En ny boligpolitikk

Håkon Haugli
Stortingsrepresentant (A)

Den som skal forstå dagens norske boligmarked kan starte med tallene 6, 7 og 8. Det første er et barometer på trykket i boligmarkedet der presset er størst: Oslo fikk i 2010 nesten 6 innbyggere pr. nye boenhet. Fra 1992 er boligprisene i pressområdene 7-doblet. Og 8 av 10 eier sin egen bolig. I Sverige og Danmark er det omtrent like mange som leier som eier. Vår leiesektor er liten.

Det bygges for lite

Det er bra at vi nå er 5 millioner i Norge. Samtidig gir veksten utfordringer: Prognosesenteret anslår det årlige boligbehovet til ca. 40.000. I 2011 – et godt år – ble det bygd ca. 30.000. Når etterspørselen øker uten at tilbudet gjør det, stiger prisene.

Arbeiderpartiets stortingsgruppe satte før jul ned et boligutvalg. Vi la nylig fram 35 forslag til tiltak for å få fart på boligbyggingen. Det er nødvendig, for det er grunn til uro. Ungdom strever allerede med å etablere seg. Og fortsetter utviklingen vil vi få nye utfordringer. Folk med vanlig inntekt vil presses ut av storbyene. Det vil gjøre det vanskelig å rekruttere lærere, politifolk, barnehageansatte og folk i andre yrker, noe som vil ramme tilbudet til alle andre.  Boligmangel vil også tvinge mange inn på få kvadratmeter, slik vi allerede ser at en del arbeidsinnvandrere bor. Over tid kan vi få forslumming. Høye boligpriser gjør det dessuten vanskelig å rekruttere nøkkelpersonale fra inn- og utland. Torgeir Reve (BI) peker i en ny forskningsrapport på manglende boligpolitikk som et problem for norsk næringsliv.

Bolig - et politisk ansvar

Det er viktig å ha med seg at de fleste i Norge bor godt, og at vi har relativt få som står utenfor boligmarkedet. Regjeringen har styrket og forenklet bostøtten. Aldri før har så mange mottatt startlån gjennom Husbanken, og det er nå mer enn 100.000 kommunale utleieboliger. I følge Gram-utvalget som la fram NOUen ”Rom for alle” er det 150.000 som har en ”uakseptabel” boligsituasjon. Av disse står ca. 6.000 uten bolig. Innsatsen for disse må fortsette, men det er nødvendig med grep i den brede boligpolitikken – den som angår alle.

Mens nasjonale og lokale myndigheter er ansvarlige for annen velferd – utdanning, helse, barnehager, eldreomsorg – er det ingen som har et tydelig politisk ansvar for landets boligforsyning. Vi foreslår en ”boligminister” – med helhetlig ansvar for at det bygges nok. Vedkommende kan begynne med statens egne bremseklosser: Etatene som hver for seg ivaretar viktige interesser, men som sammen gjør at reguleringsprosesser tar for lang tid og blir uforutsigbare.

Av med bremsene, kommuner!

Bærums ordfører Lisbeth Hammer Krogh (H) sa 15.2. til Aftenposten at det er viktig å begrense boligveksten. Hun er ikke alene. Flere lokalpolitikere vil heller bevare kommunens ”egenart” enn å legge til rette for vekst. Og når bremsene er på i kommunene, bygges det ikke nok på landsbasis. Vi vil derfor lovfeste kommunale boligplaner. I tillegg mener vi det er avgjørende at kommunene øker sin kompetanse på bærekraftig fortetting – å bygge, men samtidig ivareta kvaliteter som luft, lys og grøntområder.

Enklere regler, raskere saksbehandling

Selv om byggekostnader ikke er eneste forklaring på økte boligpriser, er økte kostnader en del av boligprisbildet. På samme måte er det med saksbehandlingstid. I mange kommuner tar det for lang tid å behandle reguleringsplaner og byggesøknader. Folk må få raskt svar på sine planforslag og byggesøknader. Vårt utvalg foreslår flere lovendringer, og vi vil ha en helhetlig gjennomgang av regelverket for å forenkle.

Styrke Husbanken

Økt boligbygging vil over tid bidra til å senke terskelen for etablering. Det er imidlertid også behov for andre tiltak. Vi vil utvide Husbankens ansvar. Vi vil bl.a. ha ordninger som stimulerer til bygging av utleieboliger i større skala. Selv om mange eier sin egen bolig, vil flere utleieboliger dempe prisveksten og gi folk flere alternativer.

Store, men ikke uløselige utfordringer

Utfordringene i boligmarkedet er ikke uløselige. Staten må gjøre sitt. Og i kommunene trengs det politikere og planleggere som tar ansvar og tenker strategisk. Bolig, arealbruk, transport og miljø må sees i sammenheng, det samme må bolig, utdanning, næringsliv og konkurranseevne.

Å begrense det kommunale ansvaret til kun å si ja eller nei til forslag andre fremmer – slik mange særlig Høyre/FRP-styrte kommuner gjør i deg – er ikke godt nok. Å planlegge er ikke å drive ”offentlig detaljstyring” eller ”statlig kontroll”, slik bl.a. Oslos byutviklingsbyråd Bård Folke Fredriksen frykter. Å planlegge er nødvendig for å prioritere riktig - i et hundreårsperspektiv.

Byer og tettsteder vokser ikke godt av seg selv. Bilbasert pendling kveler mange av verdens byer. Norske byområder må planlegges på en måte som gjør det mulig å gå, sykle eller reise kollektivt. I boligpolitikken er de ideologiske skillelinjene tydelige. Kommuner som overlater all stedsutvikling og all boligplanlegging til private aktører følger en oppskrift som ikke fungerer.