Fører fokuset på begrensninger og krav til at skapergleden i nyere landskapsarkitektur svekkes? En refleksjon om budskap og uttrykk i moderne landskapsarkitektur, innenfor rammene av formelle reguleringer og standarder.

Daniel Ewald
Student, landskapsarkitektur. ILP, UMB

Rammer kveler kreativiteten, hører vi. Ironien presenteres fysisk i innrammede skaperverk som har til hensikt å begeistre, men som kneler under vekten av sin egen struktur. Vi tar oss selv i å bemerke på befaringer og studieturer at mange prosjekterende ser ut til å ha mistet gnisten. Oftere enn man beundrer det kreative geniet bak planen, stiller man seg heller spørsmålet: Har jeg ikke sett alt dette før et sted?

Det synes å være mange fellestrekk innen moderne landskapsarkitektur. Formspråk, materialbruk og utførelse går igjen, i enkelte tilfeller så mye at det kan være vanskelig å skille prosjekter fra hverandre. Det kan nesten virke som om majoriteten av dagens anlegg har samme genetiske opphav i en sort gryte av prydgress, cortenstål og kinesisk granitt.

Plantene må vike
Det vil si, om det engang finnes prydgress. En annen fellesnevner i moderne anlegg er fraværet av vegetasjon. Vegetasjon er vanskelig. Mange plantearter tåler ikke det urbane miljø. Mange er svartelistet. Flere tåler hverken tråkk, forurensning eller salting. Som løsningsorienterte gjør vi da det eneste rette: Vi fjerner plantene. Slik unngår vi problemer med skrinn vegetasjon som følge av menneskers opphold og ferdsel. En av følgene av dette er at materialer og utførelsen av konstruksjonene får hovedrollen i anleggene. Plantebruk er dessuten beslektet med hagedesign, og hagedesign fenger ikke unge landskapsarkitekter. Vi ønsker å skape større, viktigere ting. Store verdier som bærekraft, klimaendringer og samfunnsnytte er med på å forme våre idealer. Plantebruk er ikke nok. Vi ønsker å lage store planer som medfører store endringer. Store grep med stor effekt.

Måten vi angriper det på er å jobbe i urbane miljø, for det er der de store tingene skjer. Urbant, med tekniske terrenggrep og lekre materialer. Skape rom. Skape møter. Møter mellom mennesker vi ikke aner hvem er. Fra kontorvinduet legger vi til rette for brukerne vi ikke kjenner. Men arealene blir mindre, og mulighetene tilsynelatende færre. Stedsidentitet og historie må vike for å tilpasses nye og stadig strengere krav til tilgjengelighet. En nødvendig modernisering, slås det fast.

Fra tegnebordet til den etter hvert lavmælte og distanserte arkitekten kommer utførelsen av den fjerne tredjepart. Lokal arbeidskraft er for kostbar. Lokale materialer likeså. Begge deler importeres. Møtet med virkeligheten for den prosjekterende manifesterer seg i forholdet til offentlige regelverk, krav og standarder. Kreativ energi går tapt til altoppslukende beskrivelsesprosesser. Resultatet er at man når et metningspunkt der man har et sett løsninger for enhver situasjon som man pusler sammen i det ene prosjektet etter det andre, fordi man vet at det blir godkjent. Dette synes gjeldende både for bygg og landskap. Men må ikke budskapet i et prosjekt ha en viss styrke for å få aksept og rotfeste lokalt? Eller holder det å nedtegne det på en plansje festet til en cortenstålplate? Når både materialer, utførelse og formspråk konvergerer, hvor blir kunsten i landskapsarkitekturen av? Samtidig: Hvor mye behøver å være unikt for å kunne identifiseres som spesielt? Er ikke formålet å formidle noe? Stedet, om ikke annet?
Dette handler ikke bare om idealistiske tilnærminger til faget, men også diskusjonen rundt kvalitet i våre fysiske omgivelser. For kvalitet er en kombinasjon av flere ting.

Tilfør det lille ekstra
I undervisningen ved UMB blir man påminnet om at det ikke handler om å plassere objekter i kontekst, det handler om å skape kontekst - men denne kan skapes på flere nivå. Ofte skal det ikke så mye til. Det aller viktigste, som vi kanskje minnes om for sjelden, er å ta stedet på alvor.

