Fotografen er en aktør som jobber i kulissene av det konvensjonelle aktørbildet, bestående av arkitekter, utbyggere, planleggere og politikere. Som formidler av arkitektur og landskap, kan det dannes en tolkning av prosessen og resultatet som står igjen. Fotografen trår inn i et tåkelandskap av et aktørbilde.
Øystein S. Aspelund, Fotograf
I fjor sommer tok jeg en roadtrip rundt Mørekysten. Ett av høydepunktene var den heftige turen opp Trollstigen og opplevelsen av det nye anlegget på Trollstigeplatået. Jeg har lenge hatt lyst til å se det egenhendig, da god arkitektur bør oppleves! Med litt hell var planen å også kunne sitte igjen med et knippe gode bilder av anlegget, tatt i det sene, varme sommerlyset i juli.
Det er sent på kvelden når bilen parkeres og det er tid for å utforske prosjektet. Kjøreturen så langt har vært preget av vill og variert natur. Her oppe blir vi møtt av tykk tåke og regn. Samtidig, på dette tidspunktet, er busslastene borte og selve servicedelen av anlegget stengt. Bortsett fra et fransktalende turistpar, har vi anlegget helt for oss selv.
Utsikten fra Trollstigen og det karakteristiske panoramaet av veien som snirkler seg opp til toppen er velkjent. Bilder fra disse stedene tatt i dramatisk lys er kanskje en av de viktigste årsakene til at folk tar turen opp hit til dette stedet. Uansett, regnet og tåken har allerede varslet om at noe annet venter denne gangen.
Tåken har lagt seg som et mystisk slør over anlegget. Samtidig kan vi høre det beroligende bruset fra elven. Jeg lar meg ofte fascinere av kontrasten mellom kultur og natur. Men her utgjør det menneskebygde og naturen noe mer uforklarlig. Tåken vanskeliggjør forståelsen av hva som egentlig skjuler seg her oppe i fjellet. Overgangen mellom natur og kultur er blitt mer glidende. Først når jeg befinner meg et par meter ifra arkitekturen kan jeg virkelig se, vurdere og oppleve den. Jeg beveger meg videre. På en elegant måte avdekker tåkeskyen gradvis publikumsbygget, sitteplasser, gangbroer og overganger. Det er lett å bli overrasket, men også imponert. Man får følelsen av å befinne seg et helt annet sted, det er nesten som å drømme seg langt vekk, inn i en sky. Jeg jobber for å fange denne følelsen mens jeg fotograferer.
Selve utsikten er totalt fraværende. Et sted nede i dalen forsetter elven videre etter det lange fallet ned. Inne I tåken ser jeg silhuettene av turistparet. De ser spørrende på meg, som går rundt med fotostativ og kamerautstyr i dette været. Det er fortsatt tåke når vi pakker ned utstyret i bilen og kjører videre. Det enslige turistparet virket skuffet. For min del kunne kvelden knapt vært bedre!
Jeg ser igjennom resultatene, og innser at bildeserien jeg sitter igjen med fremstår veldig ulikt fra bilder tatt her under klarvær. I løpet av julikvelden viste den moderne arkitekturen og den ville naturen et spektakulært show. Det var en uvanlig blanding av mystikk og skjønnhet, ispedd elementer av uro. Stedet fremsto nesten adskilt fra sin ordinære kontekst.
Vel nede i dalen avtar regnet og tåken er borte. Jeg ser fornøyd igjennom bildene jeg har tatt en gang til, mens jeg konstaterer at Trollstigen definitivt levde opp til navnet sitt.