PLAN-gruppen var en gruppe unge arkitekter som gjennom Sosialistiske Arkitekters Forening utga tidsskriftet PLAN – tidsskrift for bolig- og byggespørsmål2 i 1933-36. Tidsskriftet består av 78 artikler over fire nummer, og henvendte seg først og fremst til samtidige arkitekter og politikere.3 I tidsskriftet kritiserte PLAN-gruppen samtidens boligpolitikk, byplaner og leilighetstyper, men en kan også lese de fire numrene som en argumentasjonsrekke mot datidens arkitektrolle.

Helga Feiring, Arkitektstudent AHO.

Kjernen i PLAN-redaksjonen besto av Eyvind Alnæs, Carsten Boysen, Gunnar Øvergaard Jørgen, Frode Rinnan og Erik Rolfsen, og nettopp disse skulle vise seg å få sentrale posisjoner innen norsk arkitektur. I 1936 meldte gruppen seg kollektivt inn i Arbeiderpartiet4, og etter krigen finner vi dem igjen som blant annet leder for Brente steders regulering, byplansjef i Oslo (begge Rolfsen), redaktør av Byggekunst (Alnæs), hovedarkitekt for de nye store boligprosjektene, som for eksempel Lambertseter (Rinnan), og ledende stillinger i OBOS og Boligdirektoratet (Øvergaard Jørgen). Man kan dermed si at PLAN-gruppens synspunkter fikk innvirkning på etterkrigstidens boligpolitikk og arkitektur, og i en viss grad også på arkitektens rolle.

Arkitektstandens krise

Slik jeg leser artiklene i PLAN fremheves det tre hovedproblemer ved tidens arkitektrolle. For det første ser ikke arkitekten sitt ansvar som en del av samfunnsmaskineriet, for det andre deltar han aktivt som en aktør i det kapitalistiske markedet, og for det tredje utøver han et dårlig arbeid faglig sett.

I følge PLAN-gruppens beregninger medvirker arkitekter ved bare ca. 30 prosent av det som bygges.5. Isteden prioriterer arkitektstanden ”(…) konservering av hensmuldrende verdier, restaurering av kirker og pusling med gamle stuer.”6 Resultatet er at arkitektene opparbeider seg gode ferdigheter innen tegning av hytter og landsteder, istedenfor å delta aktivt på det feltet der arkitekten faktisk trengs. PLAN ble utgitt i en tid da boligmangel var et stort problem i Norge, og da boforholdene, særlig i de østlige sentrumsområder i Oslo var svært dårlige. I følge PLAN må arkitektstanden ta dette innover seg, og forstå rollen sin som en aktiv og deltakende part i byggingen av landet. Men arkitektene mangler denne grunnleggende forståelsen for samfunnets behov, og for sitt ansvar. I følge PLAN-gruppen skyldes dette ”(…) en feilaktig innstilling hos arkitektene selv.”7 Arkitektens syn på sin oppgave mangler rett og slett aktualitet. De ser ikke det enorme behovet for gode boliger til den lavtlønnede delen av befolkningen, og de ser heller ikke at de selv kan stilles til ansvar for denne mangelen. Hadde arkitekten sett seg selv som en viktigere brikke i samfunnsbyggingen hadde de ikke stått uten innflytelse på ”de grunnleggende byggespørsmål”. Nå er det ”(…) den berømte usakkyndighetens djevel som bestemmer kravene; arkitekten bare setter djevelskapen i et slags system.”8 I følge PLAN-gruppen er nesten hvert eneste hus i Oslo sentrum bygget etter et både samfunnsmessig og teknisk usaklig program, og arkitektene er blitt fratatt ansvaret for at det er blitt slik.9 Istedenfor å se sin posisjon som en del av samfunnet ser arkitekten seg som en slags kunstner, en som trøster seg med at ”arkitektens kall er å tegne”, og ”(…) lukker øinene fast igjen og holder munn av frykt for å komme i konflikt med sine egne øieblikkelige økonomiske interesser.”10

