Sosial boligbygging i Paris. Jakob+MacFarlane 2009. Foto: Borix1.
Across the desert lies the promised land. Resultatene av over 20 år med markedsstyrt boligpolitikk bør gi grunnlag for nytenkning.
Fredrik V. Sand
Boligpolitisk talsperson, Rødt
Etter en lengre tørketid har bolig blitt et tema som ikke bare tar stor plass i folks hverdag, men også vies oppmerksomhet fra media og politiske aktører.
Flere er ikke nok
«Bare vi bygger mer vil det sikre folks rett til å bo», har vært mantraet i sommerens boligdebatt. Dette har gjort debatten ensporet og unyansert.
Et eksempel er når Håkon Haugli, leder av Aps boligutvalg, får spørsmål om det er bedre å erstatte arbeidsplasser og industri med luksusleiligheter langs sjøen, enn at det ikke blir utbygd. Haugli svarer at «- Ja, viss du set det på spissen. Det er trass alt betre at det vert bygd ut enn at det ikkje vert bygd ut og det er flott at det bur folk langs sjøen i Oslo.»[1]
Det er klart at vi må få opp boligbygginga på et nivå som er tilpasset det faktiske behovet, men problemet er ikke fraværet av luksusleiligheter. Problemet er at markedet ikke er i stand til å sikre gode boløsninger for folk flest, selv om vi løfter boligbygginga.Et sted å bo er en nødvendighet. Som Dagbladet skriver: «Folk på visning i Oslo er oppgitte over boligprisene, men bolig må de likevel ha.»[2] Derfor kan private aktører ta godt betalt så lenge det finnes kjøpekraft – eller kreditt.
Norske boligpriser øker mest i verden, og langt mer enn lønnsveksten. Denne avstanden kompenseres det til gjengjeld godt for. For det er ikke bare boligprisene i Norge som er doblet siden 2002. Det samme er gjelda[3]. Ved utgangen av mai i år hadde nordmenn totalt 1 663 milliarder kroner i boliglån[4].
Norges bruttonasjonalprodukt (BNP) var i 2011 på 2 720 milliarder kroner[5]. Dette betyr at vi nå sitter på boliglån som tilsvarer over 60 prosent av BNP. Altså måtte vi brukt over halvparten av verdiskapinga i løpet av ett år, hvis vi skulle betalt ned de norske boliglånene.
Dette er hovedårsaken til at krav om økt BSU eller lavere egenkapitalkrav er avsporinger. Det vil legge til rette for fortsatt stigende boligpriser, og i tillegg være med på å støtte bankene og deres fortjeneste, ikke de som eier eller trenger bolig.
De private boligbyggerne er selv ærlige på at de trenger å tjene på folks behov for å bo. Bransjen har en 10-12 prosents profittmargin på byggeprosjekter. «Dersom man ikke tjener penger på prosjektene er det heller ingen som ønsker å drive med dette», som Selvaag-direktør Baard Schumann sier det[6].
Når boligmarkedet er nettopp markedsdrevet vil prisene drives opp av profittmotiv, så lenge det finnes kjøpekraft og/eller kreditt. Flere boliger vil heller ikke hindre spesielt høye boligpriser i pressområder, markedsmekanismene motvirker ikke at høyere etterspørsel skyver prisene i været.
Boliger utenfor markedet
Rødt jobber for en boligpolitisk offensiv. Vi ønsker en ny boligsektor for kjøp og salg, utenfor markedet. Husbanken må få økte rammer til å finansiere bygging av prisregulerte boliger, gjennom boligbyggelag som også har gjenkjøpsplikt, slik at alle fritt kan selge tilbake boligen sin når de måtte ønske, til kjøpspris pluss indeksjustert prisregulering. Altså skal eiere i en slik sektor være med på ordinær verdiøkning, men boligsektoren holdes utenfor markedsskapt verdiøkning eller verditap. At bolighandelen går gjennom boligbyggelagene er ment å sikre mot svart handel og at privatpersoner henter ut fortjeneste.
Dette er en modell som allerede eksisterer i mindre målestokk i ulike stiftelser og selskaper, og fungerer godt for alle som ikke er opptatt av bolig som investeringsobjekt. Et eksempel er Bygdøy Boligspareklubb for Eldre[7], som nylig vant en seier i Høyesterett, etter at en gruppe arvinger gikk til sak mot dem fordi de ikke fikk selge boliger i sameiet til markedspris.
Vi trenger også en storstilt satsning på ikke-kommersielle utleieboliger. Leiemarkedet i Sverige er prisregulert. Nova-forsker Erling Annaniassen, som har skrevet flere forskningsoppgaver om boligpolitikken i Skandinavia, sier at det gjør det lettere for husholdninger som skal etablere seg og at svenske leietakere har flere rettigheter enn norske[8]. I Frankrike har François Hollande innført prisregulering på husleie som hindrer boligeiere i å presse opp leieprisene.
Boliger for folk flest
Vi trenger en boligpolitikk som er noe mer enn bare sosialtiltak for de vanskeligstilte. Vi trenger en boligpolitikk for folk flest.
Dagens fravær av boligpolitikk tvinger de som har muligheten til å bli spekulanter. De har heller ingen garanti for å komme helskinnet gjennom boligprisenes galopp. Boligprisene har stupt tidligere. Kjøpte man bolig i Norge i 1899, gikk det 90 år før prisene igjen var like høye[9].
Vi er åpne for å diskutere et mangfold av løsninger, fra boligbeskatning til distriktspolitikk, men låser man seg til markedet vil det uansett begrense rommet for politiske løsninger. Utgangspunktet for velferdsstaten var at markedsløsninger fungerer dårlig i hverdagen til folk flest. Hvis ikke regjeringas varslede boligmelding tar dette poenget opp i seg, så vil vi nok se at debatten fortsetter på Peer Gynt-premisser: «Om jeg hamrer eller hamres, – ligefuldt så skal der jamres.»
[1] Klassekampen 21.07.2012
[2] Dagbladet 19.08.2012
[3] http://e24.no/eiendom/jeg-er-veldig-bekymret-for-boligprisene/20262669
[4] Fakta om det norske boligmarkedet, NTB 04.08.2012.
[5] http://www.ssb.no/regnskap/
[6] http://www.aftenposten.no/okonomi/Boligbyggingen-i-Oslo-stanser-opp-6953361.html
[7] http://www.aftenposten.no/bolig/Bygdy-boliger-fr-selges-billig-6718722.html