Even Bakken fra Arendal er landskapsarkitekturstudent ved NMBU, men har siden jul vært i New York City og jobbet i et landskapsarkitektfirma på Manhattan.

Even Bakken, Landskapsarkitektstudent NMBU

Sirene! Lyden er høy og skjærende. En ambulanse kommer raskt forbi. Det er tidlig mandag morgen. Klokka er 08:03. Jeg står utenfor Pennsylvania stasjon med en bagel og en iskaffe til frokost. Noe jeg på ingen måter er alene om. Det selges over alt og blir din for fem dollar. Tre måneder har gått siden jeg sto her for første gang, en iskald morgen i februar. Nervøs, men klar til å gå i møte på min aller første arbeidsdag i ’Det store eplet’. Hverdagen min her har vært et eventyr og en fantastisk opplevelse. Erfaringene fra disse månedene kommer jeg til å ha med meg resten av livet!

Hver morgen tar jeg toget inn til Manhattan. Flere millioner andre tar følge med meg. De kommer inn fra de mange vakre og noen ikke fullt så vakre boligområdene i nabostatene rundt byen. Disse boligområdene ligner på mange måter de store og gode byggefeltene fra 70 årene vi kjenner fra Norge. Den største og kanskje viktigste forskjellen er at det i USA ikke finnes gang- og sykkelveier de aller fleste steder. Gatebelysning er det også dårlig med. Her i USA er det tryggest å kjøre så man slipper å bli kjørt ned; det er det som er regelen. Min erfaring sier det samme. Det kan være farlig å gå gatelangs i de små stedene rundt den store byen. Farten er høy og samtidig er teksting på mobilen mens man kjører er et stort problem i USA.

Vel fremme på stasjonen er det om og gjøre å kjempe seg frem og ut. Det er flere enn meg som ønsker å komme seg så raskt som mulig ut fra den drepende varmen inne på stasjonen. Selv om det er løpestemning inne på stasjonen er menneskene i NYC høflige. Menn gir setet sitt til damene på toget og alle holder dørene åpne for hverandre. For meg er dette en veldig fin ting som skaper smil og gode, men korte relasjoner. Man skal alltid holde til høyre når man går og i rulletrappene skal man gå til venstre å stå til høyre. Alle disse reglene man lærer seg, gjør deg til en gå-maskin. Man får tunnelsyn, manøvrerer seg rundt tiggere, gateselgere og stillas. Skal man krysse gater gjør man det midt imellom kryss. Står man i et kryss ser man på billyset i stedet for å vente til ”gåmannen” er hvit. Kan man spare et sekund på å ta en shortcut gjør man det. Fokusert eller ufokusert, i sin egen verden finner man frem i gatene i New York.

Gata der jobben min befinner seg er 28 gate midt i mellom 6 Avenue, kalt America Avenue og 7 Avenue, kalt Fashion Avenue. Denne gata er sentrum for blomsterdistriktet, passende nok. Hele året står plantene i veien og blomster for folk som går forbi. For to uker siden kom palmene ut. Det er litt av et syn å se alle de svære bladene svaie i eksosen fra de mange gule taxiene som bruker gate 28 som snarvei mot øst. De mange blomsterbutikkene på Manhattan kjøper blomstene sine her, og svære bunter med blomster pakket inn i gråpapir henger under de lange armene på de unge menneskene. Å plukke opp ting og å gjøre ærend for jobben er en jobb for den yngste i firmaet. Om du jobber på Dunkin' Donuts eller i finansdistriktet går for det samme. Man gjør som man blir fortalt helt til man får en tittel bak navnet sitt. I mitt fag kaller man det CAD Monkey, det betyr at når du er ferdig med skolen og får jobb kan du vente deg minst 10 år som teknisk tegner hvis man er så heldig å få jobb i et av de store firmaene i byen.

På ulike arkitekturarrangementer i byen er jeg blitt fortalt fra flere ulike hold at det er ingen som går rett fra skolebenken til rollen som prosjekterende landskapsarkitekt. Som ung, ny landskapsarkitekt tegner du ut ideene til mer etablerte og kjente landskapsarkitekter. De senere årene har det resultert i flere gode prosjekter. Verdt å nevne er High Line Park (en turistmagnet), opprustningen av Hudson River Park (hvor bruk av sykkel står sentralt) og Governors Island (en tidligere militærbase som i disse dager blir gjort om til en folkepark for NYCs befolkning. Jeg har vært så heldig å fått være ansatt i et firma som har vært engasjert i alle tre. Ikke da som landskapsarkitekten bak ideen, men som en proskjektmanager med ansvar for at ideen og tankene bak kommer ut i det endelige resultatet. Hverken alt av design eller ideer har fått et godt fotfeste i den aktuelle tomten, og hvis jeg skal trekke fram noe spesielt som jeg har lært, så er det at hjemligheten bak et vellykket prosjekt er å kjenne eller gjøre seg godt kjent med det aktuelle sted; bilder og Google Streetview viser ikke alltid hele sannheten!