Det andre hovedproblemet ved samtidens arkitekter er at de har plassert seg med begge ben i et marked der alt handler om profitt. Istedenfor å bruke sin energi på å tegne gode boliger, tegner de boliger som kan selges for en god penge. Både i privat og offentlig boligbygging er arkitektene ”de kjøpte og betalte fagmenn.”11 ” Resultatet blir en taugtrekning mellem personlighetsspaltningens to halvparter, salgschefen og estetikeren.”12

Skrekkeksempelet i følge PLAN er kanskje arkitekt Thoralf Hauff13 som tegner leiligheter for de private utbyggerne Brødrene Johnsen.14 Han er nemlig ”(…) den norske arkitekt og byggefagmann som av alle autoriteter ansees som den dyktigste boligbygger.”15, men i følge PLAN tar ikke Hauff hensyn til ”beboernes helse og velvære”.16 Eksemplene fra Brødrene Johnsen og Hauffs portefølje kan stå som bilde på arkitektens stilling mener PLAN, det ”(…) gir et billede som er det samme som det en samlet vurdering av hele arkitektstandens virksomhet bringer frem. Det er den private spekulasjon som leder byggevirksomheten (…)”17 ”Arkitektens rolle i dette spill er som vanlig ynkverdig”, og hans arbeide ”kommer ikke bygget, ikke leieboerne til gode, men Brødrene Johnsen.(…) .”18

Det er selvsagt ikke overraskende at medlemmer i Sosialistiske Arkitekters Forening i 1933-36 kommer med en kritikk av arkitektenes medvirkning til det kapitalistiske system, noe annet ville vært rart. Men det interessante er at de peker på at det er nettopp denne deltakelsen i kapitalismen som fører til de dårlige boliger som oppføres. Den kapitalistiske arkitekts arbeider er faglig dårlige, fordi hans mål er inntjening, ikke livskvalitet for beboerne. I de små leiligheter som oppføres ser man rett og slett bort fra alle rimelige krav om bokvalitet, og følger heller et mål om høy økonomisk avkastning. PLAN skriver at det er ”iøinefallende” hvordan arkitekten ser bort fra rimelige krav om tilgang på lys og luft. De viser til eksempler der vinduene ”tydeligvis [er] bestemt av hensyn til fasadearkitektur og stil, mere enn av hensyn til rummenes lysforhold.”19 PLAN hevder at bygningsvesenets forskrifter om minimumskrav til boligen, og helserådets krav til ventilasjon og lys rett ut oversees, og at både ”(…) arkitekter, bygningsvesen og huseiere allerede i den første planlegging forutsetter at denne lov er en ren papirbestemmelse som man rett og slett ikke behøver å ta hensyn til.”20 I følge PLAN-gruppen har arkitektene med full viten lukket øynene for realitetene, og tegnet leiligheter som de vet er for små og for dårlige for de som faktisk skal bo der. ”Arkitektene tegner kjøkken og kott for en person, og lager sengeplass for to. (…) Alle parter har naturligvis hatt klart for øie hvem leilighetene skulde selges til. (…) Alle har lukket øinene til for disse fakta (…).”21

Det er sterk kritikk PLAN-gruppen kommer med, men eksemplene på de nye boligbygg som presenteres i de fire numrene av tidsskriftet er ganske så hårreisende. Leiligheter uten bad, der toalettrommet ikke har vask. Kjøkken plassert innerst eller midt i leiligheten, uten mulighet for utluftning. Soverom uten vinduer. Leiligheter plassert slik på tomten at de store deler av året ikke har sollys noen tid på døgnet. Sett med både dagens og datidens øyne er det klart at standarden på de presenterte prosjektene var lav, også til tross for at de erstattet boliger med enda lavere standard.

