Er du på jakt etter en morsom, men samtidig kritisk og urban sommerlesning? Den britiske geografen Andy Merrifield tilbyr dagsaktuell lykke til sommerens blomstereng. Boken er en spennende historie om ikke-profesjonelle tenkere som Jane Jacobs, Franz Kafka og Charles Baudelaire.

Tekst: Alf Jørgen Schnell

Bokanmeldelse av Andy Merrifields The Amateur: The Pleasures of Doing What You Love. Verso, 2017.

Fjorårets kanskje søteste bok fikk dessverre ingen oppmerksomhet i Norge. Når boken denne sommeren selges for knappe hundrelappen i pocket-utgave bør fattige arkitekturstudenter eller urbanisme-amatører ikke bare legge badehåndklet i piknikkurven, men også en bok som i likhet med svømmebriller får deg til å se underverden klarere.

De profesjonelles by

Boken begynner i 1965. Dette året, når Andy Merrifield var fem, måtte hans bestemor, bestefar og tante flytte, eller, de ble flyttet. «Eksperter» i by-anliggender anså bydelen deres for slum, og innbyggerne skulle fjernes fra indre Liverpool og omplasseres til randsonens Knowsley. De var del av et program hvor over 15.000 innbyggere ble røsket opp fra sine samfunn og omplassert i nye bydeler. Mange år senere skulle Merrifield forstå at bestemoren fem år etter en regenereringsprosess som skulle være ‘til innbyggernes beste’ døde av hva han kaller hjertesorg og fremmedgjøring, og tanten led samme skjebne som sin mor få år etter.

Rett etterpå viser han hvordan matematikere i tenketanken RAND på systematisk vis forsøkte å legge ned den offentlige sektoren i Bronx med formlene sine på 70-tallet og bidro til å ødelegge bydelen, et tilfelle som gir ekko i dagens «big data» urbanisme, som Merrifield da også diskuterer.

Med en rekke slike politiske aspekt rundt urbanisme tegner Merrifield et lerret som er langt mer universelt enn byen som sådan. Likevel er ikke poenget til Merrifield å opptre teoretisk, skillet mellom amatører og profesjonelle er for eksempel noe enkelt, men bokens mål er heller å utfordre ekspertenes herjinger ved å undersøke ulike skikkelser som på ulikt vis har utfordret etablerte sannheter fra utsiden. Det vil si, fra hva han gjennom Dostojevskij kaller underverdenen, i stor grad er denne underverden simpelthen synonym med fritidens fritenkere.

Amatørenes by

Britene synes å dyrke en egen praksis jeg misunner dem: hobby. «Hobbies», disse aktivitetene visse holder seg beskjeftiget med på sin fritid, er hva som utføres av en amatør. I tillegg til ikke-profesjonell betyr amatør nettopp en som elsker noe, som undertittelen til boken til Merrifield viser til.

Et av kapitlene til Merrifield handler da også om intet mindre enn hobbyen som sådan. Han viser til den britiske syttenhundretalls-forfatteren Lawrence Sternes begrep om «hobby horse», hva vi på norsk kaller lekehest, og skriver: «Sterne declares that the wisest adults have their Hobby-Horse, ‘their coins and cockl-shells, their drums and truphets, their fiddels, their pallets, their maggots and butterflies’» (s. 155). Med en hobby, eller en lekehest, fortsetter Merrifield, endrer vi livets retning, vi går ikke den strake og rette vei. På fritiden og i amatørskap oppstår nye koblinger som systematisk undertrykkes av systemene til ekspertene. Det faller derfor Merrifield naturlig å referere til Charles Baudelaires påbud om å alltid være full, at vi alltid bør være barn.

Det finnes to former for tenkning, siterer Merrifield sitt idol Edward Said på, den profesjonelle og den amatørmessige: den første snakker sannheten til makten, den andre snakker sannhet mot makten. Med andre ord, den profesjonelle er lydig, amatøren er ulydig, som et barn.

Blant eksemplene på amatørenes ulydighet og kreativitet viser Merriefield til Jane Jacobs' kamp mot byplanleggeren Robert Moses grandiose planer for New York på 60-tallet. «Husmoren» Jacobs oppdaget en dag at eksperter hadde planlagt å rive deler av nabolaget hennes for å bygge motorvei, og lot seg engasjere til motstand. I slike historier viser Merriefield hvordan amatører ikke bare ofte har andre verdier enn de profesjonelle, men også med sin personlige interesse kan vise et engasjement eksperter ofte mangler. Og hvor mye mer Jacobs visste om urbanisme enn Moses!

Slipp amatørene løs!

The Amateur er generelt en bok som kan utfordre dagens generasjon perfekt med sine fancy CVer, en generasjon som synes å sette det «profesjonelle» høyere enn noe annet. Hva om den arbeidsledige ble et ideal, kontrer Merrifield. Hva om amatørenes råd ble viktigere i bydebatten? Hva om vi begynte å gå i klovnedrakter på jobb? I tillegg kan boken leses som en introduksjon til kritiske ideer om blant annet byråkrati og urbanisme hvor «husmoren» Jane Jacobs, den arbeidsledige urbanisten Guy Debord og fritids-forfatteren Franz Kafka er noen av karakterene i hva som er et svært variert register av amatører som har utfordret måten eksperter og profesjonelle vurderer og kalkulerer verden på.

Mer konkret, hvis boken kan hjelpe oss å kritisk vurdere hvilken ekspertise som blir vektlagt i «regenereringsprosesser» til «innbyggernes beste», ville Norge fått akkurat det vi trenger i en tid hvor det urbane stadig skal «løftes» (altså fjernes). For er det noe som kjennetegner byutviklingen i dag, så er det at byen i økende grad vurderes av et blikk som synes å hate heller enn å elske byen.