Astrid Fadnes, studerer arkitektur ved AHO, er for tiden bosatt i São Paulo.
Hundrevis av familier okkuperte i 2010 en sentral slette i millionbyen Fortaleza i Brasil. Etter tre år under provisoriske plasttelt, innvilget staten okkupantenes krav og bygde 5000 leiligheter – et stort steg for familiene, et lite steg for kampen for bolig i Brasil.
Lyden av rullende skateboardhjul over betongrampa innimellom de lysegule blokkene, unger løpende rundt på lekeplassen like ved, skravling fra grupper med folk på fortauskanten og den umiskjennelige lukta av grilla kjøtt. Det er fredagskveld like utenfor sentrum av Fortaleza, Brasils 5. største by med mer enn to millioner innbyggere. Grillen ved den lokale baren er bare ett av flere samlingspunkt denne kvelden blant de over 300 lavblokkene som utgjør nabolaget «Cidade Jardim», Hagebyen. Bare tre år tilbake var området en slette fylt med svarte plasttelt og hundrevis av familier i kamp for en boligdrøm.
En okkupasjon blir til
«Det var 10. april 2010. Utenfor vinduet mitt hadde jeg utsikt over den store sletta som nå var fullt med folk og det røde MST-flagget. Jeg grep en machete og kalte/ropte på sønnen min». Juana Maria Suarez Souza var en av rundt 1300 som okkuperte den 800 hektar store sletta i Fortaleza. Machetene brukte de til å rydde jorda for å gjøre plass til teltene som skulle bli deres provisoriske hjem på ubestemt tid. Med støtte fra De jordløses bevegelse, MST, og boligbevegelsen MCP, organiserte de seg i familiegrupper, satte opp felleskjøkken, bestilte vann, begynte å dyrke grønnsaker og en egen medisinhage. Juana Maria var en av mange som hadde fått nok av å leve i en leid bolig, der månedsleia knapt tillot henne å kjøpe ris og bønner for å fø sine to barn og seg selv. Andre okkupanter kom fra prekære boforhold langs elever og flomtruede områder, eller var blitt truet med utkastelse i forbindelse med de planlagte saneringene før det kommende fotball-VM. Bare i Fortaleza var det i 2010 et underskudd på over 95 000 boliger. Okkupantene på den enorme, tomme tomta utenfor bykjernen hadde et klart krav til delstaten og kommunestyret: her skal det bygges boliger.
«Jeg hadde aldri trodd det skulle skje». Juana Maria sitter på stua i den nye leiligheten i Cidade Jardim. I en treroms på 32 kvadratmeter på bakkeplan, flyttet hun i fjor inn med barn og kjæresten. Det ene soverommet er gjort om til en butikk, sønnen sover i hengekøye på stua. Hun forteller om en enorm lettelse og glede da de etter tre år i okkupasjon fikk beskjeden om at staten innfridde kravene deres og skulle bygge boliger. I dag er teltene erstattet med 4-etasjers blokker, men felleskapet som oppstod under okkupasjonen består. Juana Maria blir blank i øynene og tydelig ivrig når hun forteller om årene i teltleiren. Gjennom donasjoner fra universitetsstudenter og privatpersoner fikk de støtte til mat og klær, i et stort sirkustelt arrangerte de marked og små barnehager ble driftet på skift. Juana Maria selv var med å holde sykurs for over 200 kvinner under okkupasjonstiden, et av flere tiltak for å sysselsette beboerne. Men de var også under konstant trussel. Eieren av tomten var ikke interessert i verken å utvikle området eller å ha okkupantene der. Han satte opp gjerder og politiet stengte flere ganger av vannet for å forsøke å få dem til å forlate området. På et tidspunkt var de 1300 folk på én vannkran, men familiene nektet å gi seg. Etter åtte måneders okkupasjon, ble de tilbudt penger fra delstaten mot å forlate okkupasjonen – ingen aksepterte. Familiene stod imot presset fra politi, eieren, politikere og byråkrater som ville løse problemet ved å fjerne dem fra området. «De ville ha oss vekk, men vi hadde ingen steder å dra. Å vende tilbake til livet med en konstant kamp for å betale regningene, var ikke et alternativ»
Mitt hus, mitt hjem – historisk om boligpolitikk i Brasil
Først nesten fire år etter at de første teltene ble satt opp og det første skriftlige kravet formelt sendt inn til delstatsregjeringen, innfridde til slutt lokale politikere kravet om å bygge boliger på området og innlemme dem i det statlige boligprogrammet Minha Casa Minha Vida – Mitt hjem, mitt liv. Sheila Rodrigues fra MST, som var involvert i både okkupasjonen og den byråkratiske prosessen i kampen for jordområdet, beskriver innvilgelsen som en stor seier – både for familiene og bevegelsen, men også for å sette boligmangel på den politiske dagsorden.
