Hvilke myter eksister om arkitekten, og stemmer de overens med arkitektrollen i dag?
Nina Helene Gjersøe. Arkitektstudent AHO
Man kan ofte høre noen si «Hva i all verden har arkitekten tenkt på her? Dette fungerer jo ikke!», eller «Arkitekten tegner luftslott! Hun kan ingenting om det tekniske og forstår ikke at dette ikke kan bygges». Andre forestillinger er at arkitektene er helt autonome, de sitter med nesa ned i tegningene sine og tar ikke del i den offentlige samfunnsdebatten.
Med utgangspunkt i tre ulike kilder skal jeg forsøke å belyse noen forestillinger og myter om arkitekten i dag. Samfunnet har endret seg mye gjennom hele 1900-tallet. Spesielt på grunn av en sterk befolkningsvekst, industrialisering, utvikling av teknologi, og alt som følger med dette. Mye er forandret i måten man gjennomfører byggeoppgaver på. Henger våre forestillinger om arkitekten med på denne utviklingen? Eller kanskje mer interessant: Er forestillingene med på å begrense eller styrke dagens arkitektrolle?
Mytebegrepet
For å forstå hva som ligger i begrepet myte, må vi vende oss til en av de mest innflytelsesrike og intellektuelle teoretikerne på dette området: Roland Barthes (1915-1980). Barthes begrep om «mytologi» er en lære om hvordan kulturelle fenomener kan analyseres som «tegn» som tar skjulte og ideologiske betydninger ved at de umerkelig gir uttrykk for et annet innhold enn hva de primært betegner, men ikke desto mindre fremstår som «naturlige»1. Altså bærer kulturelle fenomener med seg mening som vi forholder oss til. Arkitektrollen bærer utvilsomt med seg en rekke forestillinger. Ordet arkitekt har dyp forankring langt tilbake til historien.
Historisk bakgrunn
Arkitekt betyr overbyggmester og kommer av gresk arke/erke og tekton/tekniker. Egypterne tegnet tegninger og laget planer av byggene. Behovet for å lage en plan forut for byggearbeidet har vært tilstede siden pyramidene. Gjennom historien er det særlig to hendelser som har hatt spesiell betydning for arkitektrollen. Først en kraftig befolkningsvekst i europeiske byer i høymiddelalderen som økte byggebehovet. I byggingen av større prosjekter som katedraler, ble arbeidet på byggeplassen organisert og ledet gjennom bauhütten, eller operi, som kan sammenliknes med en slags entreprenør-organisasjon. «Hovedentreprenørene» - som også utøver det vi ville kalle arkitektarbeidet, rekrutteres fra de mest kyndige og erfarne håndverkerne.
I tidsrommet 1600-1800-tallet, er igjen utviklingen av byene betydningsfull for arkitektrollen. I England og hele vest-europa oppsto det et borgerskap som var velutdannet og hadde interesse for kultur. Dette ga materielt grunnlag for utvikling av arkitektprofesjonen som et fritt og liberalt yrke, og for arkitektens profesjon slik vi kjenner den i dag. Borgerskapet bestilte arkitekttjenester, og markedet var også sterkt konkurransepreget. Arkitekt Tarald Lundevall mener at de fleste arkitekter i Europa utøver sin profesjon på liknende måte som kollegaene i London for 200 år siden. Han poengterer at arkitektene alltid har arbeidet med en svært liten del av det samlede byggeriet, og at det er samfunnets makthavere som har alltid vært de viktigeste oppdragsgiverne.2
Det var først på 1950-tallet at vi fikk en bevisstgjøring rundt selve arkitektrollen med Spiro Kostofs (1936-1991) kurs ved universitetet Berkeley, California. For første gang i historien fikk arkitektens rolle like stor betydning i arkitekturhistorien som selve arkitekturen. Kurset ble opprettet på grunn av ett behov i samtiden for å definere arkitektens rolle, og dette har vist seg å være viktig også i tiden etterpå. I siste halvdel av 1900-tallet har det skjedd store endringer i byggenæringen. Vi har fått en utvikling av de store entreprenørselskapene, og en maktforskyvning mellom de ulike aktørene i bransjen.
NAL om arkitektmyten
I forbindelse med NALs 100-års jubileum og Arkitekturens år 2011, gav Arkitektnytt ut en serie med artikler med fokus på dagens arkitektrolle. Den første av disse artiklene tar for seg myten om arkitekten. Man kan spørre seg om hvorfor dette er det første temaet i artikkelserien. Det er tydelig at det finnes sterke forestillinger om arkitekten. Er det så store forskjeller mellom hva vi tror og praksis, eller er alt en del av den samme fortellingen?
En myte som synes å stå sterkt er offermyten. Innenfor arkitektstanden kan man høre samtaler om de «dumme planleggerne», «de kyniske utbyggerne» og de «visjonsløse politikerne». I følge forsker og skribent Erling Dokk Holm propaganderer også NAL selv flittig for offerrollen, blant annet rundt konkurranseformen på Vestbanetomten. Man har ett bilde av at arkitekten er den som kjemper for det gode, men som ikke kan lage god arkitektur på grunn av «alle de andre». Denne offermyten kan man finne igjen flere steder. Urbanist Erling Fossen maler ett bilde av arkitekten i møte med dem han kaller de fire bukkene Bruse: Plan- og bygningsetaten, politikerne, Riksantikvaren og folket. I følge Fossen blir ikke arkitekten hørt av disse instansene, og får derfor ikke gjennomslagskraft til å realisere sine gode intensjoner.3
En annen myte er at arkitekter ikke deltar i samfunnsdebatten. Er det slik at arkitekten sitter bak lukkede dører uten å uttale seg offentlig om aktuelle saker? I følge Håkon Vigsnæs er arkitektene mindre autonome nå enn før4. Han sier at arkitekter ikke lenger kan arbeide bak lukkede dører, men må ta en posisjon og delta i åpne diskusjoner. De må finne ut av bakenforliggende problemstillinger og behov i samfunnet. Arkitekten blir stadig mer involvert i samfunnet rundt seg og kan ikke lenger drømme seg vekk. Hun må være til stede når nye lover blir skrevet. «Myten om arkitektene som ikke vil ytre seg i redsel for å tråkke noen på tærne, er mindre sann nå enn tidligere»5 i følge tidligere president i NAL Kjersti Nerseth. Arkitekter bidrar i større grad enn tidligere med kronikker og debattinnlegg i lokal- og regionalavisene, skriver hun.
