Tord Eirik Feldt Enger, Landskapsarkitektstudent ved NMBU
Viktige biologiske verdier ligger i hjertet av urbaniseringens episentre, men økonomiske hensyn blir prioritert foran klimahensyn. Hvordan kan vi oppnå global bærekraft gjennom landskapsplanlegging?
Faste bosetninger strekker seg tilbake til neolittisk tid, eller yngre steinalder, da jordbruket dannet grunnlaget for disse. Jordbrukets status er særlig aktuell i dag, hvor jordvern og utbygging representerer to motstridende hensyn.
Det var jernbanen som for alvor satte fart på den vidstrakte byspredningen under den industrielle revolusjonen. Den var lenge før bilen med på å legge om folks reisevaner. Jernbanen knyttet byer sammen, og mellom dem etablerte det seg små satellittbyer som videre vokste sammen med hverandre. Tidsaspektet ved den nye transportformen endevendte reise- og bosettingsmønsteret. Da bilen kom var den med på å styrke dette. Baner er nå igjen aktuelle for transformasjonen av byene våre.
I Oslo-regionen er strategien at utbygging og bane skal fungere som katalysatorer for hverandre. Sammen vil de endre folks reisevaner og opplevelse av sitt lokalmiljø. Kortere reisetid gjør at det geografiske lokalmiljøet øker i utstrekning. Spørsmålet er om InterCity-strategien bidrar til å nå klimamålene? Snn.ntrategien er heller med på å underbygge problemene med byspredning som økt transportbehov og arealbruksendringer. Strategien kan tolkes som et økonomisk virkemiddel, der politikere prioriterer økonomiske hensyn foran klimahensyn.
Landskapsendringer
Forståelsen av konsekvensene landskapsendringer vil forårsake, avhenger av hvilken tolkning av landskapet vi legger til grunn. Begrepet landskap åpner for flere tolkninger. Tar vi utgangspunkt i det opprinnelige landskapsbegrepet, snakker man om et geografisk område som danner en opplevelsesramme eller et bilde. Begrepet kommer fra det tyske ordet landschaft som refererer til Wattenmeer-området på nordvestkysten av Tyskland. Det er fra denne tradisjonen den engelske landsbygda eller Californias jordbruksarealer områder for byutvikling. Det var ideen om et forskjønnet landskap og utflytting fra byene som drev utbyggere og tilflyttere til å søk opplevelseskvalitetene i landskapet.
Før privatbilen var det kollektivtransport som drev byspredning. Historisk har privatbilen underbygget tendensene som skiller det moderne landskapet fra middelalderlandskapet. I middelalderen var landskapet underordnet forholdet mellom by og land. Landskapet hang sammen gjennom juridiske rettigheter til å drive handel i og vareproduksjon utenfor byene, et økonomisk landskap. Denne ideen er gjentatt i dagens strategier med argumentasjon om reduksjon av klimagassutslipp. Det er fortellingen om dommedag som styrer argumentasjonen, men de økonomiske hensynene som driver byutviklingen.
Klima og planlegging
Klimahensynet er offer for metodeutfordringer i planlegging i dag. Både i metodikken og lovverket står klimahensynet svakt. Dette på tross av målet om 40 % utslippsreduksjon mot 2030 og målet om nullutslippssamfunnet i 2050.
Det blir satt overordnede politiske mål og konkrete prosjektmål i alle prosjekter. Kvalitetssikringssystem (KS1 og KS2), konseptvalgutredning (KVU), konsekvensutredning (KU) og prissatte- og ikke-prissatte konsekvenser er nøkkelbegrepene som styrer måloppnåelsen i dagens planlegging. Disse begrepene representerer også metodene i planlegging. Hvis klimahensyn er et metodeproblem må det fremgå her.
KS1 er et system som skal sikre positiv samfunnsøkonomi i statlige prosjekter. Her er målet å synliggjøre de økonomiske konsekvensene. Eksterne konsulenter gjennomfører KS1 for Finansdepartementet.
