Timon Linderud
Samfunnsgeograf cand.polit., tegn_3
05.09.2013

Plansmier brer om seg som en ny og effektiv medvirkningsform i norsk stedsutvikling. Hvor ligger suksesskriteriene til dette planleggingsverktøyet?

Da den nye plan- og bygningsloven trådte i kraft i 2009 bar den med seg en intensjon om økt medvirkning i planarbeid og et ønske om å tilrettelegge for større lokal involvering og transparente utviklingsprosesser. Tendensen har da også gått i den retning, i takt med informasjonssamfunnets stadig økte oppmerksomhet rundt og innsikt i stedsutvikling. Men jussen strekker seg bare så langt, og plan- og bygningslovgivningen omtaler i liten grad den kvalitative involveringen av publikum, men begrenser seg til å stille minimumskrav til høring og innsyn. Det er som følge av dette i stor grad opp til tiltakshavere, private så vel som offentlige, å identifisere og utvikle arenaer for medvirkning som gir reell involvering og handlingsrom for berørte parter og publikum.

Men hvordan kombinere ønsket om mer reell publikumsinvolvering med det parallelle ønsket om mer tidseffektive planprosesser, all den tid medvirkning er en ressurskrevende øvelse? Bruken av plansmier i tidligfaser av nye stedsutviklingsprosjekter har vist seg å kombinere lokaldemokrati med målsettingen om å utarbeide forankrete og forutsigbare planer. Alt innenfor en meget kort tidsramme.

Gjerdrum kommune har vært en foregangskommune når det kommer til involvering av befolkningen i utviklingen av sine planer. Da kommuneplanen sto for revisjon i 2011 besluttet kommunen å gjennomføre et omfattende medvirkningsopplegg med sikte på å identifisere de langsiktige visjonene for kommunen generelt og utviklingen av kommunesenteret Ask sentrum spesielt. Medvirkningsarbeidet kulminerte i en plansmie, under tegn_3s faglige ledelse og med bistand fra Knut Selberg.

Utøvelsen av en plansmie vil naturlig variere fra sak til sak og prosjektets iboende problemstillinger og egenskaper. Essensen er lavterskel involvering av berørte parter (det vil si alt fra innbyggere til utbyggere, regionale myndigheter, interesseorganisasjoner, og naturligvis kommunen selv) innenfor en kort og intens arbeidsperiode på tre til fem dager. Målet er å fremme et felles fokus på tiltaket og, som begrepet hentyder, smi en plan rundt tankene som fremkommer.

Lavterskel involvering forutsetter tilpassede medvirkningsarenaer. Som individer har vi alle ulike uttrykksmåter vi føler oss mer eller mindre komfortable med. Der tradisjonelle folkemøter tenderer til først og fremst å engasjere motstandere av et tiltak, eller videre de som tør og vil snakke høyt i det offentlige rom, vil lavterskel involvering i stedet etterstrebe at alle gis mulighet til å uttrykke seg på sin måte. Se for deg kombinasjonen av kart, illustrasjoner, temamøter, arbeidsverksted, postkortaksjoner, intervjuer, spørreundersøkelser, tegnekonkurranser og enorme mengder kontorrekvisita og post-it-lapper, og du begynner å få et bilde av spennvidden i de aktuelle medvirkningsarenaene. Etter hvert som plansmia skrider frem, øker detaljgraden. Prosessen er faglig utfordrende i det den krever evne til å omsette tankene til fysiske grep, og ikke minst et fokus på kommunikasjon, formidling og lydhørhet. Videre stiller den krav til politisk handlekraft og politikernes evne til å ta fortløpende og avgjørende beslutninger. Men viktigere enn hvordan en plansmie gjennomføres er hvilken rolle den har; i dette tilfellet vinner altså funksjon kampen mot form. Foruten å involvere befolkningen og svare på lovgivningens krav om medvirkning, hvorfor skal man gjennomføre en plansmie? Og hvorfor var dette særlig egnet for tettstedsutviklingen av Ask?

Tidligfasemedvirkning blir gjerne begrunnet med ønsket om konfliktdemping og målet om å fremme en omforent plan som alle er enig i, noe som igjen hviler på en argumentasjon om at medvirkning skal munne ut i felles meninger. En slik tilnærming vil lett by på skuffelser for den utøvende planlegger, så vel som tiltakshaver og publikum. Formålet med plansmier er ikke å redusere konfliktnivået. Konflikter, eller rettere sagt meningsforskjeller, er et grunnleggende trekk ved en lokaldemokratisk prosess. Disse bør løftes fram framfor å feies under teppet. For, som i alle smier, er det idet temperaturen stiger at materien lar seg forme. Man kan følgelig hevde at det er i denne fasen planens viktigste grep kan tas.

Gjerdrum er en tradisjonell jordbrukskommune som er i ferd med å bli en del av storbyen Oslo. Dette utgangspunktet ga grunnlag for en identitetskonflikt når innbyggerne, og kommunen selv, skulle definere hva slags sted Ask er og skal bli. Tettstedet skal vokse med 1200 nye boliger de kommende årene, i tråd med en samordnet areal- og transportpolitikk, men parallelt med dette avdekket plansmien et uttrykt ønske om at Ask skal ha et landsbypreg. Konflikten som her oppstår mellom myke og harde faktorer kommer tydelig fram i en plansmie hvor man parallelt jobber med å identifisere stedets særpreg samtidig som man visualiserer tiltakets omfang. Etableringen av 1200 boliger og det omfanget dette gir i form av volum og endring av bebyggelsesstruktur divergerte fra den oppfatning mange anså som forenelig med en landsby.

Plansmien, som en innledende prosess, har ikke som intensjon å lande det endelige svaret på slike problemstillinger. Derimot bidrar den til å løfte disse temaene opp til allment innsyn og allmenn forståelse. Plansmien dannet et verdidokument for videre arbeid med henholdsvis kommuneplanens arealdel i Gjerdrum og deretter områdeplan for Ask sentrum. I utarbeidelsen av områdeplanen har dette vært et kjernetema, og her kommer plansmiens største gevinst inn: forutsigbarhet på bakgrunn av involvering. Plansmien reduserte ikke konfliktnivået, det var heller ikke intensjonen. Men den tydeliggjorde hvilke konflikter og problemstillinger det måtte jobbes videre med og bearbeides for å oppnå en omforent plan. Da disse problemstillingene dukket opp igjen i det videre områdeplanarbeidet var ikke dette lenger fremmed for publikum og man var klar for å tygge videre på de sentrale temaene, fullt inneforstått med hvilke meningsforskjeller som eksisterte.

Områdeplanen ble gjennom dette gjenstand for en smidig prosess og man fikk anledning til å arbeide aktivt med å utvikle alternativer for å optimalisere løsninger innenfor plansmiens konkrete rammeverk og verdigrunnlag, herunder synliggjøre hvordan Ask kan vokse med 1200 boliger og fortsatt være en landsby. Viktigst av alt; områdeplanen gis et uttrykk basert på befolkningens innspill. Og det er første skritt mot en plan formet av innbyggerne selv. Under høy temperatur.