Arkitektstandens strid

Selv om arkitekten stilles til veggs med sitt ansvar for boligstandarden er han også en del av et større system. Det er ikke bare arkitektene det er noe galt med, det er også måten oppgavene stilles på. For det første har verken arkitekter eller boligpolitikere klart å

formulere boligproblemet klart nok, og det har ført til at en følger det private boligmarkeds spilleregler.22 For å bedre sin posisjon i samfunnsmaskineriet kan arkitekten begynne her, med å gå engasjert inn i kampen for å få den viktige rollen de burde ha. PLAN-gruppen stiller ”(…) det principielle krav: at arkitektene som stand, med vekten av hele sin organisasjon, går inn for en målbevisst bekjempelse av de usaklige oppgavestillinger.”23 Videre må arkitekten ta opp ”kampen mot de makter som forkludrer hans fagarbeide.”24 Arkitekten har plikt til å ikke lenger sitte stille og se på at politikerne lar boligutbyggere ture frem som de vil. ”Det er hans selvfølgelige plikt å tre aktivt frem med en faglig protest før og mens de uriktige avgjørelser treffes.”25

For det andre må arkitektene ta sitt ansvar alvorlig, og sørge for bedre standard på det som bygges, til beboernes gode. Her bemerkes det riktignok at dette arbeidet ikke er gjort i en håndvending, økt standard må også bety økte priser. Dette kan løses ved å innføre ”(…) en effektiv offentlig støttepolitikk.”26 Videre må arkitekten se seg selv i et større perspektiv:

”Arkitekten må bevege sig utover sitt fags grenser, han må skaffe sig den almenkunnskap om samfundsutviklingen som alene kan gjøre det mulig for ham å stille sitt arbeide inn i en større sammenheng. Med en virkelig forståelse av arbeiderklassens boligproblem, må han gå til arbeidet med følelse av ansvarlighet overfor arbeiderklassen selv.”27

Igjen handler det om å ansvarliggjøre arkitekten, både i et faglig og et sosialt perspektiv. Faglige undersøkelser og sosiale studier vil føre til at arkitekten kan styrke sin rolle og posisjon, og føre til at han selv også endrer synet på sin rolle og sitt fag. ”Bare når fagmannen ser sitt fag som et ledd i en social sammenheng får han full oversikt over det.”28 Og til slutt må selvsagt arkitekten fristille seg fra markedet og markedstankegangen. Arkitektens oppgave er å løse et boligproblem, ikke å bedrive en kunstnerisk virksomhet basert på smak. Og denne oppgaven kan bare løses utenfor det kapitalistiske systemet.

”Arkitekten skal ikke være smaksforbedrer. Han skal ikke påtrykke arbeiderklassen en borgerlig opfatning av hvad som er ”pent eller stygt”. Men han har den samme rett og plikt som hygienikeren til å peke på det som er hensiktsmessig. Denne ”oppdrager”-virksomhet kan arkitekten ikke ta op så lenge hans arbeide er bundet av en tilfeldig privatmanns profitthensyn.”29

I følge PLAN-gruppen vil disse grepene føre til en styrket arkitektstand og en styrket faglig posisjon. Arkitektrollen kan få den viktige posisjonen den burde ha, men da må arkitektene engasjere seg i sin egen rolle. Først da kan man komme seg ut av dagens situasjon der ”(…) det er uklarhet blandt arkitektene selv både over krisens innhold og over arkitektens plass i krisen, det vil si i samfundet.”30

Teksten er et resultat av fordypningskurset Arkitektens Rolle på AHO, i regi av Elisabeth Seip

KILDER

Artikler i PLAN – tidsskrift for bolig- og byggespørsmål:

Nr 1, februar 1933

”Arkitektstandens krise”. Side 30-37

”Byggekritikk”. Side 44

”Hybelleiligheter”. Side 22-28

”K. N. A.”. Side 45-48

”Vårt program”. Side 1-8

Nr 2, desember 1933
”Det offentlige og boligproduksjonen”. Side 46-51

”Erfaringene fra Tyskland”. Side 12-17

”Forfallsperioden (1929 -?)”. Side 18-21

”Fremleie”. Side 32-34

Nr 3, april 1935

”Veien til lavere husleier”. Side 27-44

Nr 4, juni 1936

”Fra foreningen”. Side 60

Martens, Johan-Ditlef og Moe, Ketil: ”Intervju med PLAN-medarbeiderne: Eyvind Alnæs,