En KVU er en del av KS1 og er et verktøy som brukes for å beskrive muligheter innenfor nye prosjekter. Der vurderes ulike konsepter opp mot hverandre, som så går videre til regjeringen for vedtak om planoppstart. Det finnes få eksempler hvor klima er et konsept i utredningene. Det betyr at klima kun inngår som en vurdering innenfor hvert konsept, fremfor å synliggjøre konseptet som er nødvendig for å nå nullutslippsmålet. Om det var utredningskrav til et klimakonseptet ville løsningen fått en konkret utforming, uavhengig av om politikerne hadde valgt konseptet. Et slikt klimakonsept vil kanskje gjøre det lettere for politikerne å følge opp sine egne mål.
Konsekvensutredningen er et ledd i planprosessen. I en KU er klima en prissatt konsekvens. Det betyr at betalingsviljen for klimakvotene som er tenkt å veie opp for klimagassutslippene legges inn i det samfunnsøkonomiske regnskapet. Det er finansdepartementet som fastsetter satsene i denne modellen. Det globale kvotemarkedet opererer i dag med lavere priser enn de reelle kostnadene ved klimagassutslipp. På denne måten vil sjelden eller aldri klima gjøre et prosjekt samfunnsøkonomisk ulønnsomt. Metoden som brukes i en KU tillater ikke dobbeltelling av konsekvenser. Når man mener at reduksjon klimagassutslipp er et sektorovergripende mål, burde man se på muligheten for å knytte det opp mot flere konsekvensutredningstemaer.
Det er også mulig å tenke seg vurdering av klima som en ikke-prissatt konsekvens, men da må vi ta klimaet ut av av dagens samfunnsøkonomiske modell. Enkelt sagt er politikere oftest er opptatt av samfunnsøkonomi så lengde det ikke finnes overveiende ikke-prissatte konsekvenser. Dette er en svakhet i metoden, og vil heller ikke styrke klimahensynet om det ble vurdert i denne kategorien.
Metodene er et speil av lovverket som regulerer planleggingen, og er utviklet av planmyndighetene for å sikre etterprøvbarhet. Universell utforming, med unntak av barn- og unges oppvekstvillkår, det eneste hensynet som er lovfestet i plan- og bygningsloven. Dette betyr at alle nye prosjekter må planlegges med full tilgjengelighet for alle grupper, uansett funksjonshemming. Etter press fra disse gruppene kom bestemmelsen inn i loven. Prinsippet ble etter implementeringen så smalt tolket at byggeprosjekter i strid med prinsippet ikke ble bygget. Om klimahensynet var fremhevet i loven på samme måte, ville det bety at for eksempel vegprosjekter som gav økte klimagassutslipp risikere skrinlegging. Det ville gitt måloppnåelse på overordnet nivå i henhold til nullutslippsmålet. Dagens praktisering gir måloppnåelse på prosjektnivå uavhengig av hensynet til klimagassutslipp. Naturligvis bør man ta debatten om det er i denne retningen samfunnet ønsker å praktisere strategier. Det som derimot er klart er at dagens lovgivning og metodebruk ikke sammenfaller med politisk vedtatt mål. Det er et demokratisk problem eller politisk dobbeltmoral.
Fellesskapets dilemma
De samme problemstillingene er uten tvil tilstede globalt. Klimagassutslipp og målsetningen rundt dette er kun ett hensyn. Arealbruk og transportutvikling legger større og større beslag på verdens naturområder som fører til tap av naturmangfold. Det overordnede hensynet til naturmangfold vil best kunne ivaretas gjennom en globalt rammeverk som styrer prosessene på nasjonalt nivå.
