Vi er et helt nystartet arkitektkontor som består av Trygve Ohren, Cathrine Johansen Rønningen og Haakon Haanes. Kontoret ble formelt startet i august 2015. Trygve og Haakon hadde da akkurat gjort ferdig sin avsluttende diplom ved arkitektstudiet på NTNU, som tok utgangspunkt i et ikke-kommersielt selvbyggerprosjekt på det byøkologiske forsøksområdet Svartlamon i Trondheim.

Under arbeidet med diplomen hadde vi sjonglert samtaler med diverse beslutningsorganer på Svartlamon, ferdigstilling av byggesøknad og lånesøknad samt arbeid opp mot de framtidige selvbyggerne, med det mål for øyet at prosjektet vi hadde holdt på med i to år endelig skulle realiseres. Det så nå ut til at alt var i orden, og det faktisk skulle bli byggestart om ikke lenge, men det videre arbeidet måtte følges opp, og vi ønsket å formalisere samarbeidet for å ha en tydeligere rolle. I mellomtiden hadde Haakon og Cathrine, som også er utdannet arkitekt fra samme kull, blitt samboere. Trygve hadde snakket med en lærer på skolen, August Schmidt, som hadde noen ledige arbeidsplasser på sitt flytende kontor, Studio M/S Skjellsand, og ønsket å leie dem ut til noen unge arkitekter. Vi kunne derfor få et sted å jobbe fra til en billig penge pluss litt egeninnsats. Så da satte vi oss ned alle tre på Café Skuret ved Fosenkaia, der M/S Skjellsand var fortøyd, og bestemte oss for å kalle oss Nøysom arkitekter.

Vi beskriver det vi prøver å oppnå som nøysom arkitektur. Nøysom arkitektur handler om å stille spørsmål ved hva vi trenger i stedet for hva vi er villige til å betale for; om å finne nye bruksområder til det vi har rundt oss i stedet for å jage etter stadig nye teknologiske løsninger; om enkel og håndterlig formgivning i en skala som gjør at det kan bygges selv og tilpasses av ufaglærte. Selvbyggerprosjektet er det første prosjektet vi gjør som virkelig får utforsket disse prinsippene i praksis, og det er svært spennende å følge opp. Slike prosjekter er nok dessverre foreløpig ikke så lett å gjenskape utenfor Svartlamon, verken for oss eller andre. Bydelen er regulert som landets første byøkologiske forsøksområde, og Svartlamon boligstiftelse forvalter området på bakgrunn av ambisiøse mål definert av kommunestyret i Trondheim om at bydelen skal være “alternativ”, “med stort rom for eksperimentering, forsøk og utprøvning”. Dette har gjort det mulig for oss å argumentere for viktige dispensasjoner fra teknisk forskrift, og har gitt et sjeldent rom for alternative tolkninger av hva byøkologi og bærekraftig arkitektur kan innebære.

Som utstillingsvindu for en alternativ måte å håndtere framtidens utfordringer på er imidlertid selvbyggerprosjektet svært verdifullt. Særlig når andre byer i Norge skal vurdere om det å gjøre boligene mer energieffektive og utstyre dem med solcellepaneler er det eneste byøkologiske tiltaket man skal kunne gi rom for. Vi er derfor glade for den oppmerksomheten som prosjektet får også utenfor Trondheim, og håper det kan bane vei for flere områder som Svartlamon. Vi ønsker selvfølgelig gjerne å gjøre liknende prosjekter, og helst hvor vi faktisk også har muligheten til å ta oss betalt. Men foreløpig er det mest prosjekter i mindre skala det går i, transformasjonsprosjekter, kunstprosjekter og liknende. Vi har også gått inn i samtaler med en mulig klient som vil bygge sitt eget eksperimentelle hus på Ås, inspirert av prosjektet på Svartlamon. Vi tror jo, og håper at, flere vil få øynene opp for denne måten å tenke helhetlig om det å bygge og bo mer bærekraftig, og at vi derfor vil få flere slike oppdrag i framtida.

Å drive egen praksis for oss handler rett og slett om muligheten til å realisere prosjekter som utfordrer normene rundt oss, og stille spørsmål ved hvordan vi som arkitekter kan arbeide for en mer ansvarlig ressursbruk, og en mer forståelig og håndterlig arkitektur for brukeren. Det handler om å utforske en mer bærekraftig arkitektur som kan være et konstruktivt verktøy i vår tilpasning til omgivelsene, heller enn en forbruksvare som skal dekke mer eller mindre konstruerte behov. En slik tilnærming mener vi er for arkitektfaget det grunnforskninga er for andre fagfelt, en utprøvning av nye, og alternative ideer i praksis, noe det gjøres altfor lite av i dag. Det er klart at dersom man jobber i et stort kontor er det mye begrensninger i form av tids og inntjeningspress, og da trenger man de unge, idealistiske kontorene for å riste litt i buret, som man sier på engelsk.

Vi har begynt ganske rolig, og tar prosjekter litt etter hvor mye kapasitet vi har. Vi har jobbet mye med å følge opp arbeidet på Svartlamon, samt formidling av prosjektet gjennom egne nettsider, facebook, instagram, intervjuer, foredrag og liknende. Vi har også gjort noen mindre oppdrag for andre. Siden arbeidet vi gjør med selvbyggerboligene er ubetalt, klarer vi ikke å jobbe fulltid med kontoret ennå alle tre, så i det siste har det vært Cathrine som har vært bærebjelken i kontoret. Haakon jobber fulltid i et vikariat på Byplankontoret i Trondheim, og Trygve driver RAKE visningsrom for kunst og arkitektur sammen med sin kone, billedkunstneren Charlotte Rostad, og er i pappapermisjon for øyeblikket. Men planen for oss alle er å bruke mer tid og ressurser på kontoret etter hvert.