Enkelte (1) hevder at stedstilhørighet og historie kan skapes ved hjelp av direkte medvirkning og enkle, temporære virkemidler. Slik blir stedet unikt gjennom bruk av mennesker. Andre (2) anerkjenner stedet og går i detaljen for å gi det ytterligere karakter, via håndverksmessig eleganse og praktisk finesse, eller skjenker det en fortelling, der intensjonene formidles poetisk (3).

Ta detaljen. Det skjer mye i menneskelig skala som et overordnet formspråk, eller fugleperspektivet, ikke vil dekke. En praktisk filosofi vil kanskje argumentere for at den virkelige landskapsarkitekturen foregår på millimeternivå: At det er detaljen som møter mennesket. En poetisk filosofi vil kanskje hevde at det er historien som gir stedet sjel; både den som har vært, og den som skapes. En humanistisk filosofi kan igjen hevde at selve møtet mellom mennesker på stedet som utformes er målet. Felles for disse er at samtlige tilnærminger krever det lille ekstra. Det er utenfor rammeverket. Fremragende landskapsarkitektur er nettopp det. Ikke høyrøstet og middelmådig, ikke nøkternt og standard.

Det behøver ikke være store ting som gjør et prosjekt fremragende, men det krever noe av den som prosjekterer det. Det kan være så lite som en særegen detalj, eller en tanke som har fulgt prosjektet fra start til slutt. Nøkterne prosjekter kan også øke kvalitet på et sted, men de formidler pent lite. Prosjekter som ikke formidler noe vil ha desto større vansker med å bli akseptert. De fremstår like nøytrale for alle involverte. Hvordan blir så forholdet til dem?

Budskapet
La oss ta et skritt tilbake. Dersom vi skal være analytiske og utlede noen kriterier fra dette, kan vi si at landskapsarkitektur av høy kvalitet har:

- en humanistisk intensjon om å skape møter mellom mennesker og fungere som en sosial arena, et sted man ønsker å bruke og dermed får tilknytning til,
- en håndverksmessig intensjon om gode detaljer, materialer, teknisk finesse og en utførelse som reflekterer det,
- en intensjon om å formidle noe om stedet og konteksten det er deltakende i å skape, en identitet.
Men dette er selvfølgelig ikke alt. I tillegg kommer formaliteter. Et spørsmål som kan stilles er hva som belønnes mest?

Epilog
Nasjonale turistveger fremheves som noe av det ypperste av moderne norsk arkitekturkunst. Enkelte av disse fremstår som forbilledlige fremhevninger av vårt særpregede landskap, hvor kun minimale inngrep er gjort for å legge til rette for en opplevelse av stedet, kun tilført det lille ekstra. Man kan muligens argumentere for at det sarte, respektfulle inngrepet, det minimale av form og funksjon som kan tillegges for å fremheve - ikke iscenesette - landskapet, er de prosjektene som virkelig tar stedet på alvor. Tilfeldigvis, eller kanskje nettopp på grunn av at landskapsarkitekter er sentrale i disse prosjektene, blir de mer vellykkede for det norske landskapet slik vi ønsker å presentere det (4). Løsrevet kan man si at det handler om å gjøre små grep med stor effekt. På denne måten vil det alltid være rom innenfor rammene, der kunstformen landskapsarkitektur oppstår.

1) Om temporære virkemidler: Stig L. Andersson, SLA arkitekter: «Learning from nature». IMPULSforelesning holdt ved UMB den 15.11.2013

2) Om detaljer og stedserkjennelse: Arne Sælen, Landskap DESIGN: «Urban landscapes, Tankens konkretisering» IMPULSforelesning holdt ved UMB den 14.02.2013

3) Om poetisk fremstilling: Torben Schønherr, Schønherr landskab: «Fire digte og et sted». Presentasjon av egne prosjekter. IMPULSforelesning holdt den 28.02.2013

4) Om Nasjonale turistveger: Ola Bettum: «Landskapet i turistvegprosjektene – En kritisk refleksjon». IMPULSforelesning holdt ved UMB den 18.04.2013