Anonym kunstner

En kunstners refleksjoner omkring sitt geriljagravprosjekt, i lys av gatekunstens reise fra byrom til galleri.

En t-banevogn, en murvegg eller døra til bygården din. En gatekunstner har mange potensielle lerret. Men hvor viktig er egentlig samspillet mellom gatekunst og byrom – for gatekunsten? En tidlig morgen i september lagde jeg en geriljagrav på Vår Frelsers gravlund. Bak fire alpefioler reiste jeg et hvitt kors med inskripsjonen «Ejlert Løvborg (1857-1890)». Prosjektet fikk meg til å reflektere over gatekunstens plass i forskjellige typer byrom. Og det er disse refleksjonene du får her.

Sjekk ut bloggen min for en visuell presentasjon geriljagravprosjektet! Og se video av udåden her!

La meg begynne med den kanskje mest opplagte inngangen til temaet: Hva skjer når gatekunsten tas inn i gallerier og museer? Mange har hevdet at graffiti og streetart mister sin potens innenfor slike rammer. Det er noe irriterende veslevoksent ved denne påstanden. Men den er like fullt sann! I alle fall delvis.

Graffiti
God graffiti estetiske og håndverksmessige kvaliteter som ikke står tilbake for mye godt design og kunsthåndverk. Men det estetiske er kun én side ved denne kunstformen, og uten øye for konteksten en piece, tag eller throw-up inngår i, er man meget uheldig stilt; for uten den vil man kun høyst ufullkomment og overflatisk bedømme kvaliteten på graffiti.

Vår frelsers Gravlund. Foto: Christ Nyborg / Wikipedia Commons

I byen finnes det mange forskjellige lokaliteter, i graffitisjargong kalt spots, som en graffitimaler kan utfolde seg på. Jo større risiko en spot innebærer for kunstneren, jo større verdi får graffitien som males der. Og som regel henger risiko direkte sammen med synlighet og eksponering av kunstverket. Dette er sentralt. Og de stedene der mange utsettes for kunstverket, der vil det ofte også være større fare for å bli oppdaget og tatt.

Derfor er rooftops et begrep i graffiti, med en ikke ubetydelig nimbus knyttet til seg. Stedet kan ikke isoleres fra verket, men er snarere en del av det.

Noen vilkårlige eksempler på populære graffitilokaliteter: tuneller, broer, underganger, trafikkmaskiner, tog- og t-banestasjoner, og på vegger langs morveier, t-bane- og toglinjer. Synlighet og risiko er to sentrale parametere man vurderer graffiti etter. Det har også vært en sterk tendens til å søke mot spots som i særlig grad utrykker urbanitet. Jo mer storbyaktig det ser ut, jo bedre.

Hip hop-kulturen, som graffiti er en del av, har sine røtter i 70- og 80-tallets New York, og kom til Norge med filmer som «Wild Style» (1982) og «Beat Street» (1984) tidlig på 80-tallet. Dette var urbane greier. Og i Europa har man hatt stor respekt for kulturens konvensjoner, slik de har blitt formidlet blant annet gjennom disse filmene. Dette gjelder både hva, hvordan og hvor man maler graffiti.

Se dette klippet fra Wild Style!

I de gamle amerikanske hiphop-filmene spiller t-banen en helt spesiell rolle. Den kan spre navnet ditt over hele byen. Også i 90- og 00-tallets Oslo beholdt t-banen sin rolle som ultimat lerret for graffiti, og slik er det fortsatt. Å male på t-banevogner er den mest effektive måten å tilføre graffiti kvaliteten som ikke har med selve maleriet å gjøre.

Dette er i grunnen paradoksalt. For riktignok er det forbundet med stor risiko å male på t-banetog, men eksponeringen er begrenset. Ruter setter nemlig malte togsett ut av drift for rengjøring straks graffiti oppdages. Den opprinnelige funksjonen, som rullende reklameplakat, er altså borte.

Men de siste femten årene har kunstnerne sørget for å få ulovlige graffiti dokumentert på video. Og over hele den vestlige verden har det blitt utgitt graffitifilmer. Også i Norge. I motsetning til de første hiphop-filmene er det ikke snakk om dramafilmer, men om ikke-kommersielle collager basert på private videoopptak. Og i så og si hundre prosent av disse er t-banetog hovedfokus. Her skildres gjerne hele arbeidsprosessen: innbrudd på avsperret område, gjerne konfrontasjoner med vanlige folk eller ansatte i Oslo sporveier, og selve sprayingen. Se traileren til den norske graffitifilmen «Grovt skadeverk 2» her!