Vi har ikke støtt på så mange store utfordringer enda, annet enn å måtte lære seg hvordan alt det praktiske rundt å ha sin eget foretak fungerer. Det kan være utfordrende å bruke mye tid og energi på ting som regnskap, skatt og merverdiavgift. Men fordelen med å være et lite kontor er jo at du kan arbeide i ditt eget tempo, og være ekslusiv og ta de oppdragene du har lyst til å ta. Vi presser ikke kontoret fram, vi lar det gå litt av seg selv, og har heller øyne og ører åpne for mulige prosjekter. Vi bor dessuten alle tre på Svartlamon, som er et spesielt område med mye spennende som skjer og mange som er interesserte i alt som er nytt og annerledes. Det er en sterk interesse for alternative prosjekter, miljø og sosiale problemstillinger i Trondheim generelt, og uten støtte fra politikerne og kommunen ville vi nok aldri kunne arbeidet med å gjøre disse ideene til virkelighet. Trondheim er dessuten en veldig aktiv arkitektby, noe som gjør at vi har fått formidlet prosjektet på en rekke arenaer det siste året, for eksempel på Bærekraftuka ved NTNU, Klimafestivalen, JABB, Pecha Kucha osv.

For andre som tenker på å starte eget kontor er det viktig å få frem at hovedgrunnen til at vi startet er at vi allerede har et relativt omfattende prosjekt som er på vei til å bli realisert, oppføringen av fem boliger. Det er uten tvil en sterk fordel å ha noe som vekker oppmerksomhet i fagmiljøet og i samfunnet rundt. Da har man noe veldig bra å bygge videre på, og det er lettere å få oppdrag (vi fikk blant annet et oppdrag fra en som hadde sett et oppslag om oss i Byavisa i Trondheim). Utenom det er det viktig med struktur og orden fra første stund. Det er veldig mye å sette seg inn i rundt det å ha en eget foretak. Vi driver selvfølgelig ikke i et vakuum, og får inspirasjon fra mange kilder, også utenfor arkitektfaget. Mange av ideene vi har om bærekraftig arkitektur og byøkologi har sin rot i systemteoretisk tenkning, som dukket opp som et eget fagfelt på 50- og 60-tallet, som et motsvar til den lineære og elementaristiske tankegang som hadde dominert den første halvdelen av forrige århundre. Generelt er det mye av tankegodset fra den motkulturelle bevegelsen som oppstod på denne tiden vi finner like dagsaktuelle i vår tid. Som Wendell Berrys “The Unsettling of America” (1977), N.J. Habrakens “Supports: An Alternative to Mass Housing” (1961), Victor Papaneks “Design for the Real World” (1971) og Strauss Lloyd Kahns “Shelter” (1973) (som han kom med en oppfølger til i 2010, “Shelter II”, som vi har brukt mye som inspirasjon i arbeidet på Svartlamon). Men denne tendensen til å kritisere samfunnets tilgjorte kompleksitet og kulturelle nykker til fordel for en mer direkte tilnærming til omgivelsene våre kan spores langt tilbake i tid i de fleste kulturer og sammenhenger, som i Henry David Thoreaus “Walden, livet i skogene” (1854), Seneca den yngres brev “Om livets korthet” skrevet i det første hunderåret etter Jesu fødsel, eller Daodejing (Tao Te Ching) skrevet over 500 år før det igjen i Kina.

Ikke mange moderne arkitekter har begitt seg ut på oppgaven å nærme seg dette tankegodset med et romlig svar. Den tyskengelske arkitekten Walter Segal, som utviklet sin egen metode for selvbygging inspirert av tradisjonell japansk og engelsk byggekunst, som han fikk prøve ut i større skala på 80-tallet i London, troner selvfølgelig som et stort forbilde for oss. For andre arkitekter som driver med selvbygging og medvirkning, finnes en god oversikt i “Architecture and Participation” (redigert av Peter Blundell Jones, Doina Petrescu og Jeremy Till). Eller nettsidene til Spatial Agency. Det er altså andre enn Alejandro Aravena som har arbeidet med disse problemstillingene, og det blir stadig flere. Vi leser også mye som ikke har noen direkte relevans for våre bygde omgivelser å gjøre, som bøker om zenbuddhisme og mystisk filosofi, Carl Gustav Jung og andre som roter rundt i det som ligger under alt det vi driver med på overflaten.

Vi blir inspirert av de arkitektene som klarer å bruke disse underliggende kreftene til å skape en mer poetisk arkitektur, som Peter Zumthor. Drømmeprosjektet hadde jo vært vært et prosjekt hvor vi kunne forene disse to interessene, å få muligheten til å utforske poesien i en nøysom arkitektur og å få jobbe med mer budsjettfrihet og tomteareal i en fantastisk landskapssituasjon. Men det viktigste for oss er å ha en byggherre som ønsker å bygge noe for framtiden, samt engasjerte og åpne folk rundt seg. Vi har sett at dette er mulig å få til for et helt nystartet kontor i Trondheim, så da må det jo være mulig også andre steder!