Sindre Bodvar,
Bachelor Landskapsingeniør, Masterstudent Arkitektur Bergen Arkitekthøyskole.
19.09.2013

Gravplasser er uterom, parker, religiøse steder og arbeidsplasser – på en gang. Er en kommunal eller en kirkelig forvaltning av disse best egnet til å ivareta det grøntfaglige aspektet ved gravplasser?

I dag er det en stor variasjon både i utforming og bruk av gravplassen. Plassmangel og ulike religioner setter krav til gravplassens størrelse og arealbruk. Utbygging, nyplanting og bruk av vegetasjon på gravplassen stiller også spørsmål til hvordan gravplassen skal forvaltes. Valget i dag står mellom en kommunal eller en kirkelig forvaltning. NOU 2013:1. Det livssynsåpne samfunn. En helhetlig tros- og livssynspolitikk. har igjen aktualisert debatten om gravferdsforvaltning.

Historisk utvikling

Fra 1950- tallet og utover ble plenkirkegården innført i Norge. Kirkegården skulle være en arbeidsplass, der det var tilrettelagt både for maskiner og for kirkegårdsarbeidere. Den var preget av de funksjonalistiske ideene som gir sitt uttrykk i rekker av gravminner på gressflater. Ofte var det et blomsterbed i front, beplantet med tanke på lave vedlikeholdskrav. Plenkirkegården skulle være lett å vedlikeholde, og gravminnet skulle reguleres etter utseende, størrelse og plassering (Klingberg 2005; Bruun-Olsen Cegla 2008).

Fra 1997 ble kirken ansvarlig for all gravlegging i Norge. I dag er det kirken selv som disponerer arealene og som bestemmer hvem som skal forvalte dem. I dag er det 5 kommuner som har ansvaret for forvaltningen.

Inndelingen av kirkegården har lange tradisjoner. Før i tiden ble det regulert etter individets posisjon i samfunnet slik at de fattige ble plassert på kirkegårdens nordvestre hjørne. Behovet for sosial tilhørighet og gravleggelse i vigslet jord ga kirken sosial makt. I dag er gravplassen for allmenheten. Det er egne felt for ulike religioner, for urnenedsettelser og for familier som ønsker en fellesgrav.

Gravplassen som park?

Utviklingen i samfunnet har endret vår oppfattelse og bruk av grønne areal. I dag er gravplassen et sted som oppfattes som et rekreasjonsområde, med kvaliteter som biologisk mangfold og vegetasjon.

Som grøntanlegg er gravplassen en viktig arena for folkehelsen, med fokus på rekreasjon og opplevelse av natur og kultur. Det grønne; “ ..taler til alle kulturer, uanset religion og alder, og minder om dyrkningen af jorden som en menneskelig handling.” (Den grønne by – skov og landskab, 2009: 18).

Vegetasjon er et av de elementene som er med å skape kirkegårdens rom. Et rom for livets høydepunkter og nedturer. I Husaas og Lunde sin artikkel «Kirkegården – et sakralt landskapsrom» (1995), blir vegetasjonen beskrevet som langsomme byggesteiner. Et slikt perspektiv krever en målrettet grøntforvaltning der skjøtsel og vedlikehold kartlegges og driftes etter en framdriftsplan. Gravplassen er et landskapsrom med en tiltenkt stilart, og har kvaliteter som bør forvaltes på lik linje med kulturminner og parker

Krever kompetanse

Selv om lovteksten om gravplasser er tydelig på de fleste områder, mangler ett essensielt ord; grøntanleggsforvaltning. Forvaltning av gravplassen skjer i henhold til de økonomiske rammene som er gitt, og den faglige kompetansen som foreligger. Det er derfor store variasjoner i den estetiske og faglige kvaliteten til driften av ulike gravplasser. At de fleste menigheter ikke har en egen avdeling for grøntanleggsforvaltning av gravplassen bidrar til dette.

Med en egen grøntanleggsavdeling får man et større fokus på faget og gravplassen som et grøntanlegg. Uavhengig av om det er kommunal eller kirkelig forvaltning, er det viktig at det grøntfaglige kommer til syne i forvaltningen av et så viktig landskapsrom som gravplassen faktisk utgjør. Det trengs kunnskap om drift og vedlikehold av anlegg for å kunne få til et velykket grøntanlegg. En forvalter som ser gravplassen med ”grønne øyne” vil kunne se behov og mangler på en helt annen måte enn en forvalter som for eksempel ikke har landskapsingeniør/arkitekt eller gartnerkompetanse. Nye arealplaner vil kreve nytenkning og bruk av ressurser som lokale kirkelige fellesråd ikke innehar per i dag.

Helhet

Gravplassen skal innebære en helhet og imøtekomme behov både som et sted for de døde og for de levende. Den har mange funksjoner som skal forvaltes, fra gravplass og grøntanlegg til kulturhistorisk perspektiv. Vegetasjonen er langsom og tilstedeværende og symboliseres ved endringen av landskapsformer, trær og planter. Det grønne er i bevegelse, selv om samfunnet omorganiseres og peker i mange ulike retninger.

Jeg mener at grøntfaglig kompetanse må styrkes i forvaltningen av gravplasser. I dag er det kommunen som i størst grad sitter med denne type kompetanse. Dette viser at kommunen anerkjenner utfordringen; gravplassen som rekreasjonsområde for besøkende og sørgende er like viktig som selve kirkebygget. Derimot sitter kirken på lite av denne type kompetanse. Det er pussig at Den norske kirke kaller seg en «grønn kirke», når de overser det grøntfaglige i sin forvaltning av gravplassene. Eventuelt, når den ikke integrerer grøntfaglig kompetanse i gravplassdriften.