En av de spennende artene i Dronning Eufemias gate: Urtidstre (Metasequoia glyptostroboides). Foto: Dronninga Landskap
Bruk av stedsegne og eksotiske planter krever god kunnskap, men kan gi byene et nytt og mer spennende preg.
Kjersti Skjelbreid, student landskapsarkitektur NMBU, redaksjonsmedlem
God landskapsarkitektur handler ikke om å finne sine favoritter, og å holde seg til disse. Dessverre har mange landskapsarkitekter kanskje en tendens til å bruke det samme igjen og igjen, fordi en vet at det funker. Men i dag ser vi også flere og flere prosjekter som tar i bruk gamle, glemte arter. Et eksempel er bruken av lokale, glemte eplesorter, i stedet for de få typene som er i kommersiell bruk. I tillegg ser vi mer av prosjekter der det føres inn nye, ukjente og eksotiske arter fra andre deler av verden. Mange av disse kan være tilpasset et klima som er veldig likt vårt, og har gode forutsetninger for å vokse godt og leve lenge i et norsk klima.
Et spennende tre med flotte høstfarger: Papegøyetre (Parrotia persica). I Dronning Eufemias gate i Oslo. Foto: Long Nguyen, Dronninga Landskap.
Men innførte arter kan også utgjøre en fare for naturen som allerede eksisterer her – om disse plantene vokser godt, kan de spre seg på kort tid og i stor skala, og utkonkurrere eksisterende arter. Et eksempel på dette er lupin, som har blitt innført som en hageplante, men som sprer seg raskt og utkonkurrerer andre planter veldig lett. Den er et kjent syn langs veikantene, og Artsdatabanken har satt den på sin svarteliste.
Svartelista er versting-delen av artsdatabankens oversikt over fremmede arter i Norge. De jobber med å kartlegge arter som utgjør en risiko – som kan true arter og naturtyper som eksisterer her fra før (stedsegne arter og natur). De som utgjør den aller største trusselen, settes på svartelista. Noen arter er fremmede men utgjør ingen trussel. Dette er også noe som (heldigvis) har økt fokus i dag: å få oversikt over hva vi bør bruke og ikke. Denne kunnskapen er den viktigste kunnskapen når vi skal bruke eksotiske, nye og spennende arter. Om vi bruker denne kunnskapen aktivt, og trår varsomt, men uten å bli for forsiktige, kan vi få se og oppleve mangen rare tresorter i byen, selv om de har en potensiell spredningsfare. Vi må bare sette dem på de riktige stedene.
Folk koser seg på "botanisk safari" i Dronning Eufemias gate i Oslo. Treet er en norsk rogn (Sorbus aucuparia 'Stord'). Foto: Dronninga Landskap.
I Dronning Eufemias gate har det blitt plantet 213 gatetrær fordelt på 55 sorter. Gaten inviterer til en «botanisk vandring» der en kan se trær fra andre steder i verden – en spasertur gjennom gaten blir en botanisk spasertur fra Øst-Asia via Kaukasus til Europa og Vest-Amerika. Mange av disse trærne er (logisk nok) definert som fremmede arter. En del av arbeidet med gaten var å risikovurdere disse, og prosjektet er et kjempegodt eksempel på at så lenge en har kunnskap om fremmede arter og risikoen de utgjør, og er villig til å ta dette på alvor, trenger vi ikke å vinke farvel til spennende, nye arter. Siden Bjørvika er et bymiljø uten fare for spredning, går det an å bruke dem uten å risikere å ødelegge nærliggende naturområder. Asfaltjungelen i byene skaper altså en mulighet for å oppleve eksotiske trær og planter vi ikke får sett utenfor bysentrum.
En art som ikke er stedsegen, og som sprer seg lett, er en skummel art. En bærekraftig landskapsarkitektur vil ha fokus på å holde disse artene unna sårbare naturområder, for å hindre at de får opprette enevelde der. En innovativ og nytenkende landskapsarkitekt tør å plassere skumle arter på steder der de ikke kan stikke av. Vi må ikke bli for redde, og vi må unngå at økt fokus på fremmede arter gjør at vi alltid holder oss til de samme, gamle, trygge plantene som vi har sett mange ganger før.
Tulipantre (Liriodendron tulipifera) Dronning Eufemias gate i Oslo. Foto: Camilla Jensen, Dronninga Landskap
Men de gode gamle kan også være et bra valg! I tillegg til at det er økt fokus på å hindre fremmede arter i å få spre seg og overta for stedsegne arter, er det også økt fokus på landskapsøkologi og bruk av stedsegen og «naturlig» natur. Landskapsøkologi er læren om økosystemer og prosesser, og hvordan disse former landskapet. Å sette seg inn i dette og prøve å samarbeide med og opprettholde disse systemene, i stedet for å fjerne dem og erstatte dem med andre planter og systemer, har økende fokus innenfor landskapsarkitektur og planlegging. Det blir brukt mer stedsegne arter og naturtyper i prosjekter, og dette er verdifullt både fordi det er bærekraftig, og fordi det kan skape kjempegode opplevelser for de som skal bo og oppholde seg der. Det skal ikke bare være asfaltjungler med eksotiske trær i kasser i byene våre!
