Illustrasjon: Ellen Mahima Reitan
Andrea Regine Meyer, student ved Skrivekunstakademiet i Bergen.
Et åpent rom smalner inn. Svakt grønt lys. Det åpne rommet går over i en korridor som beveger seg i en bue. En av veggene i det åpne rommet får en mindre åpning i seg. En dør, men større, helt åpen. Veggen rund det åpne blir en ramme rundt korridoren som beveger seg innover mot venstre. Det er ingen dørlist eller noe annet som markerer skifte av rom. Gulvet er det samme og veggene ellers er like hvite i korridoren som i det åpne rommet.
Men først: Man kommer inn i bygningen via en svingdør. Man må gå forbi en resepsjon og så gjennom en ny svingdør som lukker seg om en og lar en være fanget inne i seg et par sekunder. Den åpner seg og på den andre siden er en ute i det store åpne rommet. Denne siste svingdøren er forresten mer en sluse enn en svingdør. Og det er syv av den. På rekke, ved siden av hverandre. Det er et merkverdig syn inne i en bygning, de sylinderformede slusene av noe gjennomsiktig, metall og elektrisitet er like glassmaneter mot alt det harde. Inne i det store åpne rommet står det bord og stoler. Rommet er fylt av bord og stoler. Bord med stoler plassert rundt seg. De står hulter til bulter, men virker ikke tilfeldig plassert. Noen bord er store med plass for åtte eller mer og andre er mindre med plass for to eller fire. Bordene er av enkle og lysebrune treplater. De største er ovale og de mindre firkantede. Det må ha blitt brukt mye lakk på treplatene da de ble skåret til, de skinner matt over de glinsende konstruksjonene av plast og aluminium som danner beina mot gulvet. Bordben og stolben møter grått gulv bestående av kvadratiske fliser spettet med små hvite og sorte flekker.
Om flisene er av stein eller noe som imiterer stein kan ikke ses. Materialet er glasert med noe blinkende i lyset fra takhvelvingen og hele den store gulvflaten får et metallisk utrykk. Ikke langt unna aluminiums-beina som hviler mot gulvflaten. Taklampene er designet for ikke å bli sett. Om noen skulle legge merke til dem ville det være takket være flisene. Gjenskinnet fra taklampene over hele gulvet som gjør at man ikke kan bestemme seg for om flisene er naturlige eller framstillet, om de er stein eller et annet materiale som imiterer stein. De glaserte firkantene er lagt nøye i et rutenett som peker mot den hvite rammen man ser rett over på fra glassmanetene. Man kommer inn via slusene og kan betrakte alt sammen. Bordene, stolene, gulvet. Luftigheten mellom alt sammen. Det åpne rommet er en lysning.
Det går gulvet møter hvite vegger. Veggene er helt hvite og uten noe oppmykende pynt på seg. Det finnes ingen vinduer i det åpne rommet. Det eneste naturlige lyset er det som kommer fra vinduene innover i korridoren som avløser rommet. Korridoren svinger mot venstre, svinger og svinger. Den høyre veggen krummer seg innover og den venstre med vinduene på seg buler utover. Krummende og bulende fortsetter korridoren i en fullstendig sirkel. Det er mulig å gå i ring. Ut av det åpne rommet, inn igjen, ut igjen, inn igjen. Der korridoren igjen møter det åpne rommet er det plassert en enkelt hvit dør i normal størrelse. Metallhåndtak, hvite lister. Ute i det åpne rommet ligger glassmanetene til venstre og korridoren til høyre.
