Forstedene Først

Michael Krohn sang i 1983 at det ikke finnes noen fremtid i å klippe forstadsplenen. Selv om en stadig voksende internasjonal middelklasse etterspør mange av de godene man en gang solgte forstedene på, ligger det kanskje mye sant i Krohhns fremtidsspådom.

Kim Pløhn

Landskapsarkitektstudent i København

Hvor vil du bo?

31 år etter Raga Rockers debutalbum befinner Norge seg i en periode med historisk sterk befolkningsvekst. Fagrådet for bærekraftig bypolitikk slår fast i sin sluttrapporti at med dagens prognoser vil antall innbyggere forbigå 6 millioner i 2030, og at det meste av denne veksten vil foregå i eller ved de større byene. Sett med dagens optikk, som har et fokus på byutvikling som er bærekrafig både sosialt, økonomisk og miljømessig, byr denne befolkningsøkningen på utfordringer som den nåværende bynære bebyggelse ikke svarer på.

Etterkrigstidens forsteder ble bygd for å tilfredsstille behovene til normalfamilier med to voksne og to til tre barn, som levde i en dagliglivsrytme som var delt i 3 x 8 timer - søvn, arbeid og fritid. Hus og hage, gjerne tett på både by og natur. I Danmark ble de enorme enebolig-forstedene bygd nettopp fordi den foretrukne boform så slik ut. I dag er disse mønstrene radikalt endret. Folk lever oftere i mindre familier eller alene. Vi lever lengre, og eldre er flittigere brukere av byens fritidstilbud. Folks arbeidstider er blitt både mer varierte og fleksible, og flere arbeider hjemmefra.

Samtidig er de verdiene man solgte forstedene på ofte ikke lenger tilstede. Eksempelet fra Danmark viser at når bebyggelsestypologien stadig utvides, forsvinner noen av de godene den ble designet til å tilby. I dag er garasjen til eneboligen bygget ut på bekostning av kjøkkenhagen; bilen er blitt helt uunnværlig. Bor man i nummer hundre-og-noe i en gate i et monotont område forsvinner mye av nabolagsfellesskapet, og det blir lett å gjemme seg bak thuja-hekken. Her er man like langt fra både byen og naturen som man er i åttende etasje i et blokk-kompleks ved ring 3.

Fortetting, fortynning

I en artikkel tidligere publisert i Koteii forklarer Elin Børrud at når fortetting ble nasjonal byutviklingsstrategi på tidlig 1990-tallet, skjedde en retningsendring uten at det ble tatt noe oppgjør med den moderne byplanleggingens teorigrunnlag. Videre forklarer hun hvordan hun mener at dagens boligfortetting skjer med forstadens løsninger og evalueres med forstadens idealer. Det spørs om både forstedene og stedene, altså bykjernene, har behov for en reevaluering av deres løsninger og idealer.

Min påstand er at forstaden og byen bør kunne defineres sammen av sine felles mål om diversitet i bebyggelsestyper og -funksjoner. Journalist og forfatter Øyvind Holens slag for drabantbyeniii er viktig, spesielt fordi det belyser hvordan vi ikke lenger kan forstå eller vurdere byene og forstedene hver for seg, selv om deres historie og bebyggelsestypologier ofte gjør det enkelt å trekke et skille mellom de to. Det må kunne oppnås fordeler ved å se på byen og dens drabantbyer og forsteder som ett urbant område. Og der bilismen og dens kjøreregler gjorde det naturlig å tenke at ferdsel burde være så effektiv og friksjonsfri som mulig, bør det 21. århundredets ismer gi grønt lys for urbane områder som utnytter byens friksjon som et nødvendig gode.

I Trondheim planlegges og bygges et nytt bydelsområde på Sluppen, som skal romme både boliger, service- og bedriftsvirksomhet. Områdeplaneniv for Sluppenvegen 5-25 stiller som arkitektoniske krav at "ny bebyggelse skal utformes på en slik måte at området samlet fremstår med et godt helhetlig preg". Samtidig heter det på prosjektets hjemmesidev at "mennesker skal komme fra hele Europa for å se på arkitekturen - og på samspillet mellom grønne lunger og boliger for både barn, ungdom og voksne". I Trondheim ser det likevel ut til å være manglende politisk vilje til å skape levende og bærekraftige steder som kan vekke internasjonal interesse. Verken nye hotellbygg eller boliger for både barn, ungdom og voksne med et godt helhetlig preg har klart dette. Mange nybygg og områder lider av lukkede og tunge fasader med få interaksjonsmuligheter mellom hus og omgivelser, tung infrastruktur for bil og tilsvarende lite infrastruktur for sykkel. Enkelte områder med mange nybygg er blitt svært funksjonsoppdelte og kan fremstå folketomme og uhyggelige etter arbeidstid og i helger.

Nye løsninger

Det er en kompleks sak å skulle legge til rette for bæredyktighet i ordets vide forstand. Den nye sluttrapporten til fagrådet for bærekraftig bypolitikk legger gode retningslinjer for hvordan planlegging og utbygging kan foregå i urban kontekst. Land som ligner Norge politisk, sosialt og klimatisk, men som er kommet lengre i utviklingen av de urbane områdene, har mange gode eksempler på hvordan man bør, og hvordan man ikke bør planlegge og bygge. Den politiske viljen må være til stede, og det må reflekteres over hvordan vi vil at fremtidens urbane områder skal se ut. I forlengelse av det bør ekteparet Gehls undersøkelser gjennomleses. Viktigst av alt er kanskje at man holder en åpen og faglig diskurs omkring prosjektering og utvikling av ny og gammel bebyggelse, og at man på denne måten lar den offentlige dialogen trumfe gammel vane og kortsiktede økonomiske interesser.

i http://www.regjeringen.no/upload/MD/2013/Sluttrapport_byradet.pdf

ii http://www.magasinetkote.no/artikler/2012/4/12/fortetting-med-forstadskvalitet-argumenter-for-nye-perspekti.html

iii http://oyvindholen.wordpress.com/2013/11/04/mitt-oslo-leve-drabantbyene/

iv http://www.geoweb.no/bpvedlegg/1601/Dokument/1308755273063.pdf

v http://www.sluppen.no/nybyen/