Et eksempel på dette er utbyggingen av Fornebu i Oslo. De nye grøntområdene der har blitt planlagt med fokus på tidligere vegetasjon (det som vokste der før flyplassen ble anlagt), og vegetasjon fra tilsvarende øysamfunn i Oslofjorden, som Kalvøya. Arealene er utviklet med fokus på naturlige prosesser og økologiske prinsipper. Bjørbekk og Lindheim landskapsarkitekter har hatt hovedansvaret for grønstrukturene på Fornebu, blant annet Nansenparken, som i tillegg til stedsegen økologisk natur har overflatebasert overvannshåndtering som en viktig del av konseptet.
Et av områdene på Fornebu som fremdeles venter på å bli bygget ut. Foto: Kjersti B. Skjelbreid
Vanligvis, når en skal planlegge et grøntområde, finnes det mye mer der fra før av enn det gjør på et område som har vært en flyplass. De som planla grønstrukturene på Fornebu starta med ganske blanke ark, og de kunne ha gjort mye rart – men at de valgte å gjenopprette det som hadde eksistert der dersom naturen og dens prosesser hadde fått gå sin gang, gjør prosjektet til et verdifullt prosjekt, og dette og lignende prosjekter representerer en ny måte å tenke på. Det skal nevnes at slike prosjekter er kompliserte, tar lang tid og krever mye tid. Hva som er en stedsegen art kan ofte være vanskelig å definere, og prosjektet på Fornebu har ikke gått knirkefritt, men det er uansett et flott eksempel på et flott anlegg med fokus på landskapsøkologi og stedsegen natur.
En gammel flystripe har fått ligge. I Nansenparken, Fornebu. Foto: Kjersti B. Skjelbreid
Fornebu ligger utenfor byen, Dronning Eufemias gate ligger midt inne i byen. Skal disse to retningene innenfor landskapsarkitektur eksistere paralelt i hver sin verden? Eksotiske arter i byen, og stedsegne arter utenfor byen? Å introdusere masse nye, fremmede arter på Fornebu kunne jo gått bra om vi var sikre på at de ikke får spre seg, men det er nok mer verdfullt å bygge opp om naturlige prosesser, spesielt på så store områder. De fremmede artene får kanskje bli inne i asfaltjungelen i Oslo. Men kan ikke denne «naturligenaturen» få komme inn i byen?
Det snakkes mer og mer om åpning av bekker, og ikke bare om grønne lunger, men om grønne korridorer. Det skal være plass til biomangfold og sammenhengende grøntstrukturer, og forhåpentligvis er dette også en trend som vil prege byene og bygdene våre mer og mer i framtiden. Alléer med trær er vakre og gir kjempemye kvalitet til en by, og en liten, grønn parkeflekk er flott, og det er er koselig å sitte der, og slike små lunger bidrar på sin måte. Men et langt, sammenhengende grønt drag, gjerne også med innslag av vann, som får strekke seg gjennom hele bydeler bidrar i langt større grad til bedre helse og trivsel for menneskene, og det skaper bedre kår for fugler og insekter. I tillegg hjelper det oss å håndtere økende forurensning og ekstremvær (plutselige enorme vannemengder som følge av hyppige regnskyll). Forhåpentligvis er slike blågrønne strukturer noe vi også vil få se mer av inne i byen.
Vannet får renne gjennom Nansenparken, i stedet for å bli lagt i rør. Foto: Kjersti B. Skjelbreid
Isåfall vil det å ta inn eksotiske arter, som kanskje kan ha en spredningsfare, måtte gjøres med tunga ekstra beint i munnen. Om slike sammenhengende grøntdrag med stedsegen natur og landskapsøkologi skal få en større plass også inne i byen, må vi passe på at de eksotiske trærne holder seg i kassene sine, og ikke spres til disse grøntdragene, og videre ut i naturen rundt byen. Vi må vise forsiktighet, og vite hva vi gjør. Heldigvis er det mye kunnskap om dette tilgjengelig – for eksempel hos Artsdatabasen.
Prosjekter som tenker nytt og tør å satse utgjør noe helt annet for oss som skal bruke grøntarealene enn de prosjektene som kjører på med det samme, gamle kjente. Begge de to landskapsarkitekturprosjektene jeg har nevnt, skaper kvalitet og opplevelser for oss som skal bruke dem, på to unike måter. Og de grønne strukturene i byene blir mer kontrastfylte dersom disse to trendene får vokse fram paralelt. På samme måte som vi i mye større grad importerer og prøver eksotisk mat fra hele verden, bør vi bruke mulighetene vi har til å kunne se nye, spennende arter og naturområder rundt oss. Og helst på en annen måte enn som lupiner og kanadagullris langs veikantene.
Kilder:
Dronning Eufemias gate, Dronninga Landskap:
http://www.dronninga.com/prosjekter/gater-plasser/dronning-eufemias-gate/
Vegvesenets økologiske vurdering av plantene i Bjørvika:
http://fagus.no/system/files/nyheter/kologisk-vurdering-av-planter-i-bj-rvika.pdf
Fagus – forelesning om fremmede organismer og utfordringer for landskapsarkitekter:
http://fagus.no/system/files/publikasjoner/2015-utfordringer-prosjekterende-landskapsarkitekt.pdf
Artsdatabasen – fremmede arter i Norge, med norsk svarteliste 2012:
http://www.artsdatabanken.no/fremmedearterinorge/2012
Oslo Kommune og Stasbygg sin beskrivelse av grøntstrukturen på Fornebu:
https://www.arkitektur.no/grontstruktur-for-fornebu?pid=NAL-EcoPublication
Nansenparken av Bjørbekk & Lindheim Landskapsarkitekter, fra Prosjektdatabasen på arkitektur.no:
https://www.arkitektur.no/nansenparken?tid=158202