Elin Børrud
Professor i By- og regionplanlegging, UMB

Norske boligforskere hevder i en reportasje i Dagens Næringsliv at vår tids boligbygging kan forslumme byene våre. Det er en alvorlig påstand som må diskuteres. Min hensikt er ikke å diskutere om dette stemmer, men spørre om ikke slike påstander like mye skyldes perspektivet som anvendes i boligforskningen og om vi kanskje trenger noen nye..

Moderne byplanlegging er etablert på idealer om å tynne ut en fortettet og helseskadelig 1800-tallsby. Vi kjenner den historiske forklaringen bak opprenskingen og hvordan boligstandard og boligområdekvalitet ble viktige politiske mål for offentlig velferd. I Norge ble Husbankens kvalitetsnormer et avgjørende virkemiddel i ”boligsaken”. Når ”fortetting” ble nasjonal byutviklingsstrategi på tidlig 1990-tallet, skjedde en retningsendring uten at det ble tatt noe oppgjør med den moderne byplanleggingens teorigrunnlag.

Selv om kvartalet, gaten og det flerfunksjonelle bylivet for lengst er aksepterte designkriterier, forventes det at selve boligen skal tilfredsstille kvaliteter modernismen ikke fant i den før-moderne byen. Min påstand er at dagens boligfortetting skjer med forstadens løsninger og evalueres med forstadens idealer. Dette kommer tydelig frem reportasjen i DN. Informantene var boligforskere, arkitekter, utbyggere og aktører i sentrale posisjoner. Budskapet var at boligene som bygges i dag er mindre, trangere og mørkere enn noen gang før i moderne norsk bolighistorie. Det hevdes at nye boliger har dårlig teknisk standard og er arkitektonisk kjedelige. De er for dyre, bygget med kjipe materialer og har ubrukelige planer og utearealer. (D2 9.12.11)

Det er lett å slutte seg til reportasjens konklusjoner fordi eksemplene er ”kjenninger” som gjerne trekkes frem i slike sammenhenger. (Jeg gjør det selv.) Reportasjen tar også opp forhold som boligforskerne har pekt på i lang tid. Det gjelder både selve boligen og boligprosjektets fellesskapskvaliteter. En av dem som er tydeligst i sin dom er Lene Schmidt, boligforsker fra NIBR. ”Vi vil jo ikke lære!”, hevder hun og predikerer at ” [N]ye sentrumsnære boliganlegg med små leiligheter preges av gjennomtrekk. Liten plass og ensidige leiligheter driver misnøyen. Med så ustabile forhold blir det dårlig med kjærlighet til eget bosted, og forfallet begynner. Det er forslummingens første trinn.”

Dette er en slutning som bør diskuteres før den gjentas som et faktum. Det er absolutt et mulig scenario, men det kan også være en blindvei. Vi kan vel forestille oss både små leiligheter og godt vedlikehold? Det er vel også mulig å verdsette et sted uten lang botid? Det er lett å bli endimensjonal, spesielt i avisspaltene. Men saken her handler ikke om boliger, men om sentrumsnære boliger, altså byen selv. Er det ikke da like mye et spørsmål om bykvalitet?. Jeg synes vi bør se på evalueringskriteriene som anvendes i boligforskningen og om det er disse som kan bidra til bedre resultat. Det er ikke rom for utdypende diskusjon her. Jeg nøyer meg med å liste opp ti sjekkpunkter som Jon Guttu, også fra NIBR, hevder er anvendt på studier av boligutbygging i tette bystrøk.

Er forbindelsene fra boligen til omgivelsene sikre og enkle?

Yter prosjektet kvaliteter til den omgivende byen?

Er eksisterende natur og bygninger utnyttet på en positiv måte?

Er det effektive skiller mellom leke- og oppholdsareal og biler?

Er utearealene differensierte og området lett å orientere seg i?

Er det avsatt tilstrekkelig areal for utendørs lek og opphold?

Er det avsatt tilstrekkelig plass for praktiske formål utendørs?

Er utearealene solbelyste og lune?

Har utearealet robuste materialer, beplantning og utstyr?

Er overvannet håndtert lokalt?

(Guttu, 2008)

Hvor kommer disse spørsmålene fra og er de gyldige i en bysituasjon? Er det riktig å evaluere på normer utviklet som kritikk av den byen som vi nå skal revitalisere – og en by som også har vist seg å være tilpasningsdyktig og bærekraftig? Hvorfor presser vi forstadens lamellblokker inn i kvartalsbyen? Kan vi samtidig forvente de kvalitetene som lamellene så suverent har ivaretatt i forstaden?

Jeg skrev innledningsvis at vi hadde glemt å re-tenke om byplanleggingens teorigrunnlag når vi igjen skulle fortette. Byplanlegging er normativ. Francoise Choay har beskrevet dette som to tradisjoner hvor den ene ble utviklet fra fremtidsvisjoner og modeller for sosial progresjon og den andre på erkjente løsninger som allerede var bygget.

From the outset, the progressist spatial pattern is not based on continuity of solids but on a continuity of voids in which constructed elements have burst apart. Air, light and greenery have become symbols of progress, and dispersal is considered essential to physical hygiene. (Choay, 1970:32)

De progressive funksjonalistenes oppløsning av byen henger sammen med kvalitetskravene som ble formulert. Dagens dilemma er at vi ikke ønsker den oppløste byen, men tviholder på kvalitetene som løste den opp. Det finnes bevegelser som ”Byens fornyelse” som har satt den tradisjonelle byens kvalitet på dagsorden, men de fremstår mer som aktivister for ”tradisjonsbasert arkitektur”, heller enn reelle bidragsytere til en faglig re-vitalisering. Kanskje er det Jane Jacobs, som stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om bykvalitet, som kan gi oss en ledetråd? Hennes femti år gamle argumenter for det urbane og mangfoldige bylivet er stadig på referanselistene, men det viktigste budskapet hennes er perspektivet på hvordan byen skal forstås. Hun hevder byen er ”problems in organized complexity” og må studeres både som prosess og som noe partikulært og sært. (Jacobs, 1961: 446- 455) Hun kritiserte moderne byplanlegging for å forenkle. Å betrakte boligen som en sak, er en forenkling. En bolig, som andre elementer, inngår i en prosess hvor både gjenoppbygging og forslumming inngår. Hennes utsagn:”The first sign of an incipient slum, long before visible blight can be seen, is stagnation and dullness.” (Ibid.s.287) er verdt å gruble over.

Referanser:

Choay, F. (1970). The modern city; planning in the 19th century. New York,: G. Braziller.

Guttu, J. (2008). 10 sjekkpunkter for utendørs bokvalitet i by (Vol. 2008:113). Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.

Jacobs, J. (1961). The death and life of great American cities. New York: Random House.