En typisk myte er at arkitektene bare sitter og tegner luftige ideer og flotte fasader, men at de ikke har tekniske egenskaper for å forstå hvordan planene settes ut i livet. Dette er gjerne sett fra en entreprenørs synspunkt. Siden elementbyggeriet ble satt i gang på 60-tallet har entreprenørselskapene vokst seg større. Elementbyggeri er svært økonomisk og muligjør rask boligbygging i stor skala. Skanska, NCC, Peab og JM kontrollerer til sammen 40 % av markedet for bygg- og anleggsentreprenører i Sverige. Med dette hører det også til at de styrer markedet for strategiske produkter med sine valg av underleverandører.6 Prisene presses ned, og resultatet er at man ikke har noen som helst forsikring for at arkitekturen som bygges har god kvalitet. Kristina Grange peker i sin doktoravhandling «Arkitkterna och byggbranscen» på at krisen i byggebransjen i dag, blant annet er at markedet styres av en fåtallsdominanse.
Grange om viktigheten av å etablere en kollektiv selvtillit
Grange tar for seg forholdet mellom arkitektene og byggebransjen i Sverige. En av hennes ambisjoner med studiet har vært å følge opp forestillingen om at endrede institusjonelle vilkår, historisk etablerte forestillinger, selvbilder og sosiale sammenhenger til sammen har formet de strukturer vi har i dag. Hun ønsker også å få en dypere forståelse for hva det er i byggebransjens strukturer og forestillingsmønster som bør stilles spørsmålstegn ved og kanskje forandres. En sosial felle, i følge Bo Rothsteins teorier, er aktørenes forestillinger om «de andre». Han sier videre at «ett effektivt samarbeid kan bare oppstå dersom man stoler på at de fleste andre også kommer til å samarbeide, hvis ikke kan det synes rasjonelt å sette egne interesser først»7. Det er nok også i mangelen på samarbeid mellom aktørene at mange av mytene oppstår.
Grange konkluderer i sin doktoravhandling at arkitektene synes å være fraværende i mange av bransjefelleskapets sammenhenger. For arkitekten kan det virke som det er lav status å arbeide for en entreprenør, fordi resultatet ofte har dårlige arkitektoniske kvaliteter. Men dette er jo også en arkitektrolle man kan ha. Hvordan kan man ivareta arkitektens status som yrkesperson? Det er en balanse og en kombinasjon av å samarbeide med andre og samtidig ivareta integritet og yrkesstolthet. I ett så stort fagområde kan man ikke kunne alt om alt. Det må være noen med spesialkompetanse på ulike felt, og må ha noen å samarbeide med. Dette virker selvfølgelig, men samtidig ser det ut som rolledefinisjonene fortsatt er ulne.
Nye myter?
Det som går igjen, både i Arkitektnytts artikkelserie og i Granges doktoravhandling, er at vi må kommunisere på tvers av fagmiljøene for å lage arkitektur med god kvalitet. Samarbeid mellom fagmiljøene er essensielt. Etter hvert som samfunnet endrer seg, må arkitekten tilpasse seg og være bevisst endringene som skjer. Være med på å finne sin plass i dagens samfunn. Det kan se ut som arkitektene og entreprenørene sitter på hver sin tue, og det er her mytene kommer inn. Offermyten kan i en viss grad synes å stemme. Den virker selvforsterkende hvis man tror på den, og man må selv handle og diskutere med de andre aktørene. Kanskje vi må innføre noen nye myter, som handler om at alle bransjens aktører er svært flinke til å samarbeide og finner løsninger som fremmer gode boligsamfunn. Og kanskje vil disse mytene manifesteres i virkeligheten!
Teksten er et resultat av fordypningskurset Arkitektens Rolle på AHO, i regi av Elisabeth Seip
Kildehenvisning
Bøker
Barthes, Roland. I tegnets tid. Pax forlag, Oslo 1994.
Barthes, Roland. Mytologier. De norske bokklubbene 2002.
Grange, Kristina. Arkitekterna och byggbranschen. Chalmers Tekniska Högskola. Gøteborg 2005.
Kostof, Spiro (ed.): The Architect: chapters in the history of the profession. Berkeley, Calif. 2000.
Lundevall, Tarald. Profesjonskunnskap. Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo 2012.
Artikler
Artikkelserie om arkitektrollen i Arkitektnytt. Norske arkitekters landsforbund 2011.
1 Barthes 1994. s. 150.
2 Lundevall 2014. s. 13
3 «Kampen med de fire bukkene bruse» i Arkitektnytt 02.2011
4 «Myter, makt og plastelina» i Arkitektnytt 01.2011
5 «Benytt anledningen til å påvirke» i Akitektnytt 07.2014.
6 Grange 2005. s. 24.
7 Grange 2005. s. 57