Som en aktiv ung bruker av New York City er jeg overasket over hvor skitten og forurenset byen er. Jeg mener at det er helt tydelig at det ikke bare er Beijing som millionby som har problemer. Trafikkforurensning, søppel og støv samler seg opp og gjør byen skitten. To netter i uken er det søppeltømming og da fylles gatene med søppel fra de omkringliggende butikkene og leilighetene. Lukten og synet skaper et negativt inntrykk. Flere turister klager over at de synes byen er skitten og lukter vondt. Dampen fra kloakken kan også være ille og en av grunnene til at enkelte gater er tomme for mennesker, mens andre gater derimot er stappfulle av folk. Gatene er også fulle av alt mulig annet en mennesker. Verdt å nevne er stilas, avisautomater, gateselgere, tiggere, søppelkasser og stolper av ulike slag. Dette forhindrer strømmen av mennesker. Time Square er kroneksempelet på nettopp dette, der de blinkende lysene, støyen og trafikken ikke akkurat gjør det bedre. I disse dager oppdateres dette store rommet og bak designen står det norsk arkitektkontoret Snøhetta. Det nye designet har rensket kraftig opp i gatebilde, og strippet gata for unødvendig inventar. Målet er å gi mer plass til gående og syklende og mindre til biler og på den måten øke stedets kvalitet. Times Square er for meg et intenst og slitsomt byrom der jeg tappes for energi.

Stedet jeg får energi av og det stedet jeg kanskje liker best er det yrende livet på den andre siden av East River, nemlig Williamsburg og inn i Queens. Diversiteten av mennesker, bygninger og uterestauranter skaper perfekte forhold for et yrende folkeliv på gaten. Menneskene her blir av mange andre New Yorkere kalt hipstere, uten å gå inn i den problematiske definisjonen på hva en hipster er. Kan jeg si at jeg opplever dem ofte som eksentriske og kreative mennesker med en interesse for ulike typer design og kunst. Disse menneskene er kanskje dem som før ble kalt kunstnere, og har en tendens til å forandre områder fra å være tomme og lite interessante boligområder til innholdsrike og kulturfylte oaser. De bygger ingen kulturhus, men skaper masse kultur. Williamsburg er for lengst blitt en New York-versjon av det norske uteliv- og boligområdet Grünerløkka i Oslo. Men området oppleves likevel som et mer interessant område enn det mye mindre diverse norske sammenlikningseksemplet. Ikke alle finner det eksentriske området like interessant og mine venner på jobben har ikke en gang vært ”over there” som de sier. De har mer en nok med å holde seg på Manhattan hvor de bor. Det er kanskje nettopp det som er forskjellen, siden NYC er så stor drar ikke alle til de samme restaurantene, barene eller klubbene. Alle finner sitt området og holder seg mer eller mindre til det. Dette skaper flere og mer interessante områder. Noe jeg lever godt med. Jeg liker å kunne shoppe rundt og dermed bli rik på ulike opplevelser og inntrykk. (PS: I disse dager har Chinatown de beste klubbene! Dette gjelder kanskje ikke om 6 måneder. )

Jeg er ikke helt ferdig med Williamsburg, men før jeg fortsetter vil jeg tippe at West Harlem har et stort potensiale og kanskje ”the next up and coming”. Men ingen vet hvor alle kunstnerne ville bosette seg neste gang, den som viste det ville blitt en rik mann. Gatelivet i Williamsburg er rett å slett spennende. Det kan være hele gater som samles til grilling, det kan være hundre mennesker som danser gatelangs eller det kan være en gammel mann iført tyllskjørt som utfører art performans. Gata åpner øynene dine for nye inntrykk og nye impulser. Det er sånn, i mine øyne, gata bør være: fylt av ulike mennesker med ulike bakgrunn og ulike holdninger. Vi kan som landskapsarkitekter prøve å legge til rette for et yrende folkeliv, men til syvende og sist er det menneskene selv som skaper livet. Dette blir en smule politisk, men jeg mener at ved å åpne gatene våre i Norge for flere nasjonaliteter så ville byene våre sett helt annerledes ut. Dette er tilfellet i New York City, og dette har ført til at mange ulike nasjonaliteter har sine egne små byer i den store byen. Dette skaper dynamikk og diversitet. Men det er bydelene hvor alle nasjonalitetene møtes som er de beste og mest spennende bydelene. Det er ikke riktig at det bare er hvite skandinaver som holder til i Williamsburg, der finnes alt mulig.

Helt til slutt vil jeg si at jeg er stolt over å være ung skandinav i New York City. Jeg kan stolt fortelle at den skandinaviske smak er ankommet byen, og både Snøhetta og BIG har inntatt byen og etablert kontorer. For meg var kanskje det viktigste og mest spennende Bloombergs ide om å gjøre NYC om til en sykkelby med hjelp av Gehl Architects. Jeg er en fan av å sykle og kan anbefale alle turen. Mange av vennene mine her vil ikke sykle her og mener det er for farlig. Men min mening og erfaring er at det ikke er farlig, men at man må ta forhåndsregler. Det er ikke helt ville vesten, men det er ikke helt Køben heller. Spesielt fint er det å ta turen fra Chelsea District i vest til Brooklyn waterfront i øst. Det er helt trygt å sykle langs vannet og utsikten er det ikke noe å si på heller. Broen over til Brooklyn kan være helt full av mennesker så der må man være forsiktig. I enden venter et matmarked på lørdager og utsikt til en nydelig ”skyline”. Det var slutten på beretningen min fra New York.