Pulserende, grått betonghjerte

Linn Strømsborg skildrer drabantbyen som et sted det er vanskelig å innrømme både overfor seg selv og andre at man ikke vil forlate. 

Christine Skogen Nyhagen
litteraturviter og forfatter fra Lindeberg i Oslo

I romanen Furuset flytter Eva hjem til foreldrene mens hun leter etter et sted å bo, etter å ha fullført masteroppgaven i statsvitenskap. Eva har alltid tenkt på Furuset som et betydningsløst sted hun har villet flykte fra. Etter hvert som hun gjenoppdager hjemstedet, blir hun likevel mer og mer usikker på sin egen mangel på tilhørighet, og på om det var hjemstedet eller hennes eget følelsesliv som gjorde tenåringshverdagen så uutholdelig.

Refleksjon på videosjappa

Ved en tilfeldighet får hun seg jobb på den lokale videobutikken på nærsenteret. Der ekspederer hun kunder, ser på åttitallsfilmer og spiser smågodt mens hun prøver å finne ut om hun i det hele tatt har noen videre planer for livet sitt, og hvordan hun eventuelt skal realisere dem.    

Kanskje sover alle steder og byer når man er femten? Kanskje er alle steder for små for alle følelsene som bor inni oss når vi er enda mindre? Du synger om Eskilstuna, men kanskje synger du også om Furuset, Åmål, Veitvet, Skullerud, Kongsvinger, Vålerenga, Haugenstua, Bekkestua, Holmlia, Malmö, København, Kalmar, Høybråten, Lørenskog, Blystadlia, Vinderen, Bærum... Kanskje synger du egentlig om å være femten år, den følelsen man aldri kommer til å forstå fullt og helt igjen, men som alltid er her. Som et ekko av den tida der vi følte at vi vokste ut av byen vi bodde i, stedet vi måtte se på hver eneste dag, menneskene vi måtte forholde oss til, alt vi måtte gjøre.

Underveis rulles det opp enkeltskjebner fra Evas oppvekst. 14-årige Akim som dør uventet av en hjertefeil under en fotballkamp, og som blir den resten av vennegjengen senere alltid utbringer en skål for på fest. Rastløse Aksel som dropper ut av ungdomssskolen, som glemmes av de andre, faller utenfor systemet og blir narkoman. Evas barndomsvenner, norsk-gambiske Jo og norsk-thailandske Nina, som begge har valgt å bli boende på Furuset, men drar ut på stamstedet i Oslo sentrum hver helg. 

Populærkulturelle linjer

Som i sine to tidligere utgivelser, Øya og Roskilde, begge fra 2009, skriver Strømsborg i et hverdagslig-poetisk språk. Fortellerstilen er muntlig og malerisk, ispedd en god porsjon populærkulturelle referanser til eksempelvis Goo Goo Dolls, Ally McBeal, Simpsons og Futurama. Først og fremst trekkes svenske Kent inn som Evas gjennomgående musikalske følgesvenner, fra hennes første møte med albumet Hagnesta Hill. Strømsborg drar paralleller mellom Kents hjemsted Eskilstuna og Furuset.

            Jeg vet at arbeidsledigheten blant unge i Eskilstuna er høyest i hele Sverige, så der er det ikke vanskelig å bli ingenting, men du kan også bli Kent, du kan øve og øve og øve som dem og så rømme. Jeg ser for meg at alle små steder ligner på hverandre, akkurat slik menneskene som bor på alle stedene også ligner hverandre, og jeg forestiller meg at de neste fire som går forbi vinduet mitt skal bli det beste bandet i Skandinavia, de neste fire etter dem:ingenting?

Da undertegnede så Fucking Åmål på kino som tenåring i 1998, kunne heller ikke jeg unngå å assosiere filmens Åmål, som Strømsborg også henviser til, med drabantbyen jeg kom fra. Denne nitriste og grå boligblokkverdenen man så gjerne ville vekk fra, hvor ingenting av betydning skjedde, og hvor det tilsynelatende ikke var så stort rom for å utvikle seg som menneske.

Utopi, mareritt eller stillstand?

Drabantbyene i Groruddalen har i flere år hatt rykte på seg for å være belastet med sosiale problemer i forbindelse med integreringsdebatten, kriminalitet, gjenger, arbeidsledighet og rusmisbruk. Den sosialdemokratiske drømmen som utgjorde Furusets historie før dette mediebildet ble dannet ,i de første tiårene etter at drabantbyene i Groruddalen ble dannet, fortelles gjennom Evas foreldre. Som ungt ektepar etablerte de seg på Furuset i 1983, den gangen blokkene fortonte seg som høymoderne og forlokkende boligmuligheter i nærheten av marka, til en rimelig penge.

For oss som kjenner drabantbyen fra innsiden, kjennetegnes Furuset først og fremst som en utpreget rolig og nærmest satt del av byen, som huser en majoritet av småbarnsfamilier. I nabolaget arrangeres Rusken jevnlig, alle er på fornavn med vaktmesteren i borettslaget, og de fleste retter seg etter styrets bestemmelser som henges på oppslagstavla i oppgangen. Et sted man flytter fra som en selvfølge når man når voksen alder, til fordel for sentrum av Oslo eller andre steder. De som velger å bli igjen, som Evas barndomsvenn Jo, møter ofte undrende spørsmål om hvorfor de ønsker å bli boende akkurat her, i utkanten. Hvorfor de ikke søker seg til noe bedre.

            «Ja, det er vanskelig å finne et bra sted som ikke koster skjorta. Med mindre du vil flytte hit da!» Jo ser ut av vinduet igjen, og jeg snur meg og følger blikket hans. Blokker og rekkehus så langt øyet kan se. «Nei, jeg tror ikke det. Men kjekt å bo hos mamma og pappa en stund. Mens jeg leter, liksom.» «Det er fint her da, Eva. Kom igjen, vi kan være naboer, akkurat som i gamle dager, hva sier du?» Han ler og dulter meg i skulderen så jeg nesten treffer passasjerdøra. «Kjempefint, sier jeg og betrakter utsikten igjen. Grå snø, grå blokker, grå rekkehus, svart himmel. Kjempefint.

Om man tenker seg et stereotypt bilde av Strømsborgs generasjon som rastløse, urbane unge voksne med himmelstrebende drømmer, noe hun ser ut til å ville bryte med i denne romanen, framstår Jo som den største motpolen. Han erklærer at han ikke ønsker seg noe annet sted enn Furuset, drikker ennå øl med gamle venner på benken ved ungdomsskolen, og lager ofte pizza, fordi det er det eneste han kan lage utenom ferdigmat. Jo er den som til syvende og sist gjenspeiler drabantbyen Furuset, og alle andre steder som tilsynelatende holder seg like stillestående i periferien til alle tider, aller tydeligst.