Foto. Kjetil Gudem
”Lag din drømmeby”. Post it-lapper i alle farger, litt plastellina, et digert kart
med knappnåler, tjukke sprittusjer og blanke ark: nå skal det medvirkes.
I utviklingen av byen er planleggere pålagt å involvere innbyggere ibyutviklingen. Likevel ender ofte folkemøter og medvirkningsverksteder med en overfladisk prosess og enveiskommunikasjon. Planleggere og arrangører kan hake av kravet om brukermedvirkning – “check!” – men er det egentligmedvirkning? Årets Action City på Losæter ønsker å dyrke fram andre former for å medvirke i byen.
Astrid Fadnes, arkitektstudent AHO
Raske skisser på kraftpapir ble fort satt i fysisk i verk med kun tre dager til rådighet på Action City. Foto: Mads Pålsrud.
Action City
– Jeg mener medvirkning er en kontinuerlig prosess som må åpne seg opp for og
med folk. Som designere og arkitekter kan vi i større grad fokusere på å skape verktøy slik at folk kan ta i bruk byrom på forskjellige måter. Legge til rette, heller enn å definere, planlegge og bestemme.
Mads Pålsrud forteller på verkstedets første dag om hvorfor han ville iverksette ideen om ”Action City”. Under en blå himmel og flankert av dyrkekasser, en skråning full av store gresskar og et helt nytt hønsehus, innleder Mads de tre dagene på Losæter for 15 ivrige deltakere. På programmet står blant annet lunsj med arkitekt Arild Eriksen, samtale over lokal grønnsakssuppe med Erlend Haffner fra Fantastic Norway, kaffe hos Antipodes café i Bjørvika og presentasjon av Biblo Tøyen. Vi er kommet både for å diskutere byen, men først og fremst for action, for å bygge – og så se hva som skjer. Diskusjoner med utgangspunkt i selve stedet skal danne grunnlaget vårt for å bygge noe. Mads poengterer likevel at det ikke er produktene i seg selv som er det viktige, men det at de kan tilgjengeliggjøre en ny type bruk av stedet og byen.
Gjennom tre intense dager diskuterer vi som deltar alt fra deleøkonomi, Hauskvartalets byøkologiske boligprosjekt, hva vi kan gjøre med fem tonn overskuddsgrønnsaker til hva reell medvirkning egentlig er. Bibliotekarene fra Biblo Tøyen er klare på at under utformingen av Tøyens nye barne- og ungdomsbibliotek, var ikke de såkalte post-it-verkstedene til stor nytte. “For oss er det nå medvirkningen starter, etter at biblioteket har åpnet og brukerne har noe å respondere på” mener Einar Goksøyr Åsen. Biblotekarene kan fortelle at det populære biblioteketutvikles gjennom de daglige møtene mellom bibliotekarene og ungdommene. I nye byggeprosjekter i byen, som Losæters naboer på Sørenga og i Bjørvika, er det imidlertid medvirkningprosessene som skjer i forkant av byggestart som vektlegges.
En byttetralle og en rullede langbord, nye tilskudd for å tilrettelegge for mer aktivitet og byttehandel på Losæter. Foto: Mads Pålsrud.
Heisekranene ved fjorden
Siden vedtak av reguleringsplanen i 2003, har de svære, gule heisekranene knapt stått stille og byggeaktiviteten vært tett og intens i ”Fjordbyen”. Fjordbycharetten,årskonferanser, fagseminar, Øya-festivalverksted (”Si din mening omFjordbyen”), folkemøter, seminarer om alternativstudier, utstillinger, åpen dag: ”Hva skjer i Bjørvika?” – Bjørvikautviklingen i Oslo kjennetegnes av høy tetthet av medvirkningsprosesser. Likevel påpeker mange manglende sammenheng mellom medvirkningsprosessen og de bygde resultatene.
Fjorden bringes inn som en del av byen og åpnes til glede for Oslos befolkning. Oslo kommunes visjon for Fjordbyen er like utflytende som medvirkningsbegrepene. Strategien om å sette Oslo på det europeiske bykartet og tiltrekke seg turister og forretning, har på den annen side langt mer synlige resultater. Dresskledde som haster ut og inn dørene i Barcodes glass- og logobekledde bygninger og et daglig mylder av lett gjenkjennelige turister som foreviger Operaen fra alle tenkelige vinkler, vitner i alle fall om om Fjordbyens suksess for businessen og turismen. I Asplan Viaks evaluering av Fjordbyenprosessen, ”Virker medvirkning virkelig?”, kommer det fram at de fleste berørte parter mener medvirkningen ikke har blitt fulgt opp og at det gjøres lite fra grunneier eller forslagsstillers side for å følge opp medvirkningsmøtene dersom de ikke liker resultatene. Hvis veien via utalligepizzamøter, idéverksteder og charetter ikke leder fram, hvor går da veien for en mer virkningsfull og reell medvirkning?