Historien og dagens praktisering av ulike nasjonale lovverk kan sammen etablere kriterier for hvor utvikling skal skje. Klimagassutslipp er koblet til valg av løsninger. Naturmangfold er knyttet til arealbruk. Vi snakker i dag om strategisk landskapsplanlegging på lokalt- og regionalt nivå. Likevel lever vi en globalisert verden. Byers eksistens hviler ikke lenger alene på en regions bæreevne, men hele jordens bæreevne. Bosettingsmønstre bør på den måten henge sammen med hele næringskjeden. Vi har et felles behov for å verne viktige naturområder. Matproduksjonen er ujevnt fordelt. Forbruket likeså.
Verden må utvikle seg i en mer enhetlig retning. Det betyr ikke at de samme løsningene er riktige overalt, men at det er behov for et felles rammeverk. Har tiden kommet for globale forventinger til lokal og regional planlegging? Vi trenger grep som forsøker å snu retningen på urbaniseringen mot områder som er fordelaktige for oss alle.
Vendepunkt gjennom prioriteringer
Det er dessverre vanskelig å prioritere. Det ligger i ordet, sette noe foran noe annet. Det blir lagt strategier og satt mål basert på muligheter. Løsningen i trusselen fremtidig utvikling legger, ligger i å ikke bevege seg utenfor det etablerte fotavtrykket. Det vil fremprovosere innovasjon som kontrast til standardløsningene som globalt truer naturmangfoldet. Vi må ta tak i de eksisterende styrkene våre. Byene og deres samspill med regionene rundt.
Våre største og viktigste byer ligger ved kysten eller ved innsjøer med kanalforbindelse til havet. Mellom byene ligger det gjerne et belte med et slags hybridlandskap. Jordbruket har i stor grad overtatt alle områder hvor det kan drives jordbruk. Hvor transportsystemene legger til rette for det oppstår det områder med industri og logistikkfunksjoner. I mellom disse ligger det spredte boområder med eldre og nyere historisk bakgrunn. Naturområdenes tilstedeværelse avhenger mest av hvor langt de ulike landene har kommet i den industrielle utviklingen. Dette hybridlandskapet gir en liten opplevelse av sammenheng. De fungerer godt for oss mennesker, men ikke så godt for mange andre arter.
Transportinfrastruktur er viktig fordi den skaper sammenheng mellom byer, men den fører også med seg hybridlandskapet inn i kanskje tidligere mer sammenhengene landskap. Det er derfor viktig å legge begrensninger på utbyggingen av infrastrukturen eller ved valg av traseer. En motorvei gjennom et karrig fjellandskap vil på andre måter enn en vei gjennom en jordbrukslandskap skape grobunn for hybridlandskapet. Vi må gjennom transportplanleggingen ikke alene tenke på behovet for det enkelte prosjektet, men også definere ringvirkningene. En motorvei er et økonomisk drevet virkemiddel, og vi må da også forstå hvordan den vil drive utviklingen i landskapet. Både den direkte og indirekte virkningen. På samme måte kan en flyplass drive utviklingen av landskapet i et annet geografisk område enn flyplassen er tiltenkt.
I tettbygde byer kan vi utfordre dagens typiske mobilitetsmønstre. Det kan være bra på flere måter. Likevel blir dette et landskap for mennesker. Vår tilpasningsdyktighet gjør at vi fungerer i slike miljøer. Sammen med parker og områder hvor mennesker kan utvikle seg selv, kan dette bebyggelsesmønsteret gi et landskap på våre premisser. Intensivitet i soner for ulike arter skaper balanse i hvert område, og mellom områdene. Som fremmede arter truer stedegne arter truer vi det globale naturmangfoldet. Som en global art er det naturlig at vi forstyrrer lokale økologiske sammenhenger.
Utfordringer rundt målsetting og gjennomføring viser at verktøyene må ligge til grunn. En global konvensjon for planlegging kan grunnfeste denne sammenhengen. Forpliktelser som er vedtatt politisk kan sikre et likeverdig blikk på klima-, økonomiske- eller naturmangfoldhensyn og skape verktøy som gjør at politiske mål krever oppfølging på prosessnivå.