I løpet av de siste årene har omtrent alle de store kulturinstitusjonene i Oslo blitt vurdert plassert langs vannkanten i sentrum. God idé?
Bruse Rognlien
Student By- og regionplanlegging, ILP, UMB
Paris
I Paris har man bygget en by full av storslagne monumenter, bygninger, avenuer, boulevarder og mye mer. Det er jevnt over få ting ved byen som virker smått, halvhjertet eller nølende, enten det gjelder det 320 meter høye Eiffeltårnet eller den 650 meter lange Louvre-bygningen. Hadde man plassert Louvre sin ene ende der Det kongelige norske slott ligger i dag, ville det strukket seg til midten av Spikersuppa, og hadde man tilføyet Tuileries-hagen som en ekvivalent til Slottsparken, ville anlegget endt helt nede ved Oslo S.
Helhjertet var man også når middelalderbyen Paris ble delt opp med akser og avenuer på 1800-tallet, og når bysykkelsystemet ble etablert i 2007 med over 20 000 sykler fordelt på over 1800 stativer spredt rundt i hele Paris kommune. Man var også helhjertet og tilsynelatende nesten blind i sin tro på ideen da man bygde de modernistiske boligkompleksene i drabantbyen Sarcelles(ill:2) nord for Paris på 1950-tallet, for ikke å snakke om da den postmodernistiske reaksjonen ble manifestert i Ricardo Bofills sosiale boligkompleks Les Espaces d’Abraxas(ill:3) fra 1982, eller når han tegnet “Versailles for the people” i Saint-Quentin-en-Yvelines mellom 1982 og 86(ill:4).
2) Sarcelles modernistiske punkthus og lameller fra midten av forrige århundre. Foto: http://paris.untappedcities.com/
3) Ricardo Bofills Les Espaces d’Abraxas fra 1982. Foto: Martin R. Ersdal
4) Ricardo Bofills Le Viaduc og Le Temple i Saint-Quentin-en-Yvelines 1982-86. Foto: http://paris.untappedcities.com/
I og rundt Paris kan det virke som om alle ekstremiteter er blitt realisert – med en voldsom tro og begeistring. Hvorfor man har hatt behov for å realisere alle disse ekstremitetene er vanskelig å si, men årsaken er mest sannsynlig sammensatt.
I Frankrike har det lenge vært tradisjon for at lederen setter igjen tydelige spor etter seg og sin tid i posisjon. Aller tydeligst ser vi det kanskje i Napoleon III sin mer eller mindre totale restrukturering av Paris, men vi kan også se det i nyere eksempler som Aéroport Paris-Charles de Gaulle. Typisk er det også at lederne har et ønske om å sette sitt preg på kulturarven, enten ved å bygge en glasspyramide ved Louvre slik Francoise Mitterrand gjorde, eller ved å presentere den mye kritiserte ideen om et la Maison de l'Histoire de France, et stort samlet nasjonalt historisk museum som skal fortelle den franske historien en gang for alle.
Ekstremitetene i Paris kan også forklares med en ”reaksjonspendel”. Pendelen ble i Paris på et tidspunkt trukket i voldsom begeistring opp til toppen av en stor og veldig modernistisk boligblokk, og endte naturlig nok på toppen av et meget stort og veldig postmoderne prosjekt da den ble sluppet. De store pendelbevegelsene er synlige mange steder i Paris, ikke bare i arkitektonisk sammenheng.
I en metropol som Paris, som har et behov for å befeste sin posisjon blant verdensmetropolene og samtidig har kultur for storslagenhet, intellekt og radikale ideer, er det naturlig at de store ideene produseres på løpende bånd. Man vil trolig også i fremtiden bygge i henhold til ideene med stor begeistring og tro. I dag kan vi blant annet se det i den pågående videreutviklingen av finansområdet la Defénse som strekker seg langs den for lengst etablerte maktaksen som strekker seg via Triumfbuen, langs Champs Élysées og ned til Louvre.
Oslo
Kanskje ser vi noe av den samme begeistringen og troen langs Oslos sjøfront i dag - en begeistring som gjør at vi vurderer å plassere alle våre viktigste kulturinstitusjoner i vannkanten. Operaen er ferdigstilt, Munch-museet vurderes, nytt hovedbibliotek, nytt nasjonalmuseum, Kulturhistorisk museum med nytt Vikingskipmuseum osv. Mulig er dette ønsket om å ”samlokalisere” alle kulturinstitusjonene et tegn på at Fjordby-ideen har klart å generere en slik tro og begeistring at man har begynt å få skylapper.
Når man befinner seg i denne tilstanden av god tro og voldsom begeistring, kan man skape fantastiske ting. Men man kan også risikere og skape ting som får folk til å tenke – ”hvorfor var det ingen som stoppet dem?” – slik man i dag tenker når man står innunder en baldacchino i Espaces d’Abraxas og ser ut mot gårdsrommet der noen barn desperat prøver å få fotballspillingen til å flyte på tross av den terrasserte teatertribunen.