksjonalitets-planlegging; en god bolig, transport-effektivitet. Se til Tøyen. En arkitektonisk katastrofe av et tårn og torv summer plutselig av liv. Cafeer og restauranter samt, ikke minst, et tårn med kreativ virksomhet har forandret stedets sosiale atmosfærer. Torvet er nå et rom med byliv også om aftenen.
“Mange bydeler rundt om i Europa gir barna lekeplasser de selv styrer og bygger opp. Det oppstår aktivistiske ‘byhaver’, beboene omdanner deres gater og plasser til temporære byrom for fotball en dag, felles kino i gaten neste dag, og kanskje en piknik i week-enden. ”
Utgangspunkt for en bylivsplanlegging
Har byene glemt å la ting oppstå? Vi mangler byutviklere, byplanleggere og politikere som viser de tenker over at:
Funksjonalitet er ikke kun sonering av funksjoner og å utvikle et ‘sentrum’ for hverdagshandel, men et spørsmål om livsformer, livsfaser, atmosfærer, opplevelser eller begjær.
Bostedskvaliteter er også urbane boliger og å bo i byen er å ha valgmuligheter, fremmede omkring seg, uformelle møtesteder, tetthet til allting inklusiv parker og kultur (vi kan bygge på erfaringer fra f.eks. Vancouver i Canada).
Funksjonalitets-krav og bostedskvaliteter skifter med livsfaser, personlige verdiendringer og skiftende sosio-kulturelle behov hos mennesker. Men aller viktigst, våre bosteder og byrom bør ha forandrings-kapasitet i seg.
‘Den magiske byplanen’ – den finnes ikke, men det ‘magiske’ kan oppstå
Det er mulig å planlegge for dette byliv og planlegge med dets forandringer. Men det krever kreativitet og at vi tenker våre omgivelser som foranderlige fremfor permanente fysiske former. Den tidlige ‘grønne’ og natur-organiske arkitektur fra 1960-70 tallet lærte oss at fleksible byggestiler er mulige, og den danske arkitekt Bjarke Ingels (BIG) tok ideen opp i VM-huset i Ørestad i København. Mange bydeler rundt om i Europa gir barna lekeplasser de selv styrer og bygger opp. Det oppstår aktivistiske ‘byhaver’, beboene omdanner deres gater og plasser til temporære byrom for fotball en dag, felles kino i gaten neste dag, og kanskje en piknik i week-enden. Det eksperimenteres med boformer og bolig-arkitektur og i mange byer spiller engasjerte borgere street-basket i tomme lagerbygg, og kunstnere skaper temporære events og engasjerer borgerne i kunsten og kulturen.
Multi-bruk av gaten skapes ikke av Rema 1000, H&M, 7 Eleven eller Narvesen. En bygate har liv dag og aften gjennom en variasjon av dagligvare, kontor, bolig, personlige butikker (ikke kjeder), og funksjoner som hører aftenen til som f.eks. utdanning, gallerier, musikk, cafeer og kultur.
Vi behøver nye prinsipper for byplanleggingen, Våre bosteder skal ha:
Bygater, ikke handlegater eller handletorv.
Boliger med forandringsmuligheter.
Landskaper med forandringsmuligheter.
Permanent dialog om stedets by- og bostedskvaliteter.
Byutviklingen mangler forandrings-kapasitet hemmet som den er av politikeres utrolige trang til kontroll og styring. Vi trenger det arkitekten Mohnsen Mostafavi omtaler som ‘agonistisk urbanisme’; det aktive engasjement med andre, fremmede, for å oppleve forskjelligheten og dens emosjonelle virkning på en. Vi skal, som arkitekten Sophie Wolfrum, sier, stimulere en performativ urbanisme, dvs forstå hvordan omgivelser, materialer, former, arkitektur, funksjoner, interaksjoner stimulerer opplevelser og atmosfærer og at dette er kjernen i det vi omtaler som bylivet.