Om å være jente og ha angst for tomme gater.

Mia Thun, Student landskapsarkitektur NMBU, nettredaksjonen.

For hundre år siden understreket kvinner i Oslo sin frigjorthet når de promenerte langs Karl Johan. I dag er det heldigvis en selvfølge at også kvinner beveger seg langs byens hovedgate. Både dag og natt, ikledd joggesko elle skyhøye stiletthæler, edru eller sjanglende etter litt for mye vin. Idealet om frigjorthet har endret seg like mye som klientellet på Karl Johan. Men hvor mye frihet har vi kvinner egentlig?

Selv elsker jeg å vandre langs Oslos gater. Jeg elsker å ta toget inn til Oslo, reise fra den stille forstaden der jeg bor, og forsvinne i mengden av høye hus og mennesker. Kjenne meg liten og usett, som en del av noe større. Byen gir meg en følelse av frihet. Samtidig finnes det elementer ved byen som begrenser den berusende frihetsfølelsen. De er ikke fysiske, det er stemmene i hodet mitt. Stemmen til mamma, avisoverskriftene, de stadige advarslene om at noe i byen vil meg vondt. Stemmen som går over i skriking når jeg går hjem alene etter fest for å spare pengene som burde gått til taxi. Det er som å sykle uten hjelm, du vet det er farlig, men du gjør det allikevel. Igjen og igjen. Det er så mye mer befriende å sykle uten.

Gateliv demper stemmene i hodet. Det er de tomme plassene som oppleves som de mest farefylte. De fleste har en ide om byen som et senter for menneskelig aktivitet. Dette motstrebes når man plutselig er helt alene. I en by som Oslo kan man vandre uforstyrret i relativt sentrumsnære områder, både dag og natt. Ville omfanget av overfall blitt redusert og trygghetsfølelsen bli forsterket om gatelivet økte?

Området rundt Akerselva er et eksempel på et byrom som opplever total forandring. Hver høst arrangeres Elvelangs i fakkellys. Alle elektriske lys slukkes og erstattes av 4000 fakler og en rekke kulturinnslag. Området rundt elva transformeres fra øde og folketomt til å huse rundt 40 000 mennesker. Arrangementet forteller noe om hvor viktig folkeliv er. Uten mennesker er området langs Akerselva et sted der du helst ikke vil befinne deg i etter kl åtte. Mens på denne kvelden er det et av byens mest besøkte rom.

Oslos østkant er den delen av Oslo jeg burde frykte mest, sies det. Allikevel er dette et av stedene der trygghetsfølelsen min vokser. Her er det alltid folk, i hvert fall i de mest sentrale gatene. Dører står på gløtt ut mot gaten og folk sitter langs fortauene så lenge været tillater det. På en spasertur gjennom for eksempel St.Hanshaugen kan man risikere å ha hele gater for seg selv.

Frihet handler om at kvinner skal kunne bevege seg ute, også på natta, i like stor grad som menn. Mine nattlige vandringer kommer til å fortsette, for jeg er for gjerrig til å kjøre taxi og en smule for optimistisk til å bekymre meg for mye, heldigvis. For det går jo som regel bra. Men så lenge kvinner beveger seg ute med en visshet om at de er i større fare enn menn, er ikke kvinner og menn like frie.