Hamar - snart by?

I skyggen av Oslos storbyutfordringer møter også mellomstore byer som Hamar utfordringer knyttet til transportinfrastruktur og boligbygging. Det er behov for et regionalt perspektiv for å finne gode løsninger lokalt.

Steinar Semmingsen, Landskapsarkitekt

Hamar i vekst

Olav Stikbakke skriver om noen av sine betraktninger av Hamar i Kote den 28.oktober. Som relativt nyinnflytta Hamarsing, dog Hedmarking, ønsker jeg å belyse flere av de utfordringene som Hamar står ovenfor. Professor ved Arkitekthøyskolen, Peter Butenschøn, har uttalt at “mange byer planlegger, men i Hamar handles det”. Det er en meget treffende beskrivelse av hvordan Hamar oppleves akkurat nå.

På samme måte som andre mellomstore byer, som Bodø, Moss og Tønsberg er Hamar en by i stor vekst. Milliardinvesteringer i både privat og offentlig regi gjør Hamar til en av byene i landet hvor det bygges mest målt i innbyggertall. Denne plutselige investeringsbølgen kommer beleilig. Med ferdig utbygget Intercitytog, kan det tenkes at noen av de hundretusener som er ventet til Osloområdet også vil vurdere Hamarregionen som et aktuelt bosted, dersom Hamar by tilbyr de kvalitetene de etterspør. En revitalisering av Mjøsfronten og Åttemersplanet er helt klart en viktig suksessfaktor. Med utvikling av nevnte Åttemetersplanet, Espern og Tjuvholmen vil Hamar ha en sammenhengende urban sjøfront fra Stangebrua og til Domkirkeodden, med tilrettelagte gang- og sykkelforbindelser videre til Jessnes og Brumunddal.

Det er viktig å spørre seg hvorfor byer som Hamar i utgangspunktet er attraktive som bosteder sammenlignet med storbyer som Oslo. Hamar kan tilby relativt gunstige boligpriser i et rolig miljø, godt utbygget infrastruktur, nærhet til natur- og rekreasjonsmuligheter, et anstendig kulturtilbud, renere luft, god barnehagedekning og kort veg til skoler, og samtidig stor sannsynlighet for at begge i et parforhold kan finne seg en attraktiv jobb. På mange måter forener det fordelene ved storbyen og bygda. Veksten i Hamar og tilgrensende kommuner gir likevel en del utfordringer som er storbyrelaterte, som økt trafikk med påfølgende trafikkstøy, forurensing og barrierene det medfører, som videre påvirker bomiljøer og skole- og barnehagesituasjonen. Hvem ønsker å bo ved siden av, eller sende ungene over høyt trafikkerte veger? Hvordan trafikkinfrastrukturen og bomønsteret løses i mellomstore byer, er etter min mening en enda viktigere forutsetning for at Hamar skal bli en god by, enn de opplagte transformasjonsområdene i Mjøsfronten. Det er relativt bred enighet politisk og planfaglig hvordan livet i sjøfronten skal leves. Og selv om livet i sjøfronten blir godt, er det fortsatt et liv der bak hvor man også skal leve.

Hvilke konsekvenser gir Hamars vekst?

Mekanismen beskrevet ovenfor, gir seg gjerne utslag i et ønske om rekkehus/ enebolig med garasje (gjerne dobbel) og hage. Når man flytter ut av Oslo som nyetablert familie, er det ikke en 4- roms i en 60- tallsblokk på Mæhlumsløkka i utkanten av byen som er drømmen. Leiligheter er ikke attraktive nok. For Hamar gir dette en stor utfordring som kan oppsummeres med ett ord; trafikkavikling. Det man flyktet fra i storbyen er man nå selv med å skape. Mer støy, mer forurensing, og et mer hektisk liv i bil. Store byer som Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim får mye oppmerksomhet omkring trafikkhåndteringen. Utfordringene er, om ikke like store, også i høyeste grad tilstede i mindre byer.

Ønsket om større bolig justeres av mulighetene som til enhver tid ligger i et område (hva markedet tilbyr), og hva man er villig (evner) å betale. Hamars tilgrensende kommuner opplever også vekst, og når eiendomsprisene stiger i Hamar, flyttes flere og flere til nabokommuner, som har mer akseptable priser. Utbygging i disse kommunene påvirker Hamar sterkt. Hamar har aldri vært planlagt for å være en storby, og samtidig som Hamar er den største byen i Hedmark, er det den kommunen som har minst utstrekning. Derfor blir det feil å kun se isolert på Hamar for seg. En fragmentert og lite helhetlig boligutvikling i hele Hamarregionen gir ikke grunnlag for å kunne tilby god kollektivdekning. En gjennomført samordnet areal- og transportplanlegging for en kommune alene i en region er vanskelig, så lenge mange andre faktorer også påvirker. Hvordan hele regionen planlegger, er helt vesentlige for å få gode byer.

