Et essay om forholdet mellom arkitekturen og dens idé.
Simen Dalen Taraldsen, arkitekt hos Fristed Arkitekter A/S
Dette lille essays tematikk lever og ånder innenfor sfæren hvor den tenkte idé og den faktiske virkelighet møtes. Essayet kan ikke sies å være en del av det arkitekturteoretiske domene, i den grad arkitekturteorien befatter seg med generaliseringen av den relative virkelighet. Det må snarere anses som en form for arkitekturkritikk, med sin primære hensikt å belyse det spesifikke, dvs. det subjektive, med henblikk på det allmenne, dvs. det objektive. Teksten er teoretisk i den grad at den beskriver den fysiske virkeligheten og derfor ikke direkte har noe med arkitekturen, som er fysisk, å gjøre i seg selv. Dens sjel har derimot rot i viten om arkitekturen, både den allmenne og den partikulære, og gjør med dette forsøksvis et sprang i retning foreningen av arkitekturen og kunnskapen om den. I så måte er den også arkitekturfilosofisk.
Bøyd over tegnebrettet innehar arkitekten forventninger om hvordan arkitekturen vil fremtre. Sjelden, eller rettere sagt aldri noensinne, svarer virkeligheten(arkitekturen) til de idealiserte forestillinger(tegningene) om den. De påfølgende resonnementer befatter seg med hvordan denne stadig tilstedeværende avstanden mellom tenkt og opplevd virkelighet kan gripes an. Videre skal vi forsøksvis antyde hvilke konsekvenser disse resonnementer vil kunne få for anskuelsen av det skjønne i arkitekturen.
Arkitekturen, på lik linje med alle de andre kunster(poesien, malerkunsten, musikken osv.), frembringer følelsesmessige reaksjoner i oss. For å frembringe disse følelser må det være et fysisk objekt tilstede(en bygning, et maleri, et musikkstykke osv.). Kunstneren, i dette tilfellet arkitekten, har en intensjon om hvordan dette objektet, arkitekturen, skal fremtre.
I enhver skapelsesprosess finnes en vekselvirkning mellom den begynnende spire(idéen, intensjonen) og den praktiske manifestasjonen av denne(arkitekturen). Hvordan virkelighetens byggestener projiserer det imaginære, hvordan huset svarer til tegningen av huset, er selve kjernen i den stadig pågående diskusjonen om hvorfra skjønnheten springer ut.
Å komme til bunns i denne problemstilling innenfor den foreliggende essayistiske form er ikke realistisk. I stedet kan man benytte anledningen til å anskueliggjøre en tilnærmingsmåte, eller et utgangspunkt. Historien har gang på gang, uten unntak, lært oss at en fullstendig forening av idé og virkelighet er- og vil forbli en umulighet. Det er ikke dermed sagt at dette faktum undergraver de bragder som til nå er oppnådd innenfor arkitekturteorien. Tvert imot er disse verker uvurderlige med tanke på hvordan vår estetiske historie har utspilt seg. Hva ville for eksempel renessansearkitekturen vi kjenner til, mye av den svært tiltalende og vakker, vært uten Albertis teoretiske fundament? (Alberti, 1452/1988) Den ville naturligvis vært noe annet, men udiskutabelt ville det likevel eksistert vakker renessansearkitektur. Hvilke proporsjoner fasadens elementer har, hvordan søylekapitelene er utformet og så videre har ingen nevneverdig aktualitet i angående dette essays problemstilling, men blir snarere et spørsmål om arbeidsmåter. Den gnagende problemstilling som omhandler balansen mellom idé og virkelighet forblir ubesvart. Er det med dette sagt at forfølgelsen av skjønnheten er et meningsløst foretagende? Både ja og nei. Med dette i våre tanker skal vi oppsummeringsvis sondere et av den algirskfødte franskmannen Albert Camus’ hovedrefleksjonsområder gjennom hele hans forfatterskap: det absurde.