Etter min mening er det i filmer som dette, som dokumenterer prosessen der ulovlig graffiti blir laget, som fanger graffitiens vesen best. Det er her graffiti er mest interessant. Skal denne kunstformen inn på museer og gallerier må det bli som video! Jeg vil påstå at «Grovt Skadeverk»-filmene sier mer om den moderne norske utgaven av arten Homo sapiens enn hundre videokunstverk på Høstutstillingen!

Streetart
I streetarten finnes ingen forpliktelser overfor konvensjoner fra en 35 år gammel amerikansk ungdomskultur. At det allikevel har utviklet seg konvensjoner også innenfor streetart er påfallende. Spesielt tydelig er dette i Norge, der sjablong-kunsten til engelskmannen Banksy har vært totalt premissgivende for våre to mest suksessrike kunstnere, Dolk og Pøbl.

Streetart-kunstnere over hele verden har tjent store penger på domestiserte varianter av egen kunst. Men «Streetart» i et galleri er ikke streetart, men gallerikunst. Og det er i og for seg greit. Men det er når streetarten blir reklameplakater for domestiserte varianter av seg selv, at det blir problematisk. For da har man ikke bare gjort bruk av reklamens formspråk. Da har kunsten blitt reklame for kopier av den samme reklamen.

Streetart er et rotekte online-fenomen, en skikkelig 00-tallsgreie. Google it! Print it! Cut it! Spray it! Alle kan gjøre alt - og alle gjør det! Lettere, enklere og tryggere enn graffiti. Dette er muligens det mest populistiske utrykket i kunstens historie. Lettfattelige punchlines, humoristiske sleivspark og pop-kulturelle referanser. At nyrike nordmenn, mer enn noen andre, har trykket kunstformen tett til brystet, er heller ikke rart. Ei heller at oljebyen Stavanger har blitt landets streetart-hovedstad. Det er en slags Gardar Eide Einarsson-kunst for dummies. Like utvendig, men med appell til folk med mindre ekskluderende kulturell kapital. Mange vil sikkert si at det er noe forsonende i det at streetarten er så tilgjengelig, så “upretensiøs”. Perfekt for oss nordmenn, med andre ord!

Kirkegården
Det var altså mitt lille kunststunt på Vår Frelsers gravlund som satt i gang disse refleksjonene. Og det var dette helt spesielle stedet som fikk meg til å tenke, og føle. For kirkegården er et helt spesielt byrom!

Det jeg gjorde var å ta min egen streetart i motstått retning av hovedstrømmen. Hovedtstrømmen renner mot gallerier og veggene til folk med mye penger. Jeg tok den et sted der friksjonen var større en på gaten. Hadde det hvitmalte korset virket like sterkt hvis det hadde blitt plassert i en park? Nei. Åpenbart ikke.

Det finnes ingen andre steder som respekteres i så stor grad som kirkegårdene. Og det er ikke på grunn av videoovervåkning og vakthold. Nei. Vi respekterer faktisk dette stedet. Mens kirkebyggene våre for lengst har blitt konsertsaler og kulturhus, har kirkegården noe mer varig ved seg. Her synes tiden virkelig å ha stått stille. Kirkegårdens bruksområde må sies å være nokså begrenset. Man kan besøke graver. Ja. Men her er ingen andre aktiviteter aktuelle. Her arrangeres ingen musikkfestivaler eller fester. Man tråkker ikke på graver!

Ingen steder er våre kulturelle gjengangere så påtrengende tilstedeværende. Våre forfedre er faktisk til stede her! Med sine kropper og gravmonumenter. Gravmonumentene representerer mennesket som er borte, og må behandles med verdighet. Her står vi så åpenbart ansvarlige ovenfor våre forfedrenes verdighet, ovenfor deres moral. Det er rett og slett ikke opp til oss. For vi er i grunnen ikke brukerne av dette byrommet. Å velte gravstøtter betrakter som antisosial atferd, det må være snakk om sykdom!

Og derfor har jeg en klump i magen. Er jeg syk? Jeg har utnyttet kirkegården. Jeg har snyltet på verdigheten. Kanskje har jeg gått for langt. Sikkert er det i alle fall at jeg er et moderne menneske fanget i forestillingen om overskridelsens nødvendighet. Et lite, lite menneske. Med et stort og ynkelig markeringsbehov.