Den betente kunsten

Politisk skulptur? Et uttrykk vi kanskje hovedsakelig forbinder med kommunismens fall i Øst-Europa, men som absolutt er tilstede i Norge også i dag.

Helene von Hanno Bast Sørum
Landskapsarkitekt MNLA, Hjellnes Consult AS

De fleste har kanskje debatten rundt statuen av Kong Olav V fra 2006 liggende et sted i hukommelsen. Knut Steens blendende hvite marmormonument over Olav – folkekongen - som ble for mye av det gode for Oslo kommune. Monumentet var et bestillingsverk fra kommunen som valgte å takke nei etter å ha blitt presentert det endelige resultatet. Det Knut Steen mente var en, for kongen, karakteristisk hilsen til folket, ble av Oslo kommune sett på som en politisk betent gest av nærmest fascistisk karakter (1).

Til tross for at Steen truet med å destruere skulpturen om Oslo kommune ikke holdt seg til avtalen ble ikke dette skulpturens endelikt. Flere kommuner ønsket å oppføre kongemonumentet og statuen endte til slutt opp på øyen Skjerjehamn i Gulen kommune. En lokal fiskeoppdretter fikk kjøpe den varme poteten for 2 millioner kroner.

Dette var ikke første gang et politisk ubeleilig kunstverk har fått permanent opphold i distriktet.

Billedhuggeren Wilhelm Rasmussen vant i 1925 en konkurranse om et monument som skulle reises på Eidsvoll plass foran Stortinget. Monumentet var en 36 m høy søyle i syenitt og viste Norges historie fra slaget ved Hafrsfjord fram til grunnloven ble til på Eidsvoll. Eidsvollsøylen ble prøveoppsatt i 1926 og planen var at den skulle stå ferdig i 1938. Rasmussen arbeidet med det voldsomme kunstverket, men på grunn av dårlig økonomi ved inngangen til krigen ble arbeidet satt på vent. Rasmussen hadde allerede i 1933 meldt seg inn i Nasjonal Samling, og var under krigen utnevnt av NS til å lede kunstakademiet. Dette ble problematisk etter krigen da Rasmussen ble dømt for landssvik og Stortinget valgte å ikke oppføre den voldsomme søylen. På 60-tallet var det stemning for at man skulle fullføre kunstverket av prinsipielle grunner; «kunstverket var akseptert av de sakkyndige organer, kunstneren hadde vunnet en konkurranse og planen var finansiert med offentlige midler» (2). Søylen ble ferdigstilt og prøveoppsatt utenfor Kunstnernes hus, men Norsk kulturråd frarådet å reise søylen og et overveldende flertall på Stortinget vedtok at den ikke skulle reises.

Eidsvollssøylen prøveoppsatt foran Stortinget i 1926. Foto: Neupert, Herman/Oslo Museum

I 1992 kjøpte en hotelleier i Bøverdalen i Lom kommune søylen for 2,6 millioner kroner. Søylen med Harald Hårfagre på hesteryggen står i dag ved hans hotell, blant tømmerhus og høye fjell ved Galdhøpiggen(2).

I motsetning til andre land som fysisk river ned politisk problematiske statuer, for eksempel etter et regimefall, velger vi i Norge en annen taktikk. Kunstverk som både er ment for og rent tematisk kunne stått i hovedstaden, eller i det minste i en større norsk by, blir isteden forvist til landets øde bygder. Både statuen av Olav V og Eidsvollsøylen ville hatt en selvfølgelig plassering i Oslo om det ikke var for deres politisk betente tema. Ved å reise skulpturene, men henvise dem til distriktene, unngår man langt på vei både å diskutere og konkludere rundt et ubehagelig tema.

Knut Hamsun er ansett som en av landets fremste forfattere, men hans åpenhjertige støtte til Hitler og nazistene under andre verdenskrig har vært et problematisk moment for dem som ønsker å hylle forfatteren med en plass, gate eller skulptur. Til tross for at han fikk Nobelprisen i litteratur allerede i 1920 skulle det gå lang tid før man fikk reist en statue av forfatteren. I 2009, jubileumsåret for Hamsuns 150 års fødselsdag, ble den første helfigurstatuen av forfatteren oppført i Vågå kommune.  Når man i dag oppfører en skulptur av Hamsun, kan man da se bort fra hans politiske holdninger, eller har hans personlighet blitt større enn hans dikterskap? Til tross for at Hamsuns familie kom fra Gudbrandsdalen tilbrakte han selv relativt liten tid her. Det er vel og bra at det finnes kunst andre steder enn i Oslo sentrum, men er ikke nettopp Hamsun en størrelse som hadde fortjent en plassering i hovedstaden? Kanskje ville en skulptur av Hamsun i Oslo hjelpe oss å diskutere personen og forfatteren under ett, istedenfor å forsøke å dele ham i to separate deler. Det kan tidvis være ubehagelig å berøre de politisk betente sidene i et samfunn, men for å komme videre er det ikke alltid den letteste veien som er den beste.

Det har gjennom 1900-tallet vært et skifte i hvor og hvordan man velger å plassere skulptur. Helt fra antikken har det vært en tendens til at byster og skulpturer av fremtredende politikere ble plassert ute i det offentlige rom. Nå ser man en tendens til at det er upolitiske, og dermed ofte uproblematiske, underholdningsartister som Wenche Foss og Leif Juster som beæres med skulpturer i de offentlige uterommene. Samtidig velger man å plassere bysten av Norges første kvinnelige statsminister, Gro Harlem Brundtland, trygt inne i Arbeiderpartiets kontorlokaler (1). Hva er årsaken til at man ikke plasserer politisk ladete skulpturer av nyere dato i det offentlige uterom? Er vi engstelige for at vi senere kan bli konfrontert med dagens valg? Kan vi snu det til å bli en positiv konsekvens for samfunnet, at mangfold og ulikhet får eksistere side om side uten at vi alltid etterstreber normen om den kjedelige politiske korrektheten? For ikke å bli et overfladisk Se-og-Hør-land må man tørre å begi seg ut i noen vanskelige debatter, for eksempel blant annet når det gjelder hvor og hvordan man skal plassere skulpturer av personer med politisk budskap i det offentlige uterom.

(1)   "Plassering av skulptur i offentlige uterom"

Masteroppgave 2012 av Elise von Hanno Bast Sørum og Helene von Hanno Bast Sørum

(2)   Dagbladet "Kong Harald-statue også avvist"

Disse tankene er basert på arbeidet som ble gjort i masteroppgaven "Plassering av skulpturer i offentlige uterom" våren 2012. (Oppgaven i sin helhet)