Det åpne rommet. Står man ved korridorens begynnelse, står man omtrent rett under veggen som rammer korridoren inn, står man akkurat der taket stuper og får høyde som i et bolighus, da vil man legge merke til plantene langs den krummede veggen. De står innover i korridoren, mellom lave sorte stoler i skinn og små salongbord. Enda tydeligere enn slusene skiller plantene seg ut fra alt annet inne i bygningen med en mørk grønnfarge. Fargen er så dyp og jevn at man vil ta seg i å lure. Puster disse plantene oksygen og karbondioksid? Som meg gulvet er det ikke enkelt å ta et valg. Dessuten ligger et tynt støvlag over bladene. Det grønne ser malt ut. Man må gå virkelig tett innpå og kanskje til og med snu og kjenne på et blad for å bekrefte at det er ekte. At plantene innover i korridoren gjør menneskenes pust gjenbrukbar når de får dagslys. Ekte. Ekte planter hvis røtter har gravet seg ned i jord omringet av keramikk. Pottene er store, de er glinsende. Svarte potter. Bladene er små og blodåreliknende tråder trer tydelig fram på undersiden av hvert blad, hvor fargen er litt lysere, mer gulig og i normal sammenheng, ute i en skog for eksempel, også en litt mattere farge enn oversiden av bladet. Bare i korridoren er dette annerledes. Fargen er sterkere på undersiden, da støvet ikke får feste nok og faller mot gulvet.
Illustrasjon: Ellen Mahima Reitan
Om man ser nøye på gulvet i korridoren kan man se at det er slitt i et område på midten av gangen og litt mot vinduene. Man kan tenke seg at denne bygningen og dette stedet er laget for å tåle alt. Likevel kan selv det blotte øyet se at det ikke stemmer. Enklere enn å avgjøre om gulvet imiterer eller er stein kan man se slitasjen på gulvet etter føttene som har gått. Mennesker som har strømmet gjennom korridoren, en innendørs sti. Mennesker har gått i samme streif. Midt i korridoren og litt mot de bulende vinduene.
Det finnes to dører halvveis inne i korridoren. Den første er enkel og fører inn til et trapperom, den andre er dobbel og fører inn til et rom med to nye dører. Dørene er av børstet stål og har tre lysende knapper mellom seg: en peker opp, en peker ned og en sier h i t. Det lyser i røde tall og heisene kjører opp og ned. Står stille, kjører ned, opp, stille, bevegelse, stille, opp og ned. Stopp. Bevegelse, andre tredje fjerde femte sjette syvende. Helt opp til ellevte etasje kan heisene frakte en. Men man kan gå av der man selv ønsker. Man kan gå rundt i gangene og kikke på de små dørene som leder inn til nye ganger og små rektangulære, av og til kvadratiske, rom. Som i første etasjen – i korridoren som ligger etter svingdøra, resepsjonen, glassmanetene, det åpne rommet – finne en korridor i tilsvarende størrelse i alle etasjene. Men disse er umøblerte og omtales heller som ganger. Gangene er malt med en farge av lys gul og beige. Vinduene mindre enn nede i korridoren og frostet. I gangene begynner vinduene høyere på veggen enn i korridoren. De er mindre. De er kvadratiske. Det er vegg mellom hvert vindu. De er delt av en sprosse på midten.
På et kontor i fjerde etasje ligger en notisblokk på en pult ved siden av en sigarettholder. Den er delt i tre fargede felter som kan dras ut på lang. Det er inngravert bokstaver i hvert felt: På den grønne: den første jordsatellitt, oktober 1957 På den røde: det første menneske i verdensrommet, april 1961 På den blå: den første månesatellitt, april 1966. Det er sølt noe fuktig og gult i et hjørne av notisblokken. Det står skrevet i blå kulepenn:
Det svaier grønt. Jeg ser til høyre, ut og forbi verandaen, over gata og bak de lave bygningene på den andre siden. Jeg forstår ikke bevegelsene. Nesten som noe utenomjordisk svaier alt det grønne. Vinden er et sug, eller en plog, og drar grenene med seg i den ene og den andre retningen. I dag er det innover mot byen de blir dyttet og dratt, i byks og rykk og i bølgelignende skvulp. Vinden kommer fra havet, og det svaier og svaier og jeg ser og ser, men kjenner ikke igjen bevegelsene. Ingen ting jeg kan, virker med samme enkelhet som de store grønne bladene når de beveger seg. Som løvet, som de stive barnålene når vinden griper tak i dem og de bare ikke kan annet enn å bli værende stive og gynge med på grenenes bevegelser. Jeg ser til høyre ut og forbi verandaen. Jeg lurer på hvordan alt ville sett ut uten den grønne bevegelsen.