Det gjelder ikke bare trafikkavviklingen og bomiljøer, men også arealkrevende næring. Til neste år skal nye IKEA i Nydal i Ringsaker (rett utenfor kommunegrensa til Hamar) stå ferdig, som skal betjene store deler av Oppland og Hedmark. Samtidig legger Hamar selv til rette for et voldsomt kjøpesenter på en av byens mest attraktive, sentrale tomter. Håpet fra kommunen om at et mer sentrumsnært kjøpesenter skal gi nytt liv til sentrum ( 3 butikker i gågata med lang fartstid har blitt lagt ned bare i år) kan virke fjernt, i alle fall om man skal legge erfaringen fra lignende prosjekt i andre byer til grunn. Flere sentrumsbutikker forsvinner over til det nye kjøpesenteret fra neste år. Med tidsklemma/ julestria som en sky over seg, hvor lett er det ikke å prioritere å handle på et kjøpesenter med gratis parkering, hvor alt er innen rekkevidde og åpningstidene er lange? Paradokset er at man drar til byer i utlandet for å oppleve stemningen i hyggelige gågater, samtidig som man undrer seg over hvorfor ikke slikt finnes hjemme?

Hvordan kan dette utvikles til å bli noe positivt?

Utviklingen med nytt kjøpesenter i Hamar vil mest sannsynlig bety flere ledige lokaler i sentrumskjernen. Og hva skal de fylles med? Dersom flere butikker blir tomme i sentrum, vil en del av biltrafikken forsvinne. Hamar er riktignok ikke stort nok til at alle lokalene kan være cafèer, restauranter eller barer. Men hvilke andre formål kan sentrumsområdene da inneha? Hamar arbeiderblad skriver på lederplass den 13. november at Hamar er “sultne på byopplevelser”. De skriver at Hamar sentrum er i endring; der butikker flytter ut kommer nye kulturinntrykk inn. En nedlagt butikk i sentrum ble en helg arena for en kunstfestival hvor 1000 mennesker deltok (Hamar har ca 30 000 innbyggere). Det er tydeligvis håp om et levende bysentrum på Hamar.

Kan det tenkes at flere folk nå vil bo i sentrum, rett og slett fordi mye trafikk og bråk er lagt utenom? Det kan gi fantastiske muligheter for sentrumsboliger i et urbant, fremtidsrettet og rolig bomiljø, nær de kvalitetene Mjøsa har å tilby, samtidig som det er nært handelsområdene, enten det er i sentrum eller på bynære kjøpesentre. Men, dagens sammensetning av beboere i sjøfronten på Hamar (ofte pensjonister og single) bør utløse en debatt om hvorfor det ikke er flere barnefamilier i sentrale byområder, og hvilke tiltak som må treffes. I de nye områdene som utvikles i sjøfronten må det derfor utvikles boliger med kvaliteter som er attraktive for barnefamilier. Her tror jeg hele kjernen til utfordringen ligger.  Det er variasjonen av mennesker i det tette bylivet som skaper det urbane liv, ikke bare antall leiligheter og cafèer. Barnefamilier i sentrum gir grunnlag for bærekraftige og pulserende byer. 

Jernbanen- en avgjørende faktor for Hamar by

I diskusjonen omkring et levende Hamar sentrum er plasseringen av den fremtidige jernbanestasjon i forbindelse med Intercityutbyggingen meget viktig. Flere ønsker å trekke jernbanestasjon ut av sentrum, til området rundt Vikingskipet, som ikke har noen klare sentrumsfunksjoner. Det vil bety at mange flere, som i dag bruker beina eller sykkel, vil benytte seg av bil for å komme til stasjonen. I dag er jernbanestasjonen med å gi Hamar by en puls og liv utenom butikkenes åpningstid. Oppfattelsen av at jernbanen er en barriere er til dels misforstått, da det er flere gode underganger hvor man kan krysse, og den visuelle kontakten med Mjøsa er god. At jernbanestasjonen blir værende der hvor den ligger i dag, er også helt i tråd med den utbyggingen som er ventet i Mjøsfronten, og slikt stemmer bedre med samordna areal- og transportplanlegging.

Hamar- tanker om fremtiden

Hamar med sin beliggenhet og sitt utviklingspotensiale vil for alltid være innlandshovedstaden. Men; i dag blir det i nabokommunene tatt flere beslutninger som påvirker byen Hamar uten at kommunen Hamar har anledning til å bli hørt, eksempelvis boligutbygging og arealkrevende næring som IKEA. Dette er et argument for kommunesamenslåing. Både Hamar og omkringliggende kommuner vil tjene på dette. Man må nemlig løfte blikket over kommunegrensene, og tenke regioner, for å finne løsninger som er gunstige for alle innyggerne innenfor de representative kommunegrensene.

I fremtiden er jeg overbevist om at man i større grad vil se enda flere mennesker som ønsker å eie mindre og bo tettere. Dette gjelder også i mindre byer som Hamar. De urbane og kulturelle kvalitetene trenger ikke være en motsetning til et rolig liv med frisk luft og nærhet til rekreasjonsområder. Kanskje kommer man også til et punkt hvor man må erkjenne at det ikke er en menneskerett å bo i en enebolig, heller ikke  i “rurale strøk” som Hamarregionen. Det er kanskje heller ikke en menneskerett å kjøre alle unger i barnehage og skole, for så å parkere rett utenfor døra til jobben, for så å kjøre til alle aktivitetstilbudene på kveldstid. Eller er det det vi vil?

Når det gjelder Hamar er det en optimisme i byen som folk legger merke til. Kommuner fra hele landet strømmer hit for å se og lære av hva Hamar kommune har gjort og gjør.

PS: Til neste år ferdigstilles foruten kjøpesenteret; nytt kulturhus, rehabilitering av innfartsåren til Hamar med sykkelveier og allè, det nye Stortorget og nytt stort badeanlegg, Ankerskogen.