Poteter sendt ned gjennom rør i skråningen og et lite minikjøkken for å tilberede maten fra Losæter. Et av målene med Action City var å tilrettelegge stedet for barn. Foto: Mads Pålsrud.
Trillende byttemarked i utvikling
Professor Oddrun Sæter har i en årrekke forsket på byutvikling der medvirkning har vært et tema i flere av prosjektene. Hun mener en medvirkningsprosess må ses på som todelt; det kan ikke bare satses på reaksjon på forelagte planer, som høringer, hun argumenterer for å innlemme beboerhandlinger, eller aksjon, i planene.
For oss som deltok på Action City, ble verkstedet en mulighet for å forene arkitektur, design og aktivisme for å utforske deltakende måter å fylle offentlige steder med liv og mening. Vi la planer, men det var nettopp aksjonen som var det sentrale. Ideer ble tusjet på post-its og planforslag tegnet på kraftpapir, for så å bli satt i verk gjennom byggingen av produktene. En kontinuerlig drilldur, lukten av sagmugg og lyden av banking, kutting og skruing vitnet om høy byggeaktivitet gjennom verkstedets tre dager. En av installasjonene vi bygde var en byttetralle. Den skulle svare på utfordringen med Losæters flere tonn med overskuddsgrønnssaker: overskuddsgrønnsaker kan lastes på tralla og byttes i andre grønnsaker, eller hva med å trille den ut i nabolaget, bytte den mot en omvisning på Operaen, et stupekurs på Sørenga eller en kaffe på Sukkerbiten? Men det er likevel først etter produktene er ferdige, at den virkelige Action City iverksettes.
Uka etter workshop ble byttetralla til et rullende byttemarked og forbipasserende på Sørenga fikk byttet til seg ny sommerkjole, bøker eller nyplukket sopp. Foto: Kjetil Gudem.
Styrken i evnen til å tilrettelegge
Som arkitekter er det i bypolitikken lett å miste troen på vår egen medvirkningskraft. Må vi selv bli politikere for å kunne bidra til endring hvis all planlegging skjer ”ovenfra”? Svaret ligger heller i styrken til fagkunnskapen evnen til å visualisere ideer og tilrettelegge for nye opplevelser. Vi bør bruke våre verktøy til å visualisere og kommunisere, men også tørre å teste ut ideene våre og gi folk mulighet til å reagere på nye løsninger for en bedre by.
På Action City foreslo og tilrettela vi for ny bruk av området gjennom å visualisere og bygge ideene vi mener kan stimulere til ny aktivitet. Smått om senn må likevel tingenes funksjon styres av de som tar de i bruk. Uka etter verkstedet ble byttetralla gjort om til et byttemarked. En aktivitet som vanligvis skjer mellom venner i private rom, ble i stedet trilla rundt på Sørenga Sjøbad. Gamle fjellsko ble byttet mot hjemmebakt rugbrød, ei tilfeldig forbipasserende
jente la igjen en halv pakke svisker mot en ny kjole og nyplukket steinsopp ble byttet mot en småslitt The Hitchhikers Guide to the Galaxy. ”Er dere her hver uke, eller?” spurte en passerende håpefull beboer. I første omgang løste ikke tralla Losæters grønnsaksoverskudd, men ble nettopp et verktøy for å ta i bruk byrom på en ny måte, eller bare ganske enkelt bruke det offentlig rom til en møteplass som vanligvis skjer bak lukkede dører og kun for inviterte.
Avstanden mellom planlegging, iverksettelse og ikke minst bruk, er ofte stor og uforutsigbar. Kanskje det noe av grunnen til at brukere av Fjordbyen klager på mangel på reell medvirkning, når ideene, planene, visjonene og det bygde landskapet ikke samsvarer med dagens bruk av stedene. Post-it-verksteder, pizzamøte og charetter er en start. Men skal medvirkningen virke, bør medvirkningen skje både før, under og etter byggingen av byen vår. Som byttetralla som blir til mens den trilles.