Albert Camus maler et bilde av det absurde ved hjelp av det mytiske sagnet om Sisyfos og hans sten.(Camus, 1942/2013) Sisyfos ble av gudene dømt til å dytte en sten opp en fjellside. Hver gang han nådde fjellets topp, trillet stenen nedover fjellsiden ved hjelp av sin egen tyngde. Sisyfos måtte derfor uopphørlig gjenta den samme prosess gang på gang: en tilsynelatende meningsløs tilværelse.
En absurd følelse av ulik styrke kan når som helst bli tilstedeværende i våre liv, om avstanden mellom våre forventninger og vår bevisst opplevde virkelighet befinner seg utenfor vår mulige fatteevne. Camus ser tre mulige håndteringer av den absurde følelse.
Den første behandlingsmåten er selvmordet, hvilket han for øvrig ikke anser som en løsning, men som en unnvikende måte å gripe problemstillingen an. For øvrig kan man i denne sammenhengen påstå at det vil være en kraftig overdrivelse å begå selvmord over et hus som ikke fullstendig stemmer overens med tegningene.
Håpet er den andre mulige tilnærmelse, for eksempel i form av troen på en allmektig guddom, eller om et etterliv. Camus mener håpet ødelegger, i den grad det tar fra oss all frihet til å gripe om dette liv vi lever her og nå. Håpet om at arkitekturen skal oppfylle tegningens tanke(slik som for eksempel hos Schiller (Schiller, 1795/1991)) er, som vi tidligere har insinuert, en umulighet og dermed ikke et fullstendig fruktbart alternativ.
Den tredje, og eneste mulige ifølge Camus, tilnærming til håndteringen av den absurde følelse er en bevisst aksept av tingenes tilstand. (Camus, 1942/2013, s. 99)
Den mildt sagt lite besnærende håpløsheten i de foregående synspunkter er ikke fremlagt med hensikt å lede arkitekturen i retning pessimismen eller nihilismen. Man må i stedet se på denne erkjennende bevissthet som en byrde fjernet fra våre skuldre, et pust av frihet og åpenhet. Dette blir også et utdypende svar på det tidligere fremsatte spørsmålet om forfølgelsen av skjønnheten er et meningsløst foretagende. Ja, det er meningsløst i den grad at idealet aldri i virkeligheten vil kunne tilsvares, men akkurat av denne årsak mangedobles meningsfyltheten i forfølgelsen.
Camus avslutter sin tekst om den absurde følelse slik:
«Jeg forlater Sisyfos ved foten av fjellet! Man gjenfinner alltid sin byrde. Men Sisyfos vitner om den høyeste form for trofasthet som fornekter gudene og løfter stenene. Også han dømmer at alt er godt. Dette univers som fra nå av er uten herre, forekommer han hverken goldt eller intetsigende. Hvert eneste korn i denne sten, hver eneste mineralbit av dette nattmørke fjell, utgjør alene en verden. Selve kampen for å nå høydene er nok til å fylle et menneskehjerte. Man må tro at Sisyfos er lykkelig.» (Camus, 1942/2013, s. 99)
Man kan tolke det dithen at Sisyfos’ bekymringsløshet overfor sin egen absurde situasjon åpner hans øyne for det skjønne i den meningsløse tilværelsen han befinner seg i. Med andre ord: erkjennelsen av det absurde gir det meningsløse mening.
Ønsk den upolerte teglsten velkommen, kjærtegn vinden som trenger gjennom det utettede vindu, fryd deg over knirkingen fra de nedsunkne eiketrinnene i loftstrappen og speil ditt asymmetriske ansikt i dørhåndtaket av bronse som er blitt glattpolert av titusener av menneskehender. Avslutningsvis kan man med det foregående i minne antyde at bevisstgjøringen av det absurdes tilstedeværelse kan føre oss et skritt i riktig retning på den gjengrodde vei ad skjønnheten.
Litteratur
Alberti, L. B. (1452/1988). Ten Books on Architecture. Cambridge, Massachusetts, USA: MIT Press. Camus, A. (1942/2013). Myten om Sisyfos. Oslo: J. W. Cappelens Forlag AS.
Schiller, F. (1795/1991). Om menneskets estetiske oppdragelse. Oslo: Solum Forlag A/S.