Carsten Boysen, Gunnar Øvergaard Jørgen, Frode Rinnan og Erik Rolfsen”. I PLAN 1933-36. Tidsskrift for Bolig- og byggespørsmål, redigert av Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe, 21-39. Oslo: Universtitetsforlaget, 1983

1 Tittel på artikkel i PLAN, nr 4 (1936): 24

2 Det første nummeret har imidlertid undertittelen ”tidsskrift for boligspørsmål og arkitektur”. Det at de skifter tittel slik at ordet ”arkitektur” byttes med ”byggespørsmål” er et godt bilde på hva PLAN-gruppen anså som arkitektens viktigste fagområde

3 Intervju med Alnæs, Boysen, Jørgen, Rinnan og Rolfsen. Martens og Moe. PLAN 1933-36, 24.

4 Meldt fra foreningen i 1936, side 60: ”Enstemmig blev besluttet at foreningen får inn i Teksnisk Forening av D. N. A., hvor den fortsetter sin virksomhet som egen arbeidsgruppe under navnet SOSIALISTISKE ARKITEKTER, TILSLUTTET TEKNISK FORENING AV D. N. A.”

5 Underkapittel ”30 pct.” i ”Arkitektstandens krise” PLAN, nr 1 (1933): 32

6 Underkapittel ”Hvorfor brukes ikke arkitekten?” i ”Arkitektstandens krise” PLAN, nr 1 (1933): 32

7 Underkapittel ”Er arkitektene uvidende?” I ”Arkitektstandens krise”. PLAN, nr 1 (1933): 35

8 ”Byggekritikk”. PLAN, nr 1 (1933): 44

9 Ibid.

10 Underkapittel ”Arkitekter og grunneiere” i ”Arkitektstandens krise”. PLAN, nr 1 (1933): 35

11 ”Det offentlige og boligproduksjonen”. PLAN, nr 2 (1933): 49

12 ”K. N. A.”. PLAN, nr 1 (1933): 48

13 1889-1963, norsk arkitekt

14 Av konkrete prosjekter tegnet av Hauff for Brødrene Johnsen kritiserer PLAN blant annet

Dælenenggaten 10b og Sinsenbyen

15 ”Forfallsperioden (1929 -?)”. PLAN, nr 2 (1933): 19

16 Underkapittel ”Brødrene Johnsens boligtyper” i ”Veien til lavere husleier”. PLAN, nr 3 (1935): 40

17 ”Hybelleiligheter”. PLAN, nr 1 (1933): 28

18 ”Forfallsperioden (1929 -?)”. PLAN, nr 2 (1933): 19

19 ”Hybelleiligheter”. PLAN, nr 1 (1933): 27

20 Ibid.: 23

21 Ibid.: 27

22 ”Fremleie”. PLAN, nr 2 (1933): 33

23 ”Byggekritikk”. PLAN, nr 1 (1933): 44

24 ”Erfaringene fra Tyskland”. PLAN, nr 2 (1933): 17

25 ”Det offentlige og boligproduskjonen”. PLAN, nr 2 (1933): 49

26 ”Veien til lavere husleier”. PLAN, nr 3 (1935): 27

27 Underartikkel ”Er arkitektarbeidet ”upolitisk”?, i ”Arkitektstandens krise”. PLAN, nr 1 (1933): 37

28 ”Vårt program”. PLAN, nr 1 (1933): 2

29 Underartikkel ”Teknikk og organisasjon” i ”Arkitektstandens krise”. PLAN, nr 1 (1933): 36

30 ”Arkitektstandens krise”. PLAN, nr 1 (1933): 31