Ingvild S. Reymert
Bystyrerepresentant i Oslo (SV)

Flere av kollegaene mine bor i Akershus. De jobber i Oslo, som meg. Hver dag drar de med det samme kollektivtilbudet til jobb som meg. Og som meg er de opptatt av å få et bedre kollektivtilbud i Oslo/Akershus. Vi som bor i Oslo og i Akershus har mye til felles. Vi bruker de samme bussene, togene, tbanene og trikkene, vi er på det samme arbeidsmarkedet og vi bruker det samme fritids- og kulturtilbudet. For mange føles fylkesgrensene unaturlig - For Oslo og Akershus er en stor region. By- og regionutvikling må derfor gjøres med utgangspunkt i at Oslo og Akershus er en region.

Planstrategi for Oslo og Akershus

28.april vedtok Bystyre i Oslo sine innspill til «Planstrategi og planprogram for areal og transport i Oslo Akershus». Planstrategien er et samarbeid mellom staten, Oslo kommune og Akershus fylkeskommune. Planstrategien skal utarbeide en felles regional plan for areal og transport i de to fylkene, og inneholde en strategisk arealkart og avklare prinsipper for grenser mellom utbyggingsområdet og landbruks-, natur- og friluftsområdet.

Intensjonen er derfor god. Planen skal dermed ta nødvendige grep for å koordinere utbyggingen i de to fylkene. Likevel viser prosessen rundt behandlingen av planstrategien at samarbeidet er tungvint, at vedtakene ikke er forpliktende nok og at det trengs mer og tettere samarbeid.

Tungvint prosess

Når to selvstendige folkevalgte organer med ulike partier, interesser og meninger skal samarbeid med staten, hvor en av partene i tillegg er en fylkeskommune med hele 22 selvstendige kommuner med sine folkevalgte organer, med ulike partier, interesser og meninger, sier det seg selv at det er vanskelig å komme frem til detaljerte og forpliktende vedtak som alle er enige om. Prosessen rundt planstrategien var et eksempel på det. I Bystyre i Oslo var riktignok de aller fleste positive til planstrategien, men når alle partiene skulle finne noe de alle kunne stille seg bak, ble vedtakene ganske tannløse.

Det stilles også spørsmål om hvordan planstrategien stiller seg i forhold til andre planer som for eksempel Oslopakke 3. I planstrategien var alle partiene i Oslo enig om at det er nødvendig med en ny tbanetunell og jernbanetunnel for å ta unna pågangen på kollektivtransporten. Spørsmålet er derimot om de samme partiene vil gjøre de nødvendige økonomiske prioriteringene i forhandlingene om Oslopakke 3 der transportmidlene skal fordeles. Er man da villig til å følge opp sine formuleringer i planstrategien om at vi trenger nye tuneller og faktisk prioritere kollektivtransport fremfor ytterligere veibygging. SV er det, men jeg tviler på at Høyre, FrP, Venstre, KrF og Arbeiderpartiet også vil gjøre det.

Oslopakke 3 – dit demokratiet ikke når

Oslopakke 3 som forhandles i skrivende stund er et eksempel på et svært udemokratisk samarbeid mellom de to fylkene. På papiret er det gutteklubben grei, med Olav Elvestuen (V), Rune Gerhardsen (A) og Carl I Hagen (FrP), som forhandler på vegne av Oslos innbyggere. I realiteten forhandler de på vegne av seg selv. Forhandlingene skjer uten innsyn, og uten at bystyrets representanter eller andre blir inkludert. SV har kritisert mangelen av demokrati i disse prosessene, men kritikken har blitt rettet mot døve ører.

Behov for mer samarbeid

I de neste årene vil Oslo Akershus oppleve en enorm befolkningsvekst. Hele 360 000 nye mennesker forventes å flytte hit. Det er som om hele Bergen skulle flytte til Oslo og Akershus. Disse nye innbyggerne vil kreve plass, et sted å bo, skoler, barnehager, arbeidsplasser, velferdstjenester, rekreasjonsmuligheter og det vil innebære økt press på den allerede sprengte kapasiteten på kollektivtilbudet. Dersom vi får bygd en ny tbanetunnel, og økt antall tbaneavganger, vil dette sannsynligvis bare ta høyde for det økte behovet, ikke nødvendigvis gjøre at vi får mer plass på tbanen.

Det er derfor åpenbart at vi trenger mer samarbeid. Spørsmålet er hvordan. Både Oslo pakke 3 og planstrategien viser at samarbeidet mellom de to fyllkene ikke fungerer optimalt. Oslo pakke 3 er udemokratiske, og planstrategien tungrodd og tam.

I fremtiden må vi finne bedre samordningsformer. Kanskje bør vi ta diskusjonen om hvorvidt fylkesgrensene er hensiktsmessige.