Rudolph Brynn
Leder Rådet for funksjonshemmede i bydel Frogner og medlem av Rådet for funksjonshemmede i Oslo Kommune

I lengre tid har det vært debatt om de store problemene som mange unge, ikke minst studenter, møter når de skal komme seg inn på boligmarkedet. Det er ikke tvil om at priseksplosjonen på boligmarkedet skaper en stor barriere for mange. Imidlertid blir det også drevet en kampanje fra enkelte aktører innen byggenæringen, som hevder at prisstigningen skyldes de kravene som stilles i Teknisk forskrift av 2010 til plan- og bygningsloven til nybygg. Det er særlig Baard Schumann i Selvaag som er talsmann for dette synet, ved siden av enkelte i OBOS og NBBL. Selv om kravene gjelder både miljø, energi og tilgjengelighet er det som oftest tilgjengelighetskravene, eller “rullestolkravene” det blir fokusert på.

I denne debatten er det derfor viktig at fakta kommer frem. Mange ungdommer med nedsatt funksjonsevne føler seg diskriminert og stigmatisert på grunn av det fokuset som de ufrivillig har fått ved at det legges sterk vekt på at forskriftene krever universell utforming av nye boliger. Spesielt reagerte man negativt på de borgerlige ungdomspartienes utspill tidlig i 2012 om å fjerne krav til universell utforming se for eks.: http://www.eub.no/bolig/article5879619.ece.

Boligsituasjonen for funksjonshemmede

Hva er dagens situasjon på boligmarkedet for personer med nedsatt funksjonsevne, heriblant studentboliger? Og er det tilfelle at prisen på boliger stiger med fra 200 000 kroner til 600 000 kroner pr. nye bolig, slik Selvaag påstår?

For det første utgjør nybygging ca. 1% av boligmassen – selv med krav til universell utforming av alle nye boliger vil det derfor ta lang tid å bedre situasjonen i Norge.

Det er i dag ca. 5-7 prosent boliger i Norge med livsløpsstandard, dvs. med trinnfri atkomst og viktigste rom på inngangsplanet: kjøkken, stue, bad, toalett og ett soverom (offisiell boligstatistikk fra 2007 og senere (Gulbrandsen: Bolig og levekår i Norge, NOVA rapport 03/2006)). 11% har “besøkstilgjengelighet”, dvs. en rullestolbruker kan besøke leiligheten som har tilgjengelighet frem til inngangsdør og i entré stue og toalett. Livsløpsstandard er ikke det samme som universell utforming; vi har ikke tall på hvor mange universelt utformede boliger det er i Norge.

Debatten om hvorvidt det er tilgjengelighetskravene som fordyrer boligprisene ble startet høsten 2010 av direktør Schumann i Selvaag Bolig. Selv om så vel europeiske og brasilianske forskningsinstitusjoner og bl.a. Sintef i Norge (i rapporten “Ikke så dyrt likevel” fra 2010) viser at kostnadene ved å legge inn tilgjengelighetskrav i nye boliger ikke utgjør mer enn 1-2 % av totalkostnadene, avviser motstanderne dette. Schumann karakteriserer sogar Sintefrapporten som “bestillingsverk fra Kommunaldepartementet”. Sintefs rapport viste at kostnadene ved nødvendige arealutvidelser av små leiligheter (30-35 m2) ikke ble store, dvs under 50 000 kroner. For større leiligheter blir kostnadene minimale. Det er et stort gap mellom disse og Selvaags beregninger!

Hva er så årsakene til dagens situasjon? Rapporter også fra andre land, for eksempel Sveits, viser at tilgjengelighetskrav utgjør en liten del av kostnadene; fra 1 til tre prosent. Det som kritikerne av tilgjengelighetskravene ikke peker på er at disse kravene knapt har slått inn i prisene – prosjektene som bygges i dag ble det søkt om før Teknisk Forskrift trådte i kraft i juli 2010.

Studentboliger

Når det gjelder studentboliger snakker vi om 2-3 % av totalt antall boliger. Men tallene for studentboliger handler om tilgjengelighet til og i selve boligen, plassforholdene i studentboligene er ofte dårlige, selv om enkelte rom kan være tilrettelagt er fellesarealene ofte lite tilgjengelige. Dvs. at 98 % av studentboligene er utilgjengelige. – Det var derfor en stor skuffelse for mange da Kommunal- og regionaldepartementet skar ned kravene til tilgjengelighetsstandard for nye studentboliger fra 100% til 20%.

Norsk Studentorganisasjon kom i 2011 inn i debatten; de fryktet at tilgjengelighetskravene vil føre til full stopp i bygging av studentboliger. Det tallmaterialet NSO benyttet er ikke korrekt. De oppga at prisen for økt tilgjengelighet som følge av TEK10 er 150 000,- pr hybelenhet. De bygger dette på rapporten ”Studentsamskipnadenes rapport knyttet til teknisk forskrift 2010 (TEK10)” fra våren 2011. Men der ble det anslått at alle de nye kravene i TEK10 til sammen vil gi en økning på 150 000,-. Dette inkluderer blant annet energikrav, brannkrav, elektrokrav, radonkrav og tilgjengelighetskrav. Tilgjengelighet står for ca. 40% av dette totalbeløpet i beregningen fra samskipnadene. Men med de nevnte beregningene som viser 1-2% blir dette også ukorrekt. NSO fremstilte feilaktig hele beløpet på 150 000 kroner som kostnader ved tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne. - Et annet poeng er at departementets unntak bare sparer en liten del av de 40 % av 150 000 kroner fordi det mest kostnadskrevende kravet, heis, fortsatt er gjeldende. Mens man taper tilgjengelighet ved innskjæringene, sparer man altså minimalt med penger..

Hvorfor snakker vi bare om kostnader?

Funksjonshemmede er lei av at det kun er kostnadene som kommer frem og ikke samfunnsgevinsten av universell utforming: flere i arbeid, flere som får utdanning og flere som får et mer fullverdig liv bl.a. ved å kunne besøke andre. Det er på tide at man ser på universell utforming som noe som er til gode for alle, ikke bare funksjonshemmede.

Det er også snakk om en markedstilpasning: befolkningsframskrivingen fra SSB viser at ca. 25 % av befolkningen er over 67 år i 2040. For at folk skal kunne bo hjemme trengs det betydelig økning av tilgjengelige boliger i fremtiden. Alternativet er institusjonsplasser, som for et par år siden ble beregnet til Kr 700 000 pr. år pr. person. Svenske tall beregner at i løpet av en boligs gjennomsnittlige livsløp som beregnes til 80 år, er det mer enn 80 % sjanse at personer med nedsatt bevegelighet vil bo der, enten det handler om gravide, eldre, personer som har brukket bena, eller unge og eldre funksjonshemmede. Alle trenger tilgjengelige boliger.

I stedet for å gi ”rullestolbrukerne” skylden for priseksplosjonen ville det bli en mer realistisk debatt dersom man fokuserte på de faktiske årsaker til at så mange i dag møter store problemer på boligmarkedet - et begrenset tilbud kombinert med høy etterspørsel som skaper et enormt press og høyere priser selv for de minste boenheter.