Kristin Moxnes studerer landskapsarkitektur ved NMBU og har vært på et års utveksling til Vancouver, Canada.

Kristin Moxnes, Landskapsarkitekturstudent, NMBU

Det var en av de siste kveldene mine i Vancouver, en varm, livlig maikveld. Vi hadde vært på Wreck Beach, den litt alternative stranda på UBCs[1] campus, og tatt et bad i selskap av bålbrennende, ferieklare studenter og hippier som spilte frisbee med rumpa bar til rytmene av gitar og bongotromme. De iskalde stillehavsbølgene skilte oss fra Vancouver Island, en disig silhuett på den andre siden av stredet. Vi tørket i sola med ryggen lent mot en av de utallige tømmerstokkene som ligger spredt utover Wreck Beach - vilkårlige ‘benker’ som gir stranda sitt ville, røffe preg. Stokkene er rømlinger fra tømmerskipene som siger forbi ute på stredet på vei mot losseplassen rett ved stranda. Der dannes et gigantisk teppe av stokker som ligger og dupper i vannskorpa og dekker flere kilometer, et fascinerende syn. For å komme til Wreck Beach må man forsere bratte, bregnedekte klipper som avgrenser hele tuppen av campus ut mot havet. De snirklete tretrappene nedover de bratte skråningene er en treningstur i seg selv, men folk i Vancouver er sporty, og utsikten i det man kommer gjennom regnskogen og har Stillehavet foran seg er verdt turen.

Tidligere på dagen hadde vi syklet den 14 kilometer lange veien til UBC fra Stanley Park, ‘Vancouvers hjerte’ nede i sentrum. I tillegg til å ta avskjed med Wreck Beach, var formålet med utflukten å hente de siste eiendelene mine, som jeg hadde lagret på et lite kontor i en brakkebygning jeg delte med noen andre arkitekturstudenter. Det var også min siste tur på Totem-Pål, en sølvgrå Diamant off-road-sykkel fra 80-tallet. Han hadde fått det velklingende navnet inspirert av alle totempælene som står rundt i byen, og han var min trofaste følgesvenn gjennom de fire månedene jeg tilbragte i Vancouver. Ikke bare fraktet han meg rundt på campus så jeg slapp å stresse opp og ned de langstrakte universitetsgatene i vårregnet, han hadde også bragt meg på mang en søndagstur gjennom Vancouvers skoger, parker og bystrøk. Det er forøvrig ikke bare jeg som elsker å sykle i Vancouver. Side om side med hjelmbekledde hipstere på bukkehornssykler, krumbøyde racersyklister og vinglete barnefamilier la jeg ofte helgeturer forbi kjempemessige lønne- og sedertrær i Pacific Spirit Regional park og langs de folkerike strendene ved English Bay. Der kunne jeg betrakte utsikten inn mot sentrums bleke høyhus rammet inn av spisse fjell. Bukta English Bay, oppkalt etter engelskmennene som grunnla byen, skiller Vancouver sentrum fra det historiske boligstrøket Kitsilano og UBCs store campusområde. Langs bukta går en populær sykkeltrasé med flere parker og strender.

Sykkelturene rundt i byen bød på mange flotte opplevelser. Det er ikke uten rimelig grunn at Vancouver reklamerer med å være verdens beste by å bo i. Nærhet til natur og grønne omgivelser er en av byens styrker og hjertesaker. I 2012 lå 92 % av byens landareal innen fem minutters gange fra park eller annen type grøntområde, og innen 2020 skal byen sikre alle innbyggerne den luksusen. Vancouver satser dessuten på å bli ikke bare Canadas, men ‘verdens grønneste by’ i løpet av de neste seks årene. Det er et ambisiøst mål i et land hvor bilen framstår som menneskets beste venn, og hvor arealpolitikken gjennom mange år har gjort avstandene lange og nabolagene nærmest blottet for varer og tjenester som dekker hverdagens behov. Byens ordfører siden 2008, Gregor Robertson, sikter på tross av dette mot Vancouver som et mekka for gående og syklende, der buss og bane kjapt og enkelt frakter innbyggerne rundt. Greenest City Action Plan 2020 har nedfelt at lokale drivhusgassutslipp skal reduseres med 33% fra 2007-nivå, og innen 2040 skal to tredjedeler av alle turer foregå til fots, på sykkel eller med kollektivtransport. Vancouver City jobber iherdig med å bygge ut sykkelveinettet og stenger utvalgte gater og plasser for biltrafikk gjennom sommermånedene for å gjøre byen mer behagelig og attraktiv for syklister og gående.

Dette filosoferte jeg over da vi syklet hjem, nedover den lange lønnealleen fra campus i retning byen. Jeg følte meg som en lydig, men fornøyd brikke i et stort spill der jeg harmonisk tilbakela fem av de 255 kilometerne i Vancouvers ekspanderende sykkelnettverk. Det var deilig å slippe turen med de elektriske bussene, hvor den 10 km lange strekningen til sentrum raskt kan trekke ut til 45 minutter. Grunnet byens typisk amerikanske rutenett blir det utallige stopp ved lyskryss, noe som kan gjøre en stakkars passasjer ganske utålmodig. Busskutymen er imidlertid upåklagelig – ingen høylytte, utleverende samtaler eller aggressiv trengsel, og kanadierne gauler uten unntak «thank you!» fram til den blide sjåføren når de stiger av bussen. På sykkel bak meg var kameraten min også i det filosofiske hjørnet. Han hevdet at sykkelen er en av menneskets beste oppfinnelser: -Den er enkel og solid, den er fin å se på og den får deg dit du skal ved hjelp av din egen kraft, sa han og tråkket taktfast i vei med ivrige bein. Sykkelen er rett og slett en vinner i Vancouver. Iallefall når været holder.

Turen vår gikk videre gjennom sjarmerende boligområder av karakteristiske Vancouver-trehus med fargerike fasader og blomstrende forhager. Vi rullet til enden av åsen der fasjonable funkisvillaer med skyhøye tujahekker og palmehager troner og en bakke fører radig ned mot grønnkål- og yogafrelste Kitsilano. Vancouvers skyline blinket mot oss innerst i bukta. Vi suste nedover og kameraten min veivet med armene mot et brunt stråhus med et bølgete tak, før en voldsom platan-allé med sprikende greiner fanget oppmerksomheten. Nede i bukta ség vi forbi piletrær og kjølig sand på Kitsilano Beach, byens hippeste og mest populære strand. De volleyballspillende strandløvene hadde pakket sakene for kvelden og veket plass for promenerende hundeeiere, flørtende ungdomsgjenger og joggere i figursydde treningsklær. På den travle Burrard Bridge, en av flere broer som knytter byen sammen over bukta, hastet ivrige sportssyklister forbi i det pinetrange sykkelfeltet. Vel nede i sentrum ble rustikke trehus avløst av den store motoveibroas klumpete fundament og høyhusenes glasskledde podier. De sløve boliggatene ble til trange, betong- og mursteinsbelagte passasjer før byen åpnet seg og strandpromenaden lå foran oss. Tankskipene duppet ute på vannet i påvente av ny last og skapte en rusten kontrast til fjellene bak. Vi var snart fremme, og snart kunne jeg med god samvittighet overlate den sølvgrå Diamanten til kameraten min, som skulle gi ham en ny, lykkelig eier som kan ta ham med ut på nye eventyr i ‘verdens grønneste by’.