I dag regnes 22 millioner brasilianere som «takløse», altså med et boligproblem i form av mangel på bolig eller som bor under prekære forhold. Ulike statlige boligprogrammer, finansieringsordninger og lokale tiltak iverksatt siden 30-tallet har ikke klart å få bukt med det vedvarende boligunderskuddet. Millioner har bosatt seg i byenes utkanter i de såkalte favelaene, uformelle slumbosettinger som har vokst i takt med en ustoppelig strøm av tilflyttere til de store byene i Brasil. På 1980-tallet gjennomgikk landet en økonomisk krise, med fall i industriproduksjon og BNP og følgelig økt arbeidsledighet. Boligkrisen ekspanderte, men den politiske responsen endret seg. En ny-liberalistisk og markedsorientert politikk slo inn over Latin-Amerika med stor kraft på 80-tallet. Bolig, i likhet med en rekke andre sosiale rettigheter, ble med den nye politikken overlatt til det frie og private markedet å innfri. I Brasil satte økende boligspekulasjon, et ekskluderende boligmarked og en svak sosial boligpolitikk, fart i veksten av favelaene og mobiliserte millioner i sosiale bevegelser og i kamp for et sted å bo. Problemet er nemlig ikke mangel på bolig eller tomter. I beregninger fra 2010 stod 290 000 boligbygninger tomme bare i São Paulo, en by der hundretusener lever under prekære boforhold eller på gata. En historisk skjev fordeling av eiendom med røtter tilbake til kolonitida består fortsatt i dag, og leder bevegelser som De jordløses bevegelse og en rekke boligbevegelser til okkupasjon i frustrasjon over fravær av politiske løsninger for en mer rettferdig eiendomsfordeling.
Minha Casa Minha Vida er et forsøk på en politisk løsning på boligkrisen. Det sosiale boligprogrammet ble iverksatt av president Lulas arbeiderpartiregjering i 2009. Siden den gang har programmet i følge regjeringens egne nettsider huset 3,7 millioner familier og fått internasjonal oppmerksomhet som en del av Lulas solskinnshistorie om å ha løftet 20 millioner ut av fattigdom. Samtidig har boligprogrammet også høstet mye kritikk; kvantitet foran kvalitet – leiligheter som på håret oppfyller minstekravet på 32 kvadratmeter, bygging uten tanke på kontekst, ofte i periferien uten infrastruktur, og svære konstruksjonsselskaper som tjener seg rike på å bygge mest mulig for lavest mulig pris.
Et hjem, et liv
En liten gutt stikker hodet inn stuevinduet hos Juana Maria, «tem biscoito?» «Har du kjeks?». Juana Maria er en av flere beboere i Cidade Jardim som har gjort om deler av leiligheten til en liten bedrift. Og butikken med dopapir, såpe, brus og kjeks er åpen så lenge hun er hjemme. «Kommer!», Juana Maria fortsetter å snakke mens hun går inn i naborommet og rekker to pakker sjokoladekjeks ut gjennom butikkvinduet. «Bolig er alt». Med inntektene fra butikken og en enorm reduksjon i de månedlige utgiftene, forteller hun om et helt nytt liv etter at hun fikk egen bolig. Juana Maria betaler 30 reais i måneden, rundt 70 norske kroner, og skal betale dette over en 10-årsperiode. Gjennom Minha Casa Minha Vida subsidierer staten rundt 90% av kostnadene av leilighetene i Cidade Jardim, de resterende kostnadene betaler familiene månedsvis ned på. Alle de 5000 leilighetene er identiske, 32 kvadratmeter er for Juana Maria en stor forbedring fra der hun bodde før, men for familiene med opp til sju barn, er det trangt. Heldigvis, påpeker Juana Maria, kjenner mange hverandre fra før fra okkupasjonstiden, og felleskapet har vi tatt med oss til Cidade Jardim.
Sheila Rodrigues er også tydelig fornøyd med det nye livet etter å ha fått tildelt egen leilighet i en av de gule blokkene. Nå kan hun og de andre politiske aktivistene i bevegelsen konsentrere seg om den politiske kampen, for den er langt fra over. «Okkupasjonen i Cidade Jardim har blitt en referanse for den urbane kampen for bolig, mange familier oppsøker oss for å få hjelp til okkupasjon og den politiske prosessen i boligkampen». I tillegg arbeider de for å etablere skole, et marked og bedre bussforbindelser. Kampen om bolig legger kun grunnlaget for